Günter Grass: Blikktrommen

Günter Grass’ Blikktrommen (tysk Die Blechtrommel) utkom i 1959, og er den første boken i Grass’ Danzig-trilogi. Romanen er et av de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur. Den handler om lille Oskar Matzerath som nekter å bli stor, og er samtidig en historisk roman om mellomkrigstidens Danzig (Gdan´sk). Romanen sørget for Grass’ verdensberømmelse som forfatter, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Günter Grass’ Blikktrommen (tysk Die Blechtrommel) utkom i 1959, og er den første boken i Grass’ Danzig-trilogi. Romanen er et av de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur. Den handler om lille Oskar Matzerath som nekter å bli stor, og er samtidig en historisk roman om mellomkrigstidens Danzig (Gdan´sk). Romanen sørget for Grass’ verdensberømmelse som forfatter, og medvirket sterkt til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1999. Blikktrommen ble filmatisert i 1979 av regissøren Volker Schlöndorff, med David Bennent i hovedrollen (se bilder).

Det følgende utdraget er hentet fra kapittelet «Tribunen», og gjengis med tillatelse fra Gyldendal forlag.


Har De noen gang sett en tribune bakfra? Jeg er av den oppfatning at alle mennesker burde gjøre seg fortrolig med tribunens bakside før de samlet seg foran tribunen. Den som en gang har sett, virkelig sett, en tribune bakfra, er fra det øyeblikk av immun mot alle de trolldomskunster, som i en eller annen form blir drevet på tribuner. Noe lignende kan man si om baksiden av alteret i en kirke; men det skal vi komme tilbake til.

Men Oskar, som bestandig har vært anlagt for grundighet, nøyde seg ikke med å se på det nakne, heslige og hverdagslige reisverket; han husket sin lærer Bebras ord, gikk mot baksiden av podiet, som bare var beregnet på å sees forfra, og sammen med trommen sin, som han bestandig tok med seg når han gikk ut, presset han seg inn mellom to avstivere, slo hodet mot en taklekter, rev opp kneet på en stygg spiker som stakk ut av treverket, hørte partimedlemmene skrape med støvlene over hodet til seg, og derefter skrapingen av damesko, og kom til slutt frem dit, hvor augustluften var aller mest trykkende: Bak en sperre under den forreste del av podiet fant han en beskyttet plass, hvor han i ro og mak kunne nyte det politiske møtets akustiske charme, uten å bli distrahert av faner og sjenert av synet av uniformer.

Jeg satt under talerstolen. Til høyre og venstre over meg stod små og større trommeslagere fra Jungvolk og Hitlerjugend, bredbente og med gjenknepne øyne, blendet av solen. Og folkemengden. Jeg kjente lukten av den gjennom sprekkene i bordkledningen. Som stod i søndagsklær og berørte hverandre med albuene, som var kommet til fots eller med trikken, som for en dels vedkommende hadde vært til fromesse og ikke hadde fått nok, som var kommet for å ha et sted å stå arm i arm med kjæresten, som ville være med der det ble laget historie, selv om det skulle ta hele formiddagen.

Nei, sa Oskar til seg selv, de skal ikke ha kommet hit forgjeves. Han la øyet til et kvisthull i bordkledningen, og oppdaget at det foregikk noe i Hindenburgallee. Der kom de! Han hørte kommandorop over seg, lederen for musikk-korpset fektet med tamburstaven, de gjorde seg klar til å blåse fanfarene sine, satte instrumentene til munnen, og i det neste øyeblikk blåste de den verste landsknektmaner i de blankpussede trompetene sine, så Oskar fikk ondt og sa til seg selv: «Stakkars SA-mann Brand, stakkars Hitlerjunge Quex, dere har falt forgjeves!»

Som for å understreke denne anropelse av partiets falne, blandet i neste øyeblikk tunge dunk på trommenes kalvehud seg med trompetstøtene. Uniformer rykket frem i gaten som førte tvers gjennom folkemengden og frem til tribunen, og Oskar utbrøt: «Nu, mitt folk, vær beredt, mitt folk!»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here