Guds gjenkomst

Individet blir kvalm av sin egen selvtilstrekkelighet i vår tid, sier biskop Gunnar Stålsett.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Ved begynnelse av et nytt årtusen ligger det et klimaskifte i luften. Det norske tros- og livsynslandskap er i forandring,» skriver avtroppende Oslo-biskop Gunnar Stålsett i det 30 sider lange kapittelet om religion og livssyn i praktboken Norge – portrett av en nasjon.

Av disse endringene, er religionens tilbakekomst, en av de mest slående, mener biskopen. Denne tilbakekomsten er da også synlig ved at religion har blitt et tema for debatt i stadig nye politiske og kulturelle sammenhenger, både i Norge og globalt.

– Men hva tror du denne tilbakekomsten skyldes? Hvordan vil du forklare den?

– For det første har sekulariseringsprosjektet medført en følelse av tomhet og av lengsel. Det er mye mening, men selve Meningen, er langt unna. Vi har erobret livet, men har forlegenhet for evigheten. Døden har blitt et annet type tema i vår tid. For det andre etterlot Berlinmurens fall et verdimessig tomrom som gav plass til fornyet verdidebatt – kall det en sorgreaksjon på ideologienes død. For det tredje er dette knyttet sammen med den postmoderne kulturtilstanden. Individet er myndiggjort overfor institusjoner og maktforhold – alt er i dag nødt til å bevise sin rett til å eksistere, om det så er kongehuset, parlamentet, forsvaret, eller kirken. Men i denne myndiggjøringen ligger paradoksalt nok også en ensomhet. Religionene kjennetegnes av at de tilbyr fellesskap. Det fullkomne og fortvilte individ blir kvalm av sin egen selvtilstrekkelighet i vår tid – det lengter etter fellesskapet. Jeg vil ikke karakterisere enhver lengsel i tiden som en lengsel etter Gud, men det kan være en religiøs lengsel – en lengsel etter dypere mening.

De «kristne verdiene»

En av debattene som har blusset opp i det siste, med tydelige ytterfløyer i Human-Etisk Forbund på den ene siden, og sentrale KrF-politikere på den andre, dreier seg om den «kristne kulturarven».

– Hva mener du om de «kristne verdienes» rolle i den norske kulturen?

– Det er egenlig ikke valgfritt. Vi kan ikke skape en annen historie enn den vi har hatt.

– Det er vel heller et spørsmål om hvordan man beskriver den historien, hvilke ting man trekker frem, og hvilke ting man lar ligge.

– Den norske kulturhistorien er relativt monolittisk kristen. Det kan man ikke bare sette en strek over. Dette er de lange hukommelseslinjer i vårt folks historie. Deretter er det klart at en rekke forhold knyttet til minoritetenes rolle hører med. Selv er jeg av kvensk bakgrunn, for eksempel.

– Hva med debatten som ble aktualisert i forbindelse med behandlingen av EUs grunnlov? Om Europas forhold til den kristne kulturarv?

– På den ene siden forstår jeg godt betegnelsen «Det kristne Europa», men den innebærer å undertrykke andre krefter som har vært med å forme verdensdelen – både muslimer og jøder. Men også å snakke om en «protestantisk kultursfære» har problematiske sider. Det får være vår syndsbekjennelse i denne sammenhengen. Luther fremstod som anti-semitt og tegnet skremmebilder av Islam. Ironisk nok brukte han begrepet «tyrkere» om muslimer. Om noen år kan Tyrkia være medlem av EU. Da er vi i en situajson hvor det er like mange muslimer som protestanter i Europa. Historien møter oss på en ny måte, og krever sin rett.

I strid med menneskerettighetene

Også innføringen av KRL-faget utgjør en stor endring på religionsfeltet i Norge de siste årene, mener Stålsett. Og også den saken har vekket debatt de siste ukene, etter at FNs menneskerettighetsdomstol fastslo at faget, med de fritaksordningene som foreligger i dag, bryter med menneskerettighetene.

– KRL-faget er et verdiformidlende og kulturbyggende fag til erstatning for det gamle kristendomsfaget. I enkelte kretser nektet en å tro at dette var noe annet enn det gamle kristendomsfaget. Det ble forstått som det gamle faget i kamuflasje. Dette er nok i endring nå. Jeg tror faget reflekterer en ny realitet, og at det vil legge grunnlag for toleranse i fremtiden. Elevene lærer om andre religioner uten å få forrakt for sin egen.

– Hva mener du om at FNs menneskerettighetsdomstol har fastslått at faget bryter med menneskerettighetene?

– De eksemplene som har ligget til grunn for domsavgjørelsen er ekstreme. Og de gir grunnlag for sterk kritikk. Det er derfor all grunn til å gjennomgå domspremissene, ta dem på alvor og foreta de nødvendige endringer. Men det er så vidt jeg kan skjønne ikke nødvendig og heller ikke ønskelig å gå tilbake til den tidlige ordning med et kristendomsfag og et livssynsfag. Mange ville da falle utenfor. Mine mange skolebesøk i Oslo-skolen har overbevist meg om at fagets idé er bærekraftig. Misbruk og utvekster må fjernes i en ny revisjonsrunde og fritaksreglene må gjennomgåes på nytt.

– Hvordan forholder du deg til debatten om formålsparagraf i barnehagene?

– Når enkelte politikere skal forsvare dagens formulering, sier de at den tillater alt det motstanderne ber om. Da blir jo spørsmålet: Dersom det er formuleringen som skaper misforståelsene, hvorfor kan vi ikke finne andre uttrykk for de verdiene som både er tradisjonsbærende i kulturen og tilpasset det multikulturelle Norge? På det teologiske og verdimessige planet er det et stor felles univers mellom de ulike livssynsgruppene. Det må vi kunne ta utgangspunkt i.

– Hvordan bør en moderne kirke, som har tatt inn over seg disse endringene i retning av et multikulturelt samfunn, forholde seg til misjonsbefalingens «gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler»?

– Misjonsbefalingen er en grunnleggende dimensjon ved kirkens selvforståelse, slik tilsvarende holdning er det innen islam. Det er ikke mulig å avskaffe misjonsdimensjonen i kirkens selvforståelse. Det er heller et spørsmål om måten misjonen skjer på. Misjonstanken er et uttrykk for at man er overbevist om at ens egen religiøse identitet er så verdifull at den både kan og bør deles med andre.

«Kulturkristendom» og kulturkamp

– I Norge – portrett av en nasjon skriver du at «kulturkristendom» har erstattet en pietistisk kristentradisjon. Hva legger du i dette?

– I en norsk sammenheng betyr det at vi må kunne snakke om å være kristne – i den forstand at vi tilslutter oss de verdiene som kristendommen har bidratt med – uten å bli grillet med spørsmål om dogmer eller enkelte bibelsitater. Kroneksempelet stammer fra en debatt i Groruddalen, der en av paneldeltagerne presenterte seg slik: «Jeg heter Kristin, jeg er kvit, kvinne og kristen.» Det var Kristin Halvorsen. Slik kan vi begynne å tenke på begrepet «kristen» på en måte som ikke er monopolisert av den pietistiske kristenforståelsen.

– Foregår det i dag en kulturkamp i Den norske kirken, eller i Kristen-Norge forøvrig?

– Ikke egentlig. Jeg var nylig på kirkemøtet, og der kunne jeg slå fast at utviklingen i retning av felles grunnholdninger og verdier, er formidabel. Det bygges broer i alle stridsspørsmål. Men som vanlig er i alle samlingsperioder, skjer det også avskallinger – høylytte avskallinger. Det finnes dem som mener at hele bispemøte er frafalne – at vi har forlatt den kristne tro og tradisjon. Det er snakk om en form for fundamentalisme som blant annet kjennetegnes av støtte til Irak-krigen og Israels overgrep mot palestinerne. De baserer seg på en bibelforståelse som er fremmed for alle teologiske læresteder i Den norske kirke.

– Har du inntrykk av at disse folkene har blitt flere og mektigere, eller bare mer bråkete i det siste?

– Jeg tror ikke de er blitt flere, jeg tror ikke de har blitt mektigere, og jeg tror ikke de har blitt sterkere. Jeg tror i særlig grad de er provosert over samlingen i kirken. Da griper de til et stadig mer fordømmende vokabular. I tillegg har de etablert en viss organisatorisk styrke, samt en viss mediestyrke, særlig i avisene Dagen og i Norge i dag.

– Det sies at Bush vant valget i USA på «kristne verdier». Dette har vekket en viss bekymring for at lignende fortolkninger av kristendommen skal få fotfeste i Norge. Deler du denne bekymringen?

– Vi kan stå overfor en smitteeffekt fra USA. Men de kristne verdiene det her er snakk om er så snevert forstått at store deler av kristenfolket, selv i USA, faller fra.

– Det er ikke slike vi vil styre våre barnehager etter, i alle fall.

– Nemlig. Jeg er glad for at KrF signaliserer at denne forståelsen av verdier ikke skal få styre partiets politikk i Norge. Likevel: Det er en fare for at konkurransen mellom FrP og KrF om en bestemt gruppe velgere fører til at de mest primitive formuleringer av kristendommen vinner frem. Det må kirken si tydelig fra imot, og det skjedde også i talen til kirkemøtets leder da det møttes i Bodø nylig.

Statskirke?

– Gjønnes-utvalget utreder for tiden forholdet mellom stat og kirke. Hvordan ser du for deg at dette forholdet blir i fremtiden?

– Vi har hatt utredninger om stat og kirke i ett hundre år – bokstavelig talt. Ingen har ført frem til et skille fordi de aldri har lagt vekt på det som virkelig står på spill, nemlig en bred, åpen og inkluderende folkekirke. Kan man ikke garantere at det blir resultatet, vil man aldri få til en opphevelse av statskirkesystemet. At kirken forblir bred, åpen og inkluderende er også det viktigste for meg. Jeg vil ha en kirke der man er medlem fra sin dåp, og får ansvar og rettigheter på bakgrunn av det. Jeg vil ikke ha en kirke der medlemskap er knyttet til trosposisjoner og kirkepolitiske standpunkter. I kirken må det være romslighet for det hvilende og tvilende medlemskap, avslutter Stålsett.

---
DEL

Legg igjen et svar