Gutta på tur

Vi har visst grunn til å være stolte av Norges hemmelige soldater, om vi bare visste hva de drev med.

H¾rens Jegerekommando i Afghanistan Norwegian Army Special Operations Command in Afghanistan
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[guttebok] Seks år etter tvillingtårnenes fall lanserer Kagge forlag en bok om Norges hemmelige bidrag i krigen amerikanerne ynder å kalle «mot terror». Denne benevningen sitter også i tittelen på boka av mangeårige VG-journalist Tom Bakkeli. Allerede i forordet slår Bakkeli an tonen med å utrope de oppdrag Forsvarets Spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK) utfører i Afghanistan til «bragder som savner sidestykke på denne siden av andre verdenskrig». Videre mener han spesialkommandoene bærer videre «arven fra Kompani Linge og de andre heltene fra andre verdenskrig».

Krig på engelsk

Men hva de egentlig driver med får vi vite lite om. Derimot får vi vite hvor flinke norske spesialstyrker er, hvor godt forhold de har til tilsvarende amerikanske og britiske soldater og hvor godt trent de er. Og om du ikke selv har vært i militæret, på annen måte i krigen eller har pløyd gjennom bind med militærhistorie blir teksten fort babbel.

Vårt mangeårige Nato-medlemskap gjør at det ikke lenger kriges på norsk, i denne boka, som i en del annen litteratur om emnet, heter det deployering, snipere, low-tech, deniable og ratlines, uten at dette oversettes for leseren. En skikkelig guttebok altså, helt ned til språket.

Forfatteren er tro til Forsvarets oppfordring om å anonymisere soldatene «av hensyn til sikkerheten». I stedet bruker forfatteren en del plass på å beskrive hva amerikanske spesialkommandoer driver med i Afghanistan, og lar leseren dra den slutningen at det nordmennene driver med ikke er så annerledes. For i motsetning til det norske forsvaret er det amerikanske forsvaret relativt åpne med detaljer om operasjoner de er involvert i. Denne informasjonen har selvsagt også et annet formål, nemlig mytespinning rundt egne tropper. Her mer enn ymter også forfatteren av boka frampå om at det norske forsvaret ville vært tjent med litt mer åpenhet. Eller som forsvarssjef Sverre Diesen nylig selv sa i et intervju med TV2, mer åpenhet ville vært flott reklame.

«Bragder»

Også fienden blir gjenstand for mytespinning. Al Qaida og Taliban er langt fra noen sympatiske bevegelser, men i Bakkelis omtale blir de nesten parodiske, litt som «kannibaler» i gamle reiseskildringer. Al Qaidas tsjetsjenske krigere for eksempel, er kompromissløse, hensynsløse og har massevis av kamperfaring. Forfatteren forklarer også at de har en «sulfi-influert» religion. Dette er muligens en misforståelse eller stavefeil. Mange tsjetsjenere bekjenner seg til mystisismen i sufismen, mange militante islamister er salafister.

Mot slutten av Bakkelis fortelling havner vi endelig på oppdrag med de norske spesialsoldatene i et kapittel høvelig kalt «de største bragdene». Og der nordmennene under andre verdenskrig utførte bragder for å bli kvitt en okkupasjonsmakt, er bragder i denne sammenheng med på å befeste en internasjonal tilstedeværelse, eller okkupasjon om man vil. De få bragdene som er beskrevet er rekognoserings- eller patruljeoppdrag. Vi får vite at man innimellom tar fanger, men ikke hvem, hvordan eller hvor.

Fange talibaner

Noen detaljer kommer til overflaten. Som i beskrivelsen hvordan regjering og Storting har vært informert om de forskjellige oppdragene i Afghanistan. Men boka er langt bedre til å legge ut løse tråder enn til å nøste dem opp.

Kanskje er det slik at vi fortsatt vet for lite til å skjønne omfanget og konsekvensene av slik krigføring. Kanskje er vi ravende likegyldige, det eksisterer politisk enighet, som det heter på Stortinget, om at norske spesialkommandoer lusker rundt i fjerntliggende afghanske fjellandsbyer og fanger mulige talibaner. Kombinert med den til tider nesegruse beundringen for norske spesialsoldater forfatteren legger for dagen, gjør den manglende problematiseringen denne boka til noe vi har lest før. Synd, for dette er noe vi bør vite mer om.

---
DEL