Guds rottweiler

Det kom ikke som noen overraskelse at Vatikanets kardinaler pekte på Joseph Ratzinger som den katolske kirkes nye Pave. Benedikt XVI, som han nå kaller seg, har en svært høy stjerne i den katolske kirke, og var kanskje Johannes Paul IIs nærmeste medarbeider og støttespiller. Det er all grunn til å tro at Ratzinger har […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det kom ikke som noen overraskelse at Vatikanets kardinaler pekte på Joseph Ratzinger som den katolske kirkes nye Pave. Benedikt XVI, som han nå kaller seg, har en svært høy stjerne i den katolske kirke, og var kanskje Johannes Paul IIs nærmeste medarbeider og støttespiller. Det er all grunn til å tro at Ratzinger har øvd betydelig innflytelse over den nå avdøde pavens linje, og at mange av pavens dekreter er ført i pennen av Ratzinger. Slik har han vært arkitekten bak Vatikanets konservative linje i et kvart århundre.

Som leder av Troskommisjonen – tidligere kjent som Den hellige inkvisisjon – var storinkvisitor Ratzinger den katolske kirkes fremste vokter av «den rette tro». Den jobben utførte han med stor nidkjærhet – noe ikke minst de latinamerikanske frigjøringsteologene fikk føle. På denne måten bidro Ratzinger i stor grad til at den katolske kirke svek dem kirken skulle være der for – kirkens egen globale menighet, og da aller mest de svakeste, mest utsatte og undertrykkede. Ratzinger – eller Benedikt XVI, som vi nå får kalle ham – er representant for de styggeste sidene av den katolske kirke. Som nær alliert av Johannes Paul II er det også påfallende at der paven ga sin støtte til frihetskreftene i Polen og andre østeuropeiske land, bidro Ratzinger til å konfrontere frihetskreftene i USAs bakgård. I Latin-Amerika var kamp for frihet og rettferdighet uvelkommen politikk – i Øst var det Guds vilje som ble satt ut i livet. Det regimet av dobbeltmoral som de to etablerte, lukter av en politisert katolsk kirke som velger den sterke framfor den svake, tyranner framfor undertrykkere.

Som ultrakonservativ teolog har pave Benedikt XVI tatt opp kampen mot kvinners rettigheter, og mot abort, prevensjon og homofili. Også på dette feltet markerer den nye paven seg – i likhet med hele toppskiktet i den katolske kirke – som middelaldersk frihetsbekjempende. Den katolske kirkes motstand mot prevensjonsmidler utgjør en enorm trussel mot liv og helse til millioner av mennesker i den fattige delen av verden, og hindrer utvikling i mange land. Muligheten for familieplanlegging er helt avgjørende særlig dersom kvinner i den 3. verden skal kunne fungere i yrkeslivet og bidra til økonomisk framgang for både seg selv, sine familier og sine land. Men kvinnelig yrkesdeltakelse står vel heller ikke høyest på den katolske kirkes dagsorden. Og når kirken, med pave Benedikt XVI i spissen, både sier et absolutt nei til prevensjon og et absolutt nei til abort, blir Vatikanets linje bare ondsinnet og brutal.

For millioner av fattige verden over er den katolske kirke, med sine dogmer, sin trangsynthet, sine urimelige påbud og sitt knefall for verdens rikeste og mektigste en bastant trussel. Pave Benedikt XVI framstår som den ytterste representant for de sidene som gjør Vatikanet verdt å bekjempe.

Paradoksalt nok har vi her hjemme gjennom år hatt debatter om muslimske lederes holdninger til sentrale verdispørsmål, holdninger som verken avviker fra eller er mye verre enn de pave Benedikt XVI inntar. Likevel har vi i Norge en gradert debatt om religiøse bevegelsers framtoning. Og vi tåler mer fra den katolske kirke enn vi gjør fra mer «eksotiske» retninger. Det er det ingen grunn til, og svaret er selvsagt ikke å være mer liberale overfor muslimsk dogmatisme enn vi er i dag. Svaret er å konfrontere en Pave-kirke som ennå ikke har kommet seg ut av middelalderen – verken når det gjelder dogmatikk eller når det gjelder knefallet for mektige avguder.

---
DEL

Legg igjen et svar