Günter Grass: Blikktrommen

Günter Grass’ Blikktrommen (tysk Die Blechtrommel) utkom i 1959, og er den første boken i Grass’ Danzig-trilogi. Romanen er et av de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur. Den handler om lille Oskar Matzerath som nekter å bli stor, og er samtidig en historisk roman om mellomkrigstidens Danzig (Gdan´sk). Romanen sørget for Grass’ verdensberømmelse som forfatter, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Günter Grass’ Blikktrommen (tysk Die Blechtrommel) utkom i 1959, og er den første boken i Grass’ Danzig-trilogi. Romanen er et av de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur. Den handler om lille Oskar Matzerath som nekter å bli stor, og er samtidig en historisk roman om mellomkrigstidens Danzig (Gdan´sk). Romanen sørget for Grass’ verdensberømmelse som forfatter, og medvirket sterkt til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1999. Blikktrommen ble filmatisert i 1979 av regissøren Volker Schlöndorff, med David Bennent i hovedrollen (se bilder).

Det følgende utdraget er hentet fra kapittelet «Tribunen», og gjengis med tillatelse fra Gyldendal forlag.


Har De noen gang sett en tribune bakfra? Jeg er av den oppfatning at alle mennesker burde gjøre seg fortrolig med tribunens bakside før de samlet seg foran tribunen. Den som en gang har sett, virkelig sett, en tribune bakfra, er fra det øyeblikk av immun mot alle de trolldomskunster, som i en eller annen form blir drevet på tribuner. Noe lignende kan man si om baksiden av alteret i en kirke; men det skal vi komme tilbake til.

Men Oskar, som bestandig har vært anlagt for grundighet, nøyde seg ikke med å se på det nakne, heslige og hverdagslige reisverket; han husket sin lærer Bebras ord, gikk mot baksiden av podiet, som bare var beregnet på å sees forfra, og sammen med trommen sin, som han bestandig tok med seg når han gikk ut, presset han seg inn mellom to avstivere, slo hodet mot en taklekter, rev opp kneet på en stygg spiker som stakk ut av treverket, hørte partimedlemmene skrape med støvlene over hodet til seg, og derefter skrapingen av damesko, og kom til slutt frem dit, hvor augustluften var aller mest trykkende: Bak en sperre under den forreste del av podiet fant han en beskyttet plass, hvor han i ro og mak kunne nyte det politiske møtets akustiske charme, uten å bli distrahert av faner og sjenert av synet av uniformer.

Jeg satt under talerstolen. Til høyre og venstre over meg stod små og større trommeslagere fra Jungvolk og Hitlerjugend, bredbente og med gjenknepne øyne, blendet av solen. Og folkemengden. Jeg kjente lukten av den gjennom sprekkene i bordkledningen. Som stod i søndagsklær og berørte hverandre med albuene, som var kommet til fots eller med trikken, som for en dels vedkommende hadde vært til fromesse og ikke hadde fått nok, som var kommet for å ha et sted å stå arm i arm med kjæresten, som ville være med der det ble laget historie, selv om det skulle ta hele formiddagen.

Nei, sa Oskar til seg selv, de skal ikke ha kommet hit forgjeves. Han la øyet til et kvisthull i bordkledningen, og oppdaget at det foregikk noe i Hindenburgallee. Der kom de! Han hørte kommandorop over seg, lederen for musikk-korpset fektet med tamburstaven, de gjorde seg klar til å blåse fanfarene sine, satte instrumentene til munnen, og i det neste øyeblikk blåste de den verste landsknektmaner i de blankpussede trompetene sine, så Oskar fikk ondt og sa til seg selv: «Stakkars SA-mann Brand, stakkars Hitlerjunge Quex, dere har falt forgjeves!»

Som for å understreke denne anropelse av partiets falne, blandet i neste øyeblikk tunge dunk på trommenes kalvehud seg med trompetstøtene. Uniformer rykket frem i gaten som førte tvers gjennom folkemengden og frem til tribunen, og Oskar utbrøt: «Nu, mitt folk, vær beredt, mitt folk!»

Jeg hadde gjort trommen min klar. Lett og grasiøst hvilte trommestikkene i hendene mine, og med myke håndledd slo jeg en elegant og munter valsetakt, manet frem Wien og Donau, trommet mer og mer gjennomtrengende, helt til trommene over meg ble smittet av valsen, og falt inn i takten. Det var riktignok noen av guttene som ikke eide gehør, og ufortrødent fortsatte med sitt bombom og bombombom, til tross for at jeg slo trefjerdedelstakt, som folket elsket. Oskar holdt på å fortvile, men da gikk det et lys opp for trompetene, og tverrfløytene fløytet Donau, å så blå. Bare lederne for de to musikk-korpsene trodde ikke på valsekongen, og ropte ut sine forstyrrende kommandoord, men jeg hadde seiret over dem, musikken var min. Og folket takket meg. Det ble ledd høyt foran tribunen, noen begynte å synge med, å Donau, og over hele plassen, så blå, helt frem til Hindenburgallee, så blå, og til Steffens-parken, så blå, danset rytmen min, forsterket av mikrofonen over meg, som var skrudd på full styrke. Og da jeg kikket ut gjennom kvisthullet mitt, mens jeg hele tiden trommet flittig videre, la jeg merke til at folket moret seg over valsen min, det kriblet i føttene deres, og de trampet rytmen: Det var allerede ni par, og enda et par, som danset, sveiset sammen av valsekongen. Men valsetakten lå forbausende nok ikke for Löbsack, som kom gjennom mengden sammen med kretsledere og sturmbannførere, sammen med Forster, Greiser og Rauschning, og med en lang hale av brune uniformer efter seg, mens gaten frem til tribunen holdt på å lukke seg foran dem. Han var vant til å gå frem mot tribunen til akkompagnement av rettlinjede marsjer. Disse lettsindige tonene berøvet ham troen på folket. Jeg så hans lidelser gjennom kvisthullet. Det trakk gjennom hullet. Men selv om jeg holdt på å få trekk i øyet, syntes jeg allikevel synd på ham, og skiftet over til en charleston, «Jimmy the Tiger», altså den samme rytmen som klovnen Bebra hadde trommet på tomme seltersflasker på sirkus. Men barna foran tribunen forstod seg ikke på charleston. De tilhørte en annen generasjon. De hadde naturligvis ingen anelse om charleston og «Jimmy the Tiger». De slo – å gode venn Bebra – ikke Jimmy og tiger, de hamret hummer og kanari, de blåste Sodoma og Gomorrha på trompetene. Da tenkte tverrfløytene hipp som happ, og overgav seg. Lederen for hornmusikk-korpset skjelte ut kreti og pleti. Men trommeslagerne og guttene i hornmusikken trommet og blåste i vei så det var Jimmy en fryd, midt i den varmeste tigermåneden, slik at folkemassen, som i tusenvis hadde samlet seg foran tribunen, endelig forstod: Det er Jimmy the Tiger, som oppfordrer folket til å danse charleston!

Og de, som ennu ikke danset på Maiwiese, fant seg en dame mens det fremdeles var damer å finne. Bare Löbsack måtte danse alene med pukkelen sin, for alle som gikk i skjørt i nærheten av ham var allerede opptatt, og de kvinnelige partimedlemmer som kunne ha hjulpet ham, styrtet bortover tribunens hårde trebenker, langt borte fra den ensomme Löbsack. Men han – det var pukkelen som rådet ham til det – danset allikevel, ville gjøre gode miner til slett Jimmy-musikk og redde det som ennu kunne reddes.

Men det var ikke mer å redde. Folkemengden danset bort fra Maiwiese, som ble liggende igjen, stygt nedtrampet, men fremdeles grønn. De forsvant sammen med «Jimmy the Tiger» inn i den store Steffens-parken, som lå ved siden av. Der lå jungelen Jimmy hadde lovet dem, tigre gikk på fløyelspoter, urskogssurrogat for folkemengden. Lov og orden gikk fløyten. Men de som satte mer pris på kultur, kunne danse til min musikk på historisk grunn, på den brede, velstelte Hindenburgallee, som for første gang ble plantet i det attende århundre, som ble hugget ned i attenhundreogsyv, da byen var beleiret av Napoleons tropper, og plantet på ny i attenhundreogti til ære for Napoleon – for mikrofonen over meg var ikke slått av, de kunne høre meg helt bort til Olivaer Tor, jeg gav meg ikke før det lyktes meg og guttene ved foten av tribunen, med tigerens hjelp, å rydde Maiwiese til det ikke var annet igjen enn tusenfryd.

Selv efter at jeg lot mitt instrument få sin velfortjente hvil, fortsatte guttene å tromme, og ville ikke holde opp. Det tok sin tid før min musikalske innflytelse opphørte å virke på dem.

Det gjenstår bare å fortelle at Oskar ikke kunne forlate tribunens indre med det samme, for i over en time gikk SA- og SS-folk rundt og sparket i plankene med støvlene og rev trekantete hull i de brune og sorte uniformene sine: Det lot til at de lette efter noe i tribunen, en sosialist, kanskje, eller kommunistiske møteforstyrrere. Jeg skal ikke regne opp alle Oskars knep og avledende manøvrer; la meg bare i korthet slå fast: De fant ikke Oskar, for Oskar var for dyktig for dem.

Endelig ble det stille i trelabyrinten, som var omtrent like stor som den hvalfisken hvor Jonas satt og ble fet av tran. Nei, nei, Oskar var ingen profet, han var sulten! Det var ingen Herre som sa til ham: «Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den!» For min skyld behøvet ingen Herre å la en kikajontre vokse opp, som dagen efter, på Herrens bud, skulle tilintetgjøres av en orm. Jeg jamret verken over det bibelske kikajontreet eller over Ninive, selv om det het Danzig. Trommen min, som ikke var bibelsk, stakk jeg inn under pulloveren, hadde nok med meg selv, og fant, uten å slå meg eller rive meg på spiker, veien ut av tribunen, som var bygget til bruk for alle slags møter, og bare rent tilfeldig hadde de samme proporsjoner som den profetslukende hvalfisk.

Hvem la vel merke til den lille gutten som gikk langsomt og plystrende langs kanten av Maiwiese i retning av turnhallen? Bak tennisbanene hoppet guttemusikantene fra tribunen med trommer, tverrfløyter og trompeter i hendene. Straffeeksersis, konstaterte jeg, og syntes bare så måtelig synd på guttene som danset efter sin leders pipe. Lederne stod i en klynge, og et stykke bort gikk Löbsack frem og tilbake med sin ensomme pukkel. Der hvor han under sin målbevisste vandring gjorde helomvending på støvelhælene, var det lyktes ham å utslette alt som het gress og tusenfryd.

Da Oskar kom hjem, stod middagsmaten på bordet: forloren hare med poteter og rødkål, og til dessert sjokoladepudding med vaniljesaus. Matzerath sa ikke et ord. Oskars mamma hadde tankene sine et annet sted. Til gjengjeld oppstod det en familietrette om eftermiddagen på grunn av sjalusi og det polske postvesen. Mot kvelden brøt det løs et forfriskende uvær med skybrudd og hagl som trommet praktfullt. Oskars utmattede tromme kunne hvile og høre på.

---
DEL