Gud er stor

Men han kan blir for stor?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Denne zionist-okkuperte regjeringen vår dreper våre hvite babyer gjennom abort! Den ødelegger hvite hjerner gjennom sin humanistiske lære om evolusjon! Det sier jeg dere: Det er mulig at niggerne nedstammer fra apene, men mine forfedre har aldri svingt seg fra tre til tre med halen. For å bevare vår kristne arv og rase er det vår plikt å styrte denne Antikrist-regjeringen… Forbered krig, O Israel! Vekk de mektige menn! La alle krigere komme. Smi plogene til våpen.» Slik snakket James Ellison til sin menighet, dommedagssekten The Covenant, the Sword and the Arm of the Lord, da den var i ferd med å utvikle seg til en voldelig og militant bevegelse som kjempet mot de amerikanske føderale myndighetene en gang midt på 80-tallet.

«Jeg ber om døden hver dag. Da jeg studerte, leste koranen, bestemte jeg meg for å gi mitt liv for jihad. Hvis jeg dør i hellig krig, kommer jeg til paradiset. Allah vil belønne meg. Det er drømmen min,» sier en ikke-identifisert kriger fra den militante gruppen Harkat-ul-Mujahedin, bosatt i Lahore i Pakistan cirka femten år senere.

«De grunnleggende ideologiske premissene,» sier den ortodokse jødiske ekstremisten Yoel Lerner som vil rive Klippemoskeen og tidligere planla at det skulle skje i en terroraksjon, «er at vi gjør det mulig for folk å praktisere sin religion. Det er seks hundre og tretten bud i Moseloven. Tempeltjenesten utgjør ca 240 av disse. I nesten to millennier, siden ødeleggelsene av tempelet (På Tempelhøyden i Jerusalem, der Klippemoskeen i dag står. red.anm), har det jødiske folk, i strid med dets ønsker, vært ute av stand til å utføre denne tempeltjenesten. De har ikke kunnet utføre disse befalingene… Tempelet utgjorde en slags telefonforbindelse til Gud. Den forbindelsen er nå brutt. Vi ønsker å gjenopprette den.»

Religion som noe farlig?

Eksemplene er hentet fra boken Terror i Guds navn, av Harvard-professor Jessica Stern, som nå er oversatt til norsk av Frifant forlag. Den tar for seg religiøs terrorisme – innenfor både kristendom, islam og jødedom, noe sitatene er ment å illustrere.

Stern er oppvokst i en sekulær jødisk familie, men hun hadde det hun kaller «et positivt syn på religion» da hun gikk inn i bokprosjektet: «Kort sagt, jeg hadde en oppfatning av at gudstro gjorde folk bedre – mer sjenerøse og i stand til å vise kjærlighet.»

Det var et møte med Kerry Noble i en husvogn i Texas som fikk henne til å stille spørsmålstegn ved denne oppfatningen. Noble, som hadde bakgrunn fra James Ellisons sekt, hadde ikke selv drept noen, men det hadde andre i sekten. Han hadde derimot en sterk gudstro. Og troen «må også ha spilt inn da han dro til Kansas City med plastisk sprengstoff og en .22-pistol for å skyte noen «homser og niggere», bombe en pornobutikk og sprenge i luften en kirke som var mye besøkt av homoseksuelle,» skriver Stern. Det både skremte og fascinerte.

Selv om Nobel ikke gjennomførte det han hadde satt seg fore, fikk den religiøst motiverte aggresjonen Stern til å spørre: «Er det noe iboende farlig knyttet til religion?» Andre hadde jo gått mye lenger: «Jeg ønsket å få vite hvordan en som var så opptatt av godt og ondt, med en så sterk tro, kunne havne så fullstendig på villstrå.»

Reiseskildring

Terror i Guds navn er dels en faglig og innsiktsfull bok som forsøker å besvare slike spørsmål – med det utgangspunktet at skal vi få satt en stopper for den fundamentalistiske religiøse terroren, så må vi forsøke å forstå dens bakgrunn, både politisk, strukturelt og økonomisk, men også de verdensbilder som ligger til grunn og motiverer den.

Denne oppgaven bringer Stern fra verdenshjørne til verdenshjørne. Fra en islamsk skole i Yogyakarta i Indonesia, der den militante gruppen Laskar Jihads leder, kalt Ja’far, synes de saudiarabiske wahhabistene er noen blautfisker, via Nobles husvogn i Texas, til bakgatene i den jødisk-ortodokse delen av Jerusalem, der Avigdor Eskin, en jødisk mystiker som har fått en gruppe meningsfeller til å «messe en okkult forbannelse kalt pulsa di nura («piskeslag av ild») på arameisk» over Yitzak Rabin, holder til. Eskin «trodde at det å messe denne onde bønnen ville resultere i at Rabin døde innen 30 dager. 31 dager senere var Rabin død,» forteller Stern.

Hun har videre vært innom terrorfengsler i Jordan, treningsleire for jihadister i Pakistan, fått eskorte fra pakistansk etterretningsvesen til grenselinjen som skiller Kashmir i en pakistanskkontrollert og en indiskkontrollert del, og blitt servert på «White Rose-banketten – en veldedighetsmiddag som årlig arrangeres for å ære «Kristi helgener», voldelige antiabort-aktivister som befinner seg i fengsel.»

Dette gjør boken til noe mer enn en avhandling – den blir også en gysende reiseskildring fra en verden der martyrdom, å tro at man har Gud på sin side, eller at onde krefter konspirere mot en selv og ens trosfeller, er styrende for logikken og handlingene.

Ikke bare religiøse motiver

Stern lager tidlig i boken et skille mellom terrororganisasjoner der medlemmene har «rene» religiøse motiver for sin tilslutning, og terrororganisasjoner der slike motiver i større eller mindre grad kombineres med verdslig mål – som å skaffe seg innflytelse, makt, penger eller lignende. Ofte er ønske om «spenning og profitt – status, glamour, makt, prestisje, vennskap og penger – en viktig drivkraft for å bli medlem av en terroristgruppe,» forteller Stern. I særlig grad gjelder det når gruppen har eksistert en stund. Da kan fortsatt eksistens bli viktigere enn de åndelige og «gode» målsetningene organisasjonen startet opp med – fordi medlemmene selv har fått interesser av å fortsette virksomheten.

Denne typen organisasjoner bruker gjerne religiøs retorikk, men sjeldent bare det. De appellerer til en kombinasjon av åndelige, følelsesmessige og materielle behov hos potensielle tilhengere.

Dette er tema for bokens første del, som omhandler hvordan enkeltmennesker blir rekruttert til religiøse terrororganisasjoner. Fellestrekkene mellom de ulike religionene er slående på dette feltet. De har alle en tendens til å skape og tilby en klar og entydig identitet med absolutte beskrivelser av en selv og andre, et sylskarpt skille mellom Oss og Dem, en egen og egnet lidelseshistorie, en ekte eller innbilt fiende og et fortegnet fiendebilde. Organisasjonene kan tilby en følelse av lykksalighet, fordi medlemmene lar seg overbevise om at de er fullkomment rettskafne, rene og gode. Det levnes ingen plass for tvil.

Visse sosiale og samfunnsmessige forutsetninger ser likevel ut til å gå sammen med disse faktorene der rekruttering skjer i stor målestokk. Stern forteller at samfunn med mange unge menn statistisk sett fostrer flere potensielle terrorister. Det er tilfelle i deler av den arabiske verden. Der en høyt utdannet ungdomsbefolkning plutselig står uten yrkesmuligheter, er også potensialet større, som i Indonesia etter sammenbruddet i de asiatiske økonomien på 90-tallet, skriver hun. Forholdet mellom terrorisme og fattigdom er omstridt, men Stern mener man ikke skal legge for mye vekt på det faktum at de fleste av 11. september-kaprerne var rike saudiarabere. Ydmykelser, påført av fattigdom, okkupasjon eller manglende livsutsikter, kan motivere folk til å søke mot terrororganisasjoner. Volden kan bli et middel til å gjenopprette tapt verdighet.

Man skal imidlertid heller ikke undervurdere religionens betydning: Terroristledere innprenter for eksempel målbevist troen på at «martyr-aksjoner er hellige handlinger verdt både jordisk og himmelsk belønning». Både kristne og jødiske terrorgrupper har gjerne en apokalyptisk endetidsforståelse som dominerer verdensbildet. De har gjerne et ønske om å fremskynde Messias’ komme eller tilbakekomst – alt ettersom – i en voldsorgie.

Når landområder blir tillagt åndelige egenskaper, som i Midtøsten, skapes også grobunn for vold. Da blir det vanskelig eller umulig for partene å inngå kompromisser.

«Antiglobalisering»

«Frykt for et gudløst univers, for kaos, for lovløshet og for ensomhet – en frykt vi alle besitter i større eller mindre grad,» ligger egentlig bak mange av de ideologiske føringene i terrororganisasjonene, mener Stern.

Terroristenes verdenssyn blir dermed en reaksjon på verdensomspennende kulturelle utviklingstrekk knyttet til globalisering og modernisering. At tradisjonelle fellesskap forvitrer, og at moderniteten tilbyr et så stort mangfold av mulige identiteter at valgfriheten oppleves som et ork, heller enn ett privilegium, skaper det kulturelle grunnlaget for terrorismen. Flere av dem hun intervjuer uttrykker også en klar skepsis til globaliseringen:

Hafez Sayeed, en pakistansk islamist, sier at «Vesten slavebinder de muslimske landene gjennom gjeld til IMF, Verdensbanken, utenlandshjelp og lån…» Stern kommenterer: «Mange av synspunktene vil være kjente og høste anerkjennelse blant vestlige antiglobaliseringsaktivister.» Avigdor Eskin svarer på spørsmål om globaliseringen at i «Amerika har folk ingen utdannelse, ingen religion. De leker med computere, fjernsyn, popmusikk. Disse menneskene har ingen verdier å kjempe for. Det er slik fascisme oppstår.»

Hamas-aktivisten Ismail Abu Shanab, som ble drept av israelerne i Gaza by i august 2003, sa: «Globalisering er bare en ny form for kolonialisme. Det er Amerikas forsøk på å dominere verden økonomisk istedenfor militært. Den vil utvide kløften mellom rike og fattige. Amerika forsøker å spre sine forbrukskultur. Disse verdiene er ikke bra for menneskene. Problemet med å strebe etter kapitalismen som et mål i seg selv, er at alt går ut på penger.»

Kynisme

Bokens andre del omhandler hvordan organisasjonene styres og hvordan lederne motiverer tilhengerne til å bli værende i terrororganisasjonen. Her er likhetene mellom religionene noe mindre. Mens de kristne terrororganisasjonene Stern har undersøkt baserer seg på det hun kaller «lederløs motstand»- eller «ensom ulv»-prinsipper, er de fleste jihad-grupperingene sterkere og mer stringent organisert, men kommandolinjer og leder-kader-forhold. Unntaket innen islamismen, er al-Qaida, som benytter en kombinasjon av flere strategier for å oppnå både fleksibilitet og styrke.

I tillegg til sterkt sosialt press, brukes i visse sammenhenger avstraffelser for å holde jihadister i folden. Men de bruker også veldedighet som motivasjonsfaktor. Det er ikke uvanlig at etterlatte etter martyrer får store summer og blir gjort stor ære på.

Men i tillegg til å fange nye rekrutter, vil enhver terrororganisasjon også ha behov for å skaffe seg sponsorer, være seg statlige støttespillere, private donorer, eller penger kanalisert fra veldedige (dekk)organisasjoner.

Etter hvert som forholdene endrer seg, kan det bli behov for å endre organisasjonens karakter for å opprettholde pengestrømmen. I noen tilfeller, som for eksempel i Kashmir, argumenterer Stern for at ulike fraksjoner nærmest har glemt hva det var de opprinnelig kjempet for – «å hjelpe det Kashmirske folket er blitt mindre viktig enn organisasjonen i seg selv og ledernes politiske og økonomiske interesser.»

Toleranse, empati og mot

Stern har hatt en påfallende evne til å oppnå tillitt til de menneskenes hun har møtt i forbindelse med boken – være seg tidligere terrorister, eller nåværende. De har i stor grad åpnet seg.

Forfatteren gjør det med rette uttrykkelig klart at vi likevel ikke kan stole på alt de sier. De vil nødvendigvis ha interesser av ulik art knyttet til den publisiteten Stern kan gi dem. Også dette styrker troverdigheten.

Terror i Guds navn er en viktig bok, nettopp ved at den forsøker å beskrive en virkelighet vi vanligvis ikke har store kjennskapen til, men som likevel er med på å forme den globale politikken i det 21. århundre. Kjennskapen til underskogen av jihadist-organisasjoner og kristne og jødiske terrororganisasjoner er overveldende. Sterns analyse av hvordan deres ideologi er en reaksjon på globaliseringens kulturelle konsekvenser, har visse svakhetstrekk og noen uklare begreper, men også her finnes det et utgangspunkt for viktige refleksjoner.

Etter å ha påpekt at Vestens dobbeltmoral i Midtøsten, Irak og andre steder, skaper det raseriet som motiverer terroristene, vender Stern tilbake til spørsmålet om «antimodernistene»: «Jeg har etter hvert kommet til den oppfatning at dagens moderne samfunn i seg selv skaper forvirring og frykt, delvis på grunn av en uendelighet av valgmuligheter… Vår verden byr på muligheter så varierte og ukjente, og mangelen på autoriteter er så stor, at enkeltindivider søker sikkerhet og trøst gjennom å eliminere usikre muligheter. Altfor mange valg, særlig med hensyn til identitet, kan virke overveldende og skremmende.»

Likevel mener hun at «antimodernistene» må stoppes, og at det best kan skje gjennom å fremheve verdier som «at hvert menneske er verdifullt, uansett rase, kjønn eller religion.» Hun avslutter: «Vi må unngå å gi etter for religiøs frykt og holde fast ved våre beste prinsipper gjennom å vektlegge toleranse, empati og mot.»

Felles utfordring

Like lite som gudstro med nødvendighet gjør folk bedre, eller «mer sjenerøse og i stand til å vise kjærlighet», gjør religionen alene folk til terrorister. Stern har vist under hvilke forutsetninger religion kan bære riktig galt av sted. Det er bokens styrke. I en tid da svært mye fokus er rettet mot terrorisme innen fundamentalistisk islam, er det friskt og på sin plass å understreke at lederne i terrorbevegelsene ofte «spiritualiserer» de hellige tekstene – leser dem mer radikalt enn selv den snevreste bokstavtro tolkningen – og at rekruttenes åndelige motiver gjerne brukes kynisk av terrorledere med maktambisjoner.

Selv om Stern innrømmer at anti-abort-terroristene er dem hun har lettest for å forstå, og hun et sted skriver om den jødiske radikalismen at hun selv kan føle lengselen «etter tempelet, og etter denne sensuelle forbindelsen mellom Gud og menneskene», er selve bokens prosjekt å vise at terror i Guds navn er et felles problem i de monoteistiske religionene – noe som burde være en spore til felles innsats, ikke en kilde til splid.

---
DEL

Legg igjen et svar