Gud velsigne den sekulære skole

KrF klarte å få gjennom et merkelig prosenttall på 55 prosent kristendom i KRLE-faget. Men dét hjelper ikke barn flest.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skolefag. Kristendomsundervisning i grunnskolen før Reform 97 hadde et klart og tydelig utgangspunkt om at de fleste nordmenn var praktiserende kristne. Med innvandring og økt sekularisering forandret samfunnet seg, og løpet av 90-tallet ble kristendomsfaget vridd bort fra denne forkynningen og over i et religionsfag som tilstreber seg objektivitet i opplæringen.

Jeg vokste opp på en grendeskole der vi begynte dagen med foldede hender i bønn og salmesang. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt høre tonene av «Herregud ditt dyre navn og ære» med påfølgende Fadervår, før vi satte oss ned og begynte skoledagen. Dette var på 90-tallet i et svært homogent, etnisk norsk bygdemiljø. Likevel var det til og med der mange ulike holdninger til religion, og vi barna kom fra svært forskjellige hjem når det gjaldt religiøs praktisering.

Nå begynner Opplæringsloven § 2-4 som følger: «Religion, livssyn og etikk er eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar.» Tidligere ba mange elever om fritak fra religionsundervisningen, nå er målet at ingen skal behøve dette.

Etter valget i høst skjedde det likevel noe underlig: Punkt 4 L fra den blåblå regjeringsavtalen i Nydalen lyder som følger: «RLE-faget endrer navn til KRLE (kristendom, livssyn og etikk) og kravet om at faget, i tråd med kompetansemålene, skal inneholde minst 55 prosent kristendom gjeninnføres.»

Dette er et av KrFs avtrykk i regjeringsavtalen, og det samsvarer med partiets politiske program, der det står: «RLE-undervisningens vektlegging av ulike religioner skal ta hensyn til både de ulike religionenes utbredelse i den norske befolkningen som helhet og lokalt i klassen. Minst halvparten av undervisningen skal være om kristendom, og navnet endres til KRLE (Kristendom, religion, livssynskunnskap og etikk).»

Det er fortsatt usikkert når regjeringsavtalen skal inntre, og om dette vil innebære å utvikle nye læreboker eller å bare legge vekt på kristendom i eksisterende pensum. Likevel er det et kraftig signal om at den nye regjeringen igjen ønsker å forsterke én religions dominans i den norske skole.

Lemfeldig.
KrF syns det er for tynt hvis en tredjedel av undervisningen handler om kristendom, og de er bekymret for barns kunnskap om den kristne kulturarv. At regjeringen har gått med på dette, vitner om en lemfeldig omgang med hvor mye denne såkalte «symbolpolitikken» har å si for barn og ungdom i den norske skole.

Mange argumenterer med at det bør være en overvekt av kristendomsundervisning siden dette er den største religionen i Norge, og det innebærer så mange kulturelle referanser for alle. Dette vil da bety at religionsundervisningen er til for å representere religiøse i Norge. Dette stemmer ikke. Målet med religionsundervisningen er at den skal «presentere ulike verdsreligionar og livssyn på ein objektiv, kritisk og pluralistisk måte. Dei same pedagogiske prinsippa skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emna».

Det er også høyst spekulativt å fremme en slik prosentvis representasjon i Norge i 2014. Vi har hatt en sammenblanding av stat og kirke som har lagt et tungt kristelig preg på det offentlige. Den norske kirke har en medlemsmasse på 75 prosent av befolkningen, men bare en femtedel av befolkningen kaller seg personlig kristne. I tillegg er vi muslimer, humanetikere, bahaier, buddhister, agnostikere og holister – for ikke å glemme de som ikke har et aktivt forhold til tro og religion i det hele tatt.

Karusellen.
Et av de viktigste målene for grunnskolen er at alle elever skal oppleve inkludering. Barn og ungdom med flerkulturell bakgrunn kan ha en opplevelse av å ikke bli akseptert som en likeverdig del av det store vi-et. Det er lite tjenlig om følelsen av annerledeshet skal bli ytterligere forsterket ved å gjeninnføre kristendommens dominans i den norske skole.

Skolen bør legge til rette for at barn og ungdom fra alle bakgrunner kan oppleve gleden ved å diskutere religiøse og eksistensielle spørsmål, uten å ta utgangspunkt i en av religionene som normalen. Slik vil man også legge til rette for respekt og religiøs dialog ellers i vårt pluralistiske samfunn.

Noen ganger når folk snakker om «kristen kulturarv» og «respekt for de kristne tradisjoner», ser jeg for meg noen som sitter fast i midten av en karusell og ser alt som skjer rundt dem som at alt springer ut fra dette punktet. Ved å gå fra Kristendomsfaget via KRL til RLE, har man anerkjent at det ikke bare finnes ett slikt punkt, men mange. Og at det ikke er snakk om én karusell, men et helt tivoli. Akkurat som samfunnet forøvrig.

Og måtte det fortsette sånn.

Dette er et bidrag til «Idealisten»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 04.04.2014.
I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Transparency International Norge, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser, NOAH – for dyrs rettigheter, PRESS – Redd Barna Ungdom og WWF.

---
DEL