under andre verdenskrig. Gullet finansierte blant annet konsentrasjonsleirenes fabrikker.
En maidag et drøyt år etter at andre verdenskrig var over, var den svenske riksbanksjefen Ivar Rooth gjest hos sine kolleger i Sveits. Begge landene var under sterkt press fra den såkalte trepartskommisjonen, ledet av USA med England og Frankrike som assistenter.
Seiersmaktene krevde tilbakebetaling av alt det stjålne gullet som nøytrale land hadde fått fra Berlin under krigen. Sveitserne hadde i utgangspunktet avvist kravet. Samtlige gulltransaksjoner med det tredje rike hadde skjedd på vanlige forretningsvilkår, mente de. Det ble ikke anerkjent noe grunnlag for krav om tilbakebetaling.
Den første høringen i mars 1946 hadde endt i kollaps. Landets sjefsforhandler Walter Stucki forlot Washington i protest. Nå var de i runde nummer to. Sveitserne hadde blitt konfrontert med bevis på at de hadde mottatt store mengder gull som tyskerne hadde stjålet fra Belgia.
Deres nye taktikk var å tilby goodwillbetaling uten å innrømme at de visste at gullet var stjålet. Kommisjonens krav var opprinnelig på 200 millioner dollar. På grunnlag av tilgjengelige dokumenter ble det beregnet at Sveits hadde mottatt en sum tilsvarende 25 milliarder svenske kroner (tilsvarene 40 millioner norske kroner i dag) i stjålet gull. Sveitseren tilbød 4,5 milliarder i erstatning uten å erkjenne gjeld.
Det stjålne gullet hadde gått videre til de nøytrale og allierte statene under andre verdenskrig: Sverige, Portugal, Spania og Tyrkia
Gull som betalingsmiddel
En tredjedel av det stjålne gullet hadde gått videre til de nøytrale og allierte statene under andre verdenskrig: Sverige, Portugal, Spania og Tyrkia. Det var tydelig for alle hvordan transaksjonene hadde foregått: Tyskland hadde ingen mulighet til å betale for import av krigsmateriell og strategisk viktige varer med gyldig valuta. Via nasjonalbanken i den sveitsiske hovedstaden Bern kunne man fortløpende bytte gull mot sveitsiske franc, eller overføre gullet direkte til landet man hadde gjeld til.
Det var nasjonalbankens visesjef Roissy som kom med ideen til det internasjonale gulldepotet. Høsten 1942 hadde han besøkt Spania og Portugal for å diskutere felles problemer. Da han kom hjem, skrev han en tre sider lang rapport der han bemerket at Portugal ikke lenger kunne akseptere gull som betalingsmiddel fra Berlin, «delvis av politiske grunner, delvis som en juridisk forholdsregel». Men, bemerket han, det fantes en løsning: «Deres innvendinger bortfaller hvis gullet ikke kommer direkte fra Berlin, men går via våre hender. Vi bør tenke på det.»
Våren 1946 var Roissys protokoll en hemmelighet for alle bortsett fra den sveitsiske maktelitens innerste sirkel. Og den svenske riksbanksjefen, som under krigen var fast gjest i Bern og Basel, var klar over at sveitsernes rolle som mellommenn frem til 1944 hadde vært forutsetningen for Sveriges krigsoppgjør med Tyskland. I mai 1944 beskrev den sveitsiske nasjonalbanken saken i nøkterne ordelag: «Disse forholdene er ukjent for offentligheten. Derfor er heller ikke Sverige utpekt i avisartikler som kjøper av ‘stjålet gull’. I det hele tatt fungerer Sveits som en gardin. Det gir oss et alibi.»
Men i protokollen for nasjonalbankens hovedstyre fra mai 1946 bekreftet den svenske riksbanksjefen Ivar Rooth en annen sannhet. Tysklands viseguvernør Emil Puhl hadde – forklarte Rooth 18. februar 1943 for «en svensk handelsdelegasjon» – forsikret at ikke noe stjålet gull var blitt overført til Sveriges riksbank. Alt gullsom ble mottatt gjennom krigen, hadde vært «gammelt», og det var ikke tatt imot gull etter 15. januar 1944. En svensk sentral figur støttet dermed, i en følsom forhandlingsposisjon, den sveitsiske avvisningen. Men mot slutten av protokollen finnes en passasje som med dagens kunnskap har en helt spesiell sprengkraft:
Juveler, klokker, brille-innfatninger, tanngull og andre gullgjenstander i stor overflod, hentet fra jøder, konsentrasjons-leirenes ofre.
«Til slutt erklærte Rooth at han hadde vært fast overbevist om at Puhl bare hadde fortalt sannheten, og at han ikke hadde forskrevet sin sjel til det nasjonalsosialistiske partiet. Han hadde takket ja til å overføre gullet på denne måten fra samtalene mellom Puhl og Hechler som han hadde hørt i sin tid i Basel, informasjon som uten tvil ville kostet begge herrer livet hvis de hadde kommet regimet for øre.»
Tysklands viseguvernør Emil Puhl
Hvem var denne Emil Puhl? La meg sitere et juridisk dokument datert tjue dager før den sveitsiske dommen om Rooths stilling til gullspørsmålet: Baden-Baden, Tyskland, 3. mai 1946. Emil Puhl, behørig tatt i ed, erklærer:
«Mitt navn er Emil Puhl. Jeg ble født 28. august 1889 i Berlin. Jeg ble utnevnt til medlem av riksbankens styre i 1935 og til visesjef i riksbanken i 1939. Jeg tjente uten avbrudd i disse funksjonene frem til Tysklands kapitulasjon. Sommeren 1942 hadde Walter Funk, riksbanksjef og økonomiminister i det tyske rike, en samtale med meg og herr Friedrich Wilhelm, styremedlem i banken. Funk fortalte meg at han hadde avtalt med Himmler at riksbanken skulle motta gull og juveler til oppbevaring på vegne av SS. Funk beordret å gjøre avtale om skjemaene med Pohl, som i egenskap av sjef for SS skulle motta gull og juveler til oppbevaring. Materialet som ble deponert av SS, inkluderte juveler, klokker, brilleinnfatninger, tanngull og andre gullgjenstander i stor overflod, hentet fra jøder, ofre for konsentrasjonsleire og andre personer i SS. […] Med jevne mellomrom, som en del av mine plikter, besøkte jeg riksbankens arkiv og betalte for det som var på lager. Gold Discount Bank, under Funks ledelse, etablerte også en brukskonto som til slutt nådde 10-12 millioner riksmark som skal brukes av SS’ forretningsavdeling til å finansiere materialproduksjon i konsentrasjonsleirfabrikker drevet av SS.
Jeg forstår det engelske språket og forsikrer Dere om at disse uttalelsene er i tråd med alt jeg vet og tror.»
Vitneforklaringen er inkludert i referatet fra Nürnberg-rettssaken. Den ble sentralt i livstidsdommen mot økonomiminister Walter Funk. Og det var gjennom ham verden tok imot den første bekreftelsen fra en av de ansvarlige på at plyndringen like inn i gullet til ofrene for holocaust ble drevet som et nøye planlagt forretningsprosjekt, og at holocaust-gull også var inkludert i Tysklands avtaler med nøytrale land. Vitnesbyrd fra SS-offiserer og Puhls egne underordnede førte til slutt til at Puhl selv ble stilt for retten.
Wallenberg-gruppen
I den siste krigsforbryterrettssaken, den såkalte Wilhelmstrasse-rettssaken i 1949, ble Puhl dømt til fem års fengsel som hovedansvarlig for holocausts håndtering av verdisaker.
Tidligere, i februar 1943, hadde den svenske regjeringen rådet Ivar Rooth til å spørre Emil Puhl om det tyske gullet kunne anses som skittent. Samtidig – slik forskerne Göran Elgemyr og Sven Fredrik Hedin [et arbeid de i 1998 for sin gravende journalistikk fikk Gullspaden for] har vist – fikk de beskjed om ikke å undersøke saken på egen hånd, og det var til Puhl bankmannen Jacob Wallenberg på vegne av tjenestemannen Gunnar Hägglöf i det svenske utenriksministeriet kort tid etter spurte om det skitne gullet og som forventet fikk et negativt svar.
Det var Puhl, i egenskap av daglig leder av den tyske riksbanken, som hadde godkjent gullavtalen i 1943-44. Da fikk Wallenberg-gruppen i hemmelighet verdier for 90 millioner svenske kroner for sin rolle som bolverk for tyske Bosch. Det var Puhl som i juni 1944 ble mottatt på æresbesøk i Stockholm, med mottakelser og middager både på regjeringsnivå og i finanseliten. Og det var denne sjefsadministratoren for holocaust-gullet som dukket opp som en uoffisiell referanse da Jacob Wallenberg høsten 1944 forsøkte å få riksbanken til å godkjenne nok en gulltransaksjon.
Tre uker etter at Puhl vitnet, vitnet Ivar Rooth, tydelig uvitende om hva hans gamle venn hadde innrømmet overfor amerikanerne, at vennen hans absolutt ikke hadde overgitt sin sjel til nazismen. Etter det forsvinner den tyske hovedaktøren bak Sveriges krigsavtaler inn i historiens mørke. Arkivene til Dagens Nyheter og Expressen inneholder ikke det minste om at rettssaken mot ham selv ble grunnleggende for erkjennelsen av at holocaust ikke bare dreide seg om massedrap, men også om penger.
Mestermanipulator Puhl
Ingen av de involverte svenskene kan ha kjent til Puhls mørke rolle under krigen. Men rettssakene om krigsforbrytelser ble gjennomført i full offentlighet. Det er her innsnevringen setter inn. Svenske historikere har aldri regnet ham som den mestermanipulatoren for stjålet gull i Sverige som han var under andre verdenskrig. Men sveitseren som er nevnt over, kunne ikke undertrykke ham like effektivt.
Puhl overtalte sveitserne en måned før slutten av krigen til igjen å motta tre tonn gull.
Den sveitsiske regjeringens defensive holdning overfor trepartskommisjonen var at den våren og vinteren 1945 hadde gått med på USAs krav om å stanse sine gullavtaler. Med andre ord hevdet den i aksjon å ha tatt et standpunkt for den allierte siden. Men mens denne linjen ble fulgt, publiserte senator Harley M. Kilgore i sin komité i Washington fire brev sendt av Emil Puhl fra Sveits til økonomiminister Funk i mars og april 1945. De rapporterer i detalj hvordan Puhl hadde overtalt sveitserne til en måned før krigens slutt igjen å motta tre tonn gull. Og blant hans sveitsiske kontakter var den samme Walter Stucki som etter krigen skulle forsvare Sveits for kommisjonen.
Som en avslutning på sitt siste brev fra Sveits til Walter Funk, datert 6. april 1945, ser Puhl tilbake på nok en vellykket forhandling, til tross for nesten umulige, ytre forhold. Og årsaken til suksessen? «De personlige kontaktene har som før vært preget av den største vennlighet, noe som er av avgjørende betydning i alle forhandlinger. Disse er med andre ord verdt å dyrke.»
I sin bok Raubgold aus Deutschland («Rovgull fra Tyskland», 1997) har den sveitsiske journalisten Werner avslørt et økonomisk og politisk mønster som ikke bare ble brukt i Sveits og Sverige: Makthavere valgte å betrakte forretningsforbindelser med det tredje rike som «business as usual».