Denne helga er tusenvis av karismatiske pinsevenner samlet i for å feire sine første 100 år i Norge. Pinsebevegelsen ble grunnlagt av den afrikansk-amerikanske pastoren William J. Seymour i Los Angeles i 1906.
I Oslo Spektrum er det Kronprins Haakon et trekkplaster. Mens storesøsteren Märtha Louise latterliggjøres for sine engletro, ler få når landets kommende evangelisk-lutherske monark denne helga hyller tungetalere. Men det kan være at det monarkiske søskenparet begge er i takt med sin tid, inkludert høstens litterære bokutgivelser. Ikke bare med Cappelens Rød tråd, CD-en med Det gamle og nye testamente som ble lansert 3. september.
Gud og Norge
Også innen allmenn sakprosa og skjønnlitteratur fungerer den kristne Gud høsten 2007 som salgsfremmede middel: Gud er norsk (Aschehoug) heter Ny Tid-spaltist Aslak Nores bokdebut. Tittelen spiller på den utbredte oppfatningen om at norske soldater har vært heldige i sine internasjonale militæroppdrag. Et fåtall i norske uniformer er, tross alt, til nå blitt drept.
Det er nesten så man skulle tro at Gud er glad i Norge. Og nettopp dette er tittelen på Per Andreas Perssons andre novellesamling. Gud er glad i Norge (Tiden) kretser eksplisitt rundt religiøse forestillinger i det moderne rural-Norge. I tittelnovellen forteller Bror om en drøm han hadde:
«Jesus var der. Vet du hva hans sa? (…) Jesus sa: Jeg er glad i Norge. Jeg er glad i Skrot-Kalle… Bror, sa Jesus, du må dra hjem til Kalle og fortelle det til ham før det er for sent… Du må ordne opp i ting… Det var dét hans sa.»
Her kan vi merke oss at både tittelnovellen og Perssons novellesamling er titulert feil. I novellen er det ikke Gud som sier han er glad i Norge, men Jesus. Teologisk kan man argumentere for at Gud og Jesus er to sider av samme sak. Men nyansen kan også illustrere et gjennomgående trekk: Det er Gud som markedsføres i det allmenne bokmarkedet, ikke Jesus. En bok med tittelen Jesus er glad i Norge, ville nok gitt et langt mer dogmatisk-religiøst inntrykk enn den mer ufarlige og allmenne «Gud».
Gull med Jesus
Et eksempel på de negative Jesus-konnotasjonene kommer fram i Julia Scheeres Jesusland (Spartacus), som ble lansert 7. september. I denne selvbiografiske oppvekstfortellingen fra USA settes det et kritisk søkelys nettopp på den dogmatiske og rasistiske Jesus-troen. En lignende Kristus-fanatisme kom fram i NRK 2s dokumentarfilm Jesus Camp, sendt på TV-kanalens nyåpning 3. september.
I Perssons novelle «Jesus-weekend» får vi innblikk i en norsk parallell, med seksuelle baktanker og troen på Mammon. Eller som den karismatiske pastoren på en pinsevenn-aktig samling formulerer det: «Når Jesus kommer, skal det vokse gullpenger på trærne. Svære glitrende gullpenger. Noen av dem får følge med Ham og noen får bli igjen.»
I likhet med Persson skriver også Tiden-forlegger Mattis Øybø, som i høst også kommer med sin andre bok, om de millenariske, kristne bevegelsene. I romanen Ingen er alene (Oktober) er utgangspunktet nettopp den religiøse bevegelsen «Menneskesønnen», der de hvitkledde sammen står og venter på Guds ankomst i parken tidlig en søndag morgen.
Men man trenger ikke gå dypt ned i den religiøse lengsel for å kunne fronte bøkene med Gud. Krimforfatteren Jan Mehlum kaller for eksempel sin nyeste krimbok For Guds skyld (Gyldendal). Mens moroboka Jesus og Judas på samme lag (Kagge), med undertittelen Over 1000 morsomme historier og spennende fakta fra Premier League, er unntaket fra regelen om at Jesus ikke brukes i boktitlene.
Gudskritikken
Ved en dypere lesning av høstens nye bøker finner vi rett som det er treffende religionsfilosofiske vendinger. Som i Oddmund F. J. Vaagsholms prosatekster Det er noen mennesker her (Damm): «jeg trodde på Gud, men ba ikke til ham».
Denne formuleringen kan også kaste lys over utgivelsesprioriteringene til det opprinnelig radikale og lite religiøse forlaget Pax. Ikke før hadde de i sommer utgitt boka Verdens levende religioner, med sloganet «Verden er uhelbredelig religiøs», før de nå lanserer Klostrene ved verdens ende. Skrevet av sogneprest Karl Gevin.
De som synes det blir for mye Gud i bokhøsten, kan kanskje søke trøst i den franske filosofen Michel Onfray, som nå kommer på norsk med “Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi” (Kagge). Onfray er – sammen med Christoher Hitchens “God Is Not Great” og Richard Dawkins’ “The God Delusion” – del av en større global boktrend, hvor kjente intellektuelle popularisatorer retter sine kritiske blikk på både Gud og kristendommen
I Norge mangler slike nye Øverland-polemiske bøker. På den andre siden argumenterer flere av bøkene indirekte for en kristen Gud i kontrast til andre livssyn. For eksempel Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne (Cappelen). Katolske Kjell Arild Pollestad gjør her et forsøk på å lede flere nordmenn over i de troendes rekker.
I Also Sprach Zarathustra (1885) konkluderte Friedrich Nietzsche (1844-1900) at «Gud er død!». Og tilføyde: «Og vi har drept ham.»
Med tanke på bokhøsten 2007 i Norge går det kanskje an å si: «Gud er gjenoppstått.» Og vi har vekket henne til live! ■
GUD 1: Per Andreas Perssons novellesamling Gud er glad i Norge.
GUD 2: Aslak Nores boktittel spiller på Guds nære forhold til Norge.
GUD 3: Mattis Øybøs andre roman handler om hvitkledde i bevegelsen «Menneskesønnen». FOTO: BJØRN SIGURDSØN/SCANPIX.
GUD 4: Julia Scheeres skriver om religiøs fanatisme i Jesusland.