Publisert: 02.01.2019
Nå skjeller presidenten ut en tenåring som kaller ham «Manu» framfor «Monsieur le Président», og viser liten forståelse for dem som er «left behind». Og han fjernet formuesskatten («solidaritetsskatten»). Men er det dette som har utløst protestene? Eller er det noe annet som ulmer når hundretusener tar til gatene, noen velter og brenner biler, smadrer butikkvinduer og sperrer veier? For tross alt har de fått støtte av hele 75 prosent av befolkningen.
De gule vestene er verken organisert av noen ledelse eller parti/organisasjon ovenfra. Reaksjonen kommer fra grasrota via sosiale medier – nærmest som en anarkistisk organisering av forskjellige grupper i befolkningen. Men det spørs om demonstrasjonene vil føre til radikale forbedringer.
Lever på lånte penger
Da Macron overtok i fjor med optimisme, hadde dessverre hans sosialistiske forgjenger Hollande økt utenlandsgjelden fra rundt 50 til 100 prosent av bruttonasjonalproduktet – til rundt 20 000 milliarder kroner. Når man deler ut mer enn to oljefond – og lever på lånte penger – lever man over evne. Macrons reformer skulle derfor heller være en hjelp til selvhjelp – med mer utdannelse og frigjøring av midler til investeringer framfor økte utdelinger. Han iverksatte liberale reformer for å skape vekst og velstand. Men at de rikere lagene av befolkningen – uten formueskatt og med lavere bedrifts- og utbytteskatt – automatisk skulle skape større vekst, var ikke en ambisjon som lot seg innfri, slik også Dagens Næringsliv beskrev det nylig.
«Jeg er da ikke en idiot,» sa den kinesiske taxisjåføren til Economistjournalisten på spørsmålet om han noen gang hadde betalt skatt.
Og når Macrons regjering nå øker minstelønnen med 100 euro, letter vilkårene for minstepensjonistene samt fjerner skatt på bonus og overtid, sprekker kontrakten med EU. Der er kravet at statsunderskuddet må være mindre enn 3 prosent av BNP. Dette vil bare øke statsgjelden.
Men hva forsøkte Macrons regjering egentlig å gjøre for arbeidsmarkedet? Arbeidslivsreformene har gitt en økning på 10 prosent i antall langvarige arbeidskontrakter. Da regjeringen regulerte lovverket og fjernet arbeidstakeres mulighet for å kunne få skyhøye erstatninger, våget arbeidsgivere flere faste ansettelser. Videre stilles det nå strengere krav om at arbeidsledige må takke ja til nye jobbtilbud. Regjeringen investerer betydelig i å få folk ut i praksisplasser – støtten på årlige 320 milliarder kroner til yrkesrettede tiltak øker nå med 10 prosent. Men å senke arbeidsledigheten som i nesten 40 år har ligget på 10 prosent, vil ta tid. Likevel: 338 000 nye arbeidsplasser ble opprettet i Frankrike i fjor.
Kina som eksempel
På den andre siden, hvorfor denne tilliten til at staten skal ordne opp i det meste? I Kina er arbeidsledigheten bare på 4 prosent. Men samtidig vil storparten ikke betale inntektsskatt. Ifølge The Economist har det kinesiske finansdepartementet beregnet at det finnes 187 millioner potensielle skattebetalere – hvor overraskende nok bare 28 millioner betaler sin skatt (2015). Kina forsøker nå faktisk å øke det nedre kinesiske skattefritaket fra 4500 til 6500 kroner måneden – muligens tredjedelen av en normallønn. På denne måten «gir» de bort 400 milliarder kroner. Deres arbeidslivsreform er motivert av muligheten for å innføre strengere kontroll – med ønsket konsekvens at over dobbelt så mange vil betale skatt. Likevel vil dette bare tilsvare 5 prosent av befolkningen. Fremdeles vil resten leve og jobbe i en svart eller uoffisiell økonomi: «Jeg er da ikke en idiot,» sa taxisjåføren til Economist-journalisten på spørsmål om han noen gang hadde betalt skatt. Og når arbeidsgivere må betale opptil 40 prosent ekstra for ansattes forsikringer og sosiale utgifter, velger mange heller å operere i en svart økonomi.
Derfor dekker inntektsskatten i Kina bare 8 prosent av statens inntekter – langt under gjennomsnittet på 24 prosent i OECD-land, slik som i Frankrike. I Frankrike er dobbelt så store statsinntekter hentet fra skatt på forbruk (merverdiavgift) og andre avgifter. Den «grønne» skatten Macron nå ville innføre på drivstoff – som innledet opprøret fra de gule vestene – er således et dobbelt så viktig inntektsområde for skattefuten.
«Glokal» skatt i 2019?
Mens kinesere unngår å betale skatt, gjerne fordi de ikke liker måten staten bruker skatteinntektene på, har de gule vestene en mer høylytt reaksjon – rettet mot staten. I Kina kan man fra 2019 i det minste få skattefradrag for studier, eldreomsorg og boligutgifter, men franskmennene bare kan redusere skatten til «partier og organisasjoner, hushjelper, boliginvesteringer og energiøkonomisering», ifølge Le Monde diplomatique i desember. Det vil si mer en lettelse for bedrestilte
– enn rurale slitere og andre nederst på rangstigen.
Og hvorfor skal et globalt vestlig selskap som Google kunne unndra over 30 milliarder kroner fra normal beskatning? Digitale giganter kommer seg i dag unna med gjennomsnittlig 10 prosent inntektsskatt (ved eksempelvis å «flytte» til Irland) – mens det normalt burde ligge på 23 prosent.
Poenget mitt her på lederplass er å fremme et ønske om mer globale proporsjonale skattesystemer via EU eller FN. Global skatt for bedrifter og lønnstakere kan gjerne være inspirert av føderale systemer fra USA eller Canada, som anbefalt i Le Monde diplomatique. La oss se dette for oss – verdimessig er det ikke naivt – at framtidige løsninger blir mer globalt ansvarlige instanser som virkelig klarer å sørge for energisammenslutninger, miljøregler, et mindre fiendebyggende militærapparat, mindre korrupsjon, og ikke minst internasjonale skatteregler og minstelønner?
Og i tråd med anarkistiske eller sosialliberale ideer er det vel så viktig med en lokal forankring til fellesskapets beste. Vi bør her i Vesten kunne se for oss sivilsamfunn som organiserer seg mer på egen hånd i kommuner på rundt 20–30 000 innbyggere – om ikke nødvendigvis med en svart lokaløkonomi som i Kina. Dette er en marxistisk kommuneisme, der man ikke så lett unndrar seg lokale, dugnadsmessige bidrag eller lokal skatt til fellesskapet. Synliggjort vil den rike lettere skamme seg, og den fattige vil kunne få hjelp. Mulig vi igjen også ville se mer ansvarlige lokale entreprenører som bygger lokalsamfunnet rundt arbeidstakerne, framfor fjerne presidenter uten øye for dem som er «left behind».
Er det her det ulmer for de gule vestene? Ville man fremfor formynderske stater heller godta en glokal skatt, en kombinasjon av lokal og global – der den enkelte gis større mulighet for å bestemme lokalt, samt se at de aller mest nødvendige forordningene blir administrert internasjonalt?
Velkommen til 2019!
