Gud i galleriet

To utstillinger benytter kristendommens tankeunivers som en tolkningsramme for vidt ulike verker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nok en Matrix-film er over oss, en moderne frelseshistorie mettet av bibelsk symbolikk, med Neo – the One – som Messias. Men det er ikke bare i populærkulturen man søker mot det hellige. For tiden vises to samtidskunstutstillinger som begge tar utgangspunkt i kristne idéer. På Kistefosmuseet på Jevnaker stilles tysk, amerikansk og norsk samtidsfotografi ut under tittelen «Himmel og helvete.» Kulturkirken Jakob i Oslo har invitert norske skulptører, videokunstnere og fotografer til å skape verker som orienterer seg rundt tittelen «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?»

Begge arrangementene finner sted i lokaler som opprinnelig hadde helt andre funksjoner enn kunstgalleri, og som begge representerer meningsbærende hjørnesteiner fra vår nære historie. Kulturkirken Jakob fungerte som gudshus fra 1880, til den stengte i 1985 som følge av forfall og frafall. Kirken ble bygget i en tid hvor kristendommen hadde en dominerende og selvsagt plass i folks liv.

Kistefosgalleriet holder til i en fabrikkbygning på Kistefos Træsliperi, som var i drift fra 1889 til 1955. Kistefos representerer det industrialiserte, moderne Norge som vokste fram på slutten av 1800-tallet. Industrialiseringen bidro til å svekke gudstroen, fremskrittsoptimismen ga heller mening i livet for mange.

I dag har både kirke og fremskrittstro tapt sine selvfølgelige posisjoner. Mangelen på klare ideologier skaper et savn. I en virkelighet hvor vi kan velge fra øverste hylle, samtidig som distinksjonen mellom «varene» stadig virker mindre klare, kan savnet etter faste og evige verdier melde seg. Det er kanskje gjennom dette savnet at de utdaterte institusjonene transformeres til kunstarenaer. I disse to utstillingene blir dette fraværet av mening tematisert, gjennom en estetisk kommunikasjon.

Et tydelig eksempel på dette møter oss midt i Jakobskirkens skip. Jeannette Christensens skulptur «Den ene banner, den andre ber» (2003) består av to snakkebobler, en i hvit marmor, og en i sort granitt; to poler – godt og ondt. Her er luftboblens forgjengelige materiale blitt byttet ut med bestandig stein. Snakkeboblen er tegneseriens symbol for tale, men Christensens bobler har ingen inskripsjon. Dette gjør dem til sterke symboler for stumhet. Gud har trukket seg tilbake, han har ingen svar. Verket uttrykker at det hele er et mysterium som det er opp til deg selv å finne ut av.

Kistefosutstillingens tittelbilde angriper sitt tema på en tilsynelatende mer opplagt måte. Den amerikanske fotografen Andres Serranos hovedverk «Heaven and Hell» fra 1984 viser en rødkledt kardinal i det han vender seg bort fra en naken kvinne som er tilsølt med blod og henger etter armene. Bak dem er en dramatisk himmel i sort og hvitt. Serranos bilder blir ofte tolket som provoserende kritikk av de verdiene bibelske motiver tradisjonelt blir knyttet til. Bildet «Heaven and Hell» kan på denne måten ses som et oppgjør med kirkens kvinnesyn og maktmisbruk. Men Serranos gjenbruk av tradisjonell religiøs ikonografi kan også leses som et ærlig forsøk på å revitalisere symbolene, løsne på deres stivnede tolkningsmåter og gi dem et nytt og åpnere innhold som kan være relevant for vår tid.

Den amerikanske fotografen Doug Aitkens «Metallic Handstand» (2000) uttrykker noe som ligger bortenfor det logiske. Vi ser en ung mann som står på hendene – alene på en åpen slette, under en blek, vid himmel. Aitken har imidlertid stilt bildet på hodet. Mannen bærer hele jordklodens tyngde på sine to hender mens han selv svever i løse lufta. Bildets surrealisme frembringer motsigende følelser – både følelsen av å være liten og maktesløs, og det uendelige motet og styrken som kreves for å være til.

Et kunstverk som uttrykker menneskenes undring og lengsel finner vi dypt inne i Jakobkirkens krypt, hvor et stort teppe av gult gurkemeiepulver ligger og gløder. Dette er Laila Kongevolds vakre gulvinstallasjon «Markus 15, 33-39 / Mellom den sjette og den niende time» fra 2003. Pulveret er formet som blindeskrift i stor skala. Den seende ser disse tegnene, men er ikke i stand til å tyde dem. Den blinde, som behersker blindeskriftens koder, kan heller ikke tyde teksten, fordi mønsteret vil gå i oppløsning i det noen berører det. Dette kunstverkets paradoks blir for meg et symbol for en Gud: et nært og vakkert, men likevel utilgjengelig mysterium.

Utstillingene benytter kristendommens tankeunivers som en tolkningsramme for vidt ulike verker. Uansett om denne kunsten treffer en på et trosmessig plan eller ikke, knytter den seg til vår felles kulturhistoriske skatt, og kan brukes som en «motor» til å fremkalle eksistensiell refleksjon hos betrakteren. Utstillingene åpner for en friere og mindre dogmatisk tilnærming til kristen tro enn mange er vant til. Dermed viser de også at selve troen er blitt et åpent og komplekst fenomen som vi må slite med i et pluralistisk samfunn.

---
DEL

Legg igjen et svar