Gudemennesket

Yuval Noah Harari: Homo Deus. A Brief History of Tomorrow. Harvill Secker, 2016

Tror du at du styrer din egen skjebne? Den reelle makten ligger hos nettverkene.

Vi går inn i en ny tid. Menneskets natur endrer seg. Intelligens kobles fra bevisstheten vår. Vi skaper datakraft som er så sterk at datasystemet vil vite mer om oss enn vi vet om oss selv. Om dette er riktig, hva blir vi da redusert til, eller opphøyd til?

Den israelske superstjernen Yuval Noah Harari skapte internasjonale bølger med sin bok Sapiens. A Brief History of Humankind (2011), oversatt til mer enn 30 språk. Harari reiser i dag verden rundt og holder foredrag og gir intervjuer. Men han er ikke ferdig med sitt prosjekt. Nå har han skrevet boken Homo Deus, hvor han fortsetter der han slapp. Denne gangen ser han inn i fremtiden. Boken er ikke for den mørkredde, som trenger å klamre seg til tradisjonelle gudebilder. Dette er eksistensielt utfordrende. Det er spekulasjon, men likevel basert på forskning og fremskrivninger.

Algoritmer og liv. Bokens tese bygger videre på resonnementer fra Hararis forrige bok. Siden vi som art utviklet språk har vi bygd opp felles forståelsesrammer rundt visse ideer, slik som ideen om et hjemland, grenser, religion og penger. Dette er bare fiktive realiteter, ifølge forfatteren, men samtidig er det nettopp dette som har ført til at vi er i stand til å ha et storskala samarbeid mellom millioner av individer.

Vi har ergo gitt livene våre mening. Dagens herskende humanisme har gjort mennesket og dets behov til universets dominerende skapning. Vi oppgraderer oss stadig vekk med plastisk kirurgi og annet. Men det er bare starten. Vi har klart å skape så sterke kunstige algoritmer og datasystemer at vi kan omskape oss til noe annet. Gjennom den kunstige intelligensen maskiner besitter, skuer vi nå til og med et tilnærmet evig liv – derav Homo Deus.

De datamaskinene/programmene/robotene vi bygger, har ingen følelser, ingen bevissthet og dermed ikke den intelligensen vi tenker på som menneskelig. Men supermaskinene vi har skapt, «kjenner» oss samtidig bedre enn vi kjenner oss selv. Dette er en form for intelligens, sier Harari. Google bryr seg ikke om oss, men systemet kan prosessere våre valg og preferanser slik at det vet hva vi ønsker oss før vi gjør det selv. Det har et visst potensial til å endre hva det vil si å være menneske.

Den allmektige. Vi er allmektige, hevder Harari, selv om han ikke underslår at vi står overfor store miljøutfordringer som må løses. Men vi har overvunnet naturen, i den forstand at vi kontrollerer den, og vi har løst mange av våre «gamle» problemer. Det er mindre krig, det er mindre sult, og det er mindre sykdom. På mange måter har vi klart dette ved å være informasjonsenheter, skriver Harari. Ved å la informasjonen strømme så fritt som mulig, har vi som art kommet langt. Til og med følelsene våre kan ses på som informasjon som flommer mellom nervecellene våre. Og denne vil maskiner etter hvert være med på å styre.

Maskiner og datasystemer er på mange vis mer effektive enn stater. Ingen regjering kan i dag forstå alle teknologiske nyvinninger som skjer. Informasjonen skal strømme fortere og friere. Vi er bare ved starten. De landene som ikke henger med, blir taperne, ikke minst gjelder dette Midt-Østen.

Homo Deus er en slags «slutten-på-historien-bok».

Umulig å spå om fremtiden. Homo Deus er en slags «slutten-på-historien-bok». Endringer skjer nå så fort at det faktisk er umulig å vite hva fremtiden egentlig kan bli. For 100 år siden kunne våre oldefedre se for seg verden 100 år frem i tid, og ha en idé om hvordan den ville se ut. Men å se for seg hvordan verden vil se ut i år 2100, er bortimot umulig, hevder Harari. Og vi vet slett ikke hva vår oppgave, eller rolle, som homo sapiens vil være. Kanskje vi ikke har noen rolle i det hele tatt? Og tradisjonelle religioner har lite å stille opp med, der de forsøker å finne svar i gamle skrifter skrevet i en helt annen tid.

Ifølge Harari vil ikke individer bli knust av Big Brother, men de vil desintegrere innenfra, bundet til informasjons-enhetene.

Men dette kan vi da vel stoppe? Ikke nødvendigvis, mener Harari. Å tro at vi styrer vår egen skjebne er bare en tro. Reell makt finner vi hos nettverk. Enkeltstående individer står svakt. Det er som grupper vi er sterke. Gjennom selskap, religioner og stater blir vi del av store sammenkoblede nettverk. Og vi kommuniserer gjennom informasjonsstrømmer. Og det blir stadig vanskeligere å stå opp mot bølgen av informasjon.

Det vi får i stedet for det vi oppfatter som modernitetens gaver, nemlig liberalisme, demokrati og personlig frihet, er en ny religion: dataismen. Den har mange følgere, og de mest religiøse av dem holder til i det vi kjenner som Silicon Valley i California. Her regjerer informasjonen, det er den eneste kilde til verdi. Vi er det vi bidrar til av dataprosesser. Det fine med dette er at alt er tilgjengelig og at vi raskt får adgang til det vi behøver, som befinner seg et tastetrykk unna. Våre likes og våre erfaringer går opp i en høyere enhet.

Gamledagers dystopier handlet om enkeltindivider som ble undertrykt av staten, som i 1984 av George Orwell. Ifølge Harari vil ikke individer bli knust av Big Brother, men de vil desintegrere innenfra, bundet til informasjonsenhetene. Om du mangler skrupler, er datakyndig og smart og er villig til å la din personlige identitet knyttes til maskiner, så kan du bli del av den nye gudeklassen.

Grisen og oss. Herregud! tenker jeg. Dette er skummelt. Men: Harari sier ikke at disse villeste spådommene slår til. Fremtiden er, som nevnt, helt umulig å spå. For å få oss til å forstå hvor vi eventuelt kan havne, bruker forfatteren et verdibasert bilde, og da som en advarsel. Han viser til menneskets forhold til våre husdyr, og da især matproduserende dyr, som kyr, kylling og gris (dette var et poeng han var innom også i forrige bok, og som veganer har han sterke meninger). Dyr har følelser og intelligens. Likevel piner vi dem i det industrialiserte landbruket. Det plager oss ikke nevneverdig, til tross for at griser står i små jernbur og grisunger separeres fra mor idet de blir født. Det samme kan skje med oss, sier Harari, om maskinenes makt blir for stor. Like lite som vi bryr oss om grisenes følelser og intelligens, vil ikke «intelligente» maskiner bry seg om vår intelligens, om vi står i veien for informasjonsflommen. Jeg vet ikke om jeg får det bildet til å gå helt opp, men jeg skjønner at vi må gjøre noe med det mest outrerte industrialiserte landbruket.

Dette er en innholdsmettet bok. Vi dras med gjennom menneskets utviklingshistorie, og den biten er verdt boken i seg selv. Og det hele bygger opp mot den siste tredjedelen av 400 kompakte sider. Den delen er ikke nødvendigvis lystig lesning, men utfordrer intellektet og kan leses som en varslers manifest.

Vi må tørre å styre selv. Temaet diskuteres selvsagt også i samfunnet rundt oss, blant annet på et seminar hos Fritt Ord i oktober. Her la internasjonale eksperter vekt på at datamaskiner må brukes for å tilrettelegge for menneskelig intelligens, og ikke omvendt. Den smarte teknologien vi nå skal ta stilling til, må være «økologisk bærekraftig, sosialt akseptabel og ikke minst må den skape en ønskverdig situasjon for mennesket» som filosofiprofessor Luiciani Floridi sier det i artikkelen «Intelligens i bullshitens tid» av Toril Aarseth i Ny Tid, november 2016.

Harari har en høy stjerne fordi han mestrer det han sier at homo sapiens er best til, nemlig å fortelle en god historie. Noen kritiske røster mener at hans forrige bok hadde en del faktafeil, og vel raske og overfladiske slutninger. Jeg tror det er umulig å fortelle big history uten én og annen feil og et par snarveier. Det går ikke utover hverken troverdighet eller leseglede.

Jeg har ikke datakunnskap nok til å kunne si noe om det faglige i den siste tredjedelen av Homo Deus. Personlig synes jeg internettet er et fantastisk sted å være, og all ny medisinsk kunnskap gjør livet til våre kjære lettere når de har behov for assistanse. Samtidig ser jeg med dyp skepsis på «likes-kulturen» og den nærmest biokjemiske avhengigheten ungdom nå har til sosiale media. Og når mødre og fedre går gatelangs med barna sine, med blikket dypt ned i iphone-skjermen, hva ser de da? Starten på Gudemennesket?

---
DEL