Gull til besvær

Gullgruvedrift i Kina har ført til store helseproblemer for flere millioner mennesker. I denne kortdokumentaren møter vi He Quangui, som har forsøkt å ta livet sitt flere ganger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dying to Breathe
Regi og foto: Sim Chi Yin

Kinas økonomiske vekst har gått på bekostning av mange menneskers pust. I en landsby i provinsen Shanxi sitter He Quangui som en slags levende død. Hver dag er et strev og samtidig en takknemlig gave før livets slutt. I likhet med seks millioner andre kinesere har han pådratt seg en lungesykdom etter år med hardt gruvearbeid. Manglende verneutstyr har ført til inhalering av altfor store mengder silisiumdioksid, noe som ofte forårsaker pustevansker, og i verste fall en sakte kvelning. Sykdommen går under navnet silikose eller steinstøvlunge, og kan ikke kureres – med mindre man har råd til en lungetransplantasjon.

Inhumant. Dying to Breathe er en del av et større multimediaprosjekt om silikoserammede kinesere. «Dette er den usette konsekvensen av gullgruvedrift i Kina,» sier fotojournalist Sim Chi Yin, som har laget reportasjen om den tidligere gruvearbeideren. I følge Mining Technology (2013) var Kina verdens største gullprodusent i 2012, med utvinning av 403 tonn. Suksessen er imidlertid basert på hensynsløse og inhumane arbeidsforhold.

En tidligere arbeider, Wang Mingsheng, forteller til China Daily at man i gruvene bare kunne se hodelyktene til medarbeiderne, selv når man var én meter fra dem. «Neseborene mine var alltid fylt av støv etter et dags arbeid,» sier han. I dag er det bare sønnen hans som hindrer ham i å ta selvmord: «Ethvert innpust føles som tortur.»

Chi Yin dokumenterte lidelsene til He Quangui over flere år. Hun filmet med stoisk konsentrasjon før hun la ned kameraet og lot seg overvelde av sorg. En kveld oppdaget hun at den dødssyke mannen prøvde å ta livet sitt, noe han hadde gjort flere ganger tidligere. Vi får informasjonen over en svart skjerm.

Nærhet og avstand. En dokumentarfotograf nøyer seg sjelden med å avbilde ting; hun tar også sikte på å mane frem verden slik hun ser den. Man kan tenke at nettopp dette skiller en nyhetsreportasje fra det vi anser som et kunstverk: Der den første er fornøyd med å observere realiteter og plassere disse i en sammenheng, velger kunstverket ut mer symbolske bilder som skaper et inntrykk av faktiske forhold snarere enn å vise dem direkte.

Dette blir dog en forenklet og unyansert forståelse – en kunstig skillelinje. Noe av det som kjennetegner Dying to Breathe er nettopp en hybridisering mellom journalistisk nærhet og kunstnerisk distanse, som både viser og fremkaller He Quanguis verden slik Chi Yan opplever den.

Formen minner om en typisk tv-reportasje med utdrag fra en «hjemme-hos», der vi plasseres i umiddelbar nærhet til kineseren og hans kone. Samtidig er filmen en stilistisk studie av en virkelighet som aldri til fulle kan beskrives rent visuelt: hvordan livet har en viss rytme for paret, og hvordan det oppleves å puste som He Quangui.

Flere virkningsfulle grep løfter denne reportasjen opp fra den standardiserte, deriblant en åpning preget av en brå overgang i tid og situasjon: Paret synger og ler, før vi brutalt føres til en tilstand av gråtkvalt fortvilelse. Det er som om gråten er en modulasjon av latteren.

I disse åpningsbildene er fokuset på kona, Mi Shixiu. I det første er hun opplyst av solen, mens He Quangui sitter bakoverlent i mørket, som en skygge av seg selv. I det andre er hun den handlende part: Med fortvilt omsorg omfavner hun mannen sin, som ligger passiv i en seng og nærmest krymper ut av bildet. Mi Shixiu er også lydsporets hovedperson. Det er hennes latter, hennes sang og hennes gråt som dominerer. Mannens stemme er som et svakt ekko av hennes.

Denne starten er sterk på et informativt så vel som et emosjonelt nivå. Mi Shixiu blir ikke redusert til en birolle ved siden av Quangui, men blir fremhevet som en selvstendig person som også forsørger ham. Sekvensen skaper også, med sin brå overgang, et sterkt inntrykk av et liv med plutselige skiftninger, en egen og uforutsigbar rytme, der hvert gode øyeblikk teller.

Stillbilder. Chi Yin har et trent kameraøye og har fått mye oppmerksomhet for sine fotografier de siste årene. I Dying to Breathe er de mest rørende øyeblikkene montasjer av hennes egne stillbilder, lydlagt med hovedpersonens fortellerstemme og hans strevsomme pusting.

Stillbildene er ikke bare sterke i seg selv; deres stillhet gjør at man hører pustelydene på en annen måte enn man gjør i filmopptakene. Den direkte, nærmest fysiske lyden av pust – svært intens, ustadig, slitsom – blander seg med stillbildenes og fortellerstemmens rolige uttrykk, og resultatet blir en slående kombinasjon av rå virkelighetsspor og rapporterende betraktninger.

Pustingen og hostingen fortsetter under filmens rulletekster – og man spør seg hvor lenge denne mannen vil overleve. Man spør seg også om hvor mange mennesker som har mistet sin naturlige livsevne i Kinas gruver: He Quangui har, som millioner av andre, blitt transformert til en zombie i løpet av sitt harde arbeidsliv. Og det er ikke gale vitenskapsmenn som står bak, men deler av en kynisk gruvebransje som ikke bare ødelegger liv, men bokstavelig talt går over lik i sin pustberøvende jakt på rikdom.


Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

 

---
DEL