«Gud teller kvinnens tårer»

Hanaa beskriver fire unge kvinners liv og skjebne i ulike deler av verden, og viser hvordan den patriarkalske viljen blir påtvunget dem gjennom myter og overtro.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 01.06.2018

Hanaa

Guiseppe Carrieri

Italia

I åpningssekvensen i Guiseppe Carrieris film følger vi kameraet langs en bred indisk elv, mens vi observerer en jente, ikledd en lys rød sari, om bord i en båt. Snart dukker ordene fra Talmud, den jødiske lovsamlingen, opp på skjermen: «Gud teller kvinnens tårer», og vi blir ikke levnet mye tvil om temaet Hanaa kommer til å ta for seg.

Som et tidsaktuelt bidrag til #MeToo-debatten som har rast i amerikansk og europeisk politikk det siste året, binder Carrieres film sammen livshistoriene til fire unge kvinner fra verden rundt, nærmere bestemt India, Nigeria, Peru og Syria. De bærer alle lignende navn, men deres opplevelser av kjønnsdiskriminering og misbruk varierer.

HanaaHanaa: Fire kvinneskjebner

«Religion går foran rasjonalitet,» siterer den indiske jenta sin bestemor. Overtroen styrer livet hennes; en rød blomst som hadde brakt hell til hennes mor, reddet hun allikevel ikke fra hennes skjebne – død i ung alder, som vi på usminket vis ser i filmen.

En nigeriansk jente ved navn Hana (filmens tittel reflekterer de små variasjonene i karakterenes navn) gjenforteller sine opplevelser i islamske ekstremisters hender, hvor hun ble gitt navnet Selma og hvor hver tredje jente døde.

I Peru forteller Ana om kjærligheten hun opplevde med en ung mann inntil han forsvant da hun ble gravid. Familien beskyldte henne for å være en hore og kastet henne ut av deres hjem i en fattig barrio. Nå går hun på gata og selger kroppen sin for å livberge spedbarnet sitt, mens hun teller sekunder for å dempe frykten for overfall og ran.

Myter og overtro er midlene et patriarkalsk samfunn bruker for å påtvinge unge kvinner sin vilje.

Filmen beveger seg videre til Syria – fra en indisk provinsradios sending om konflikten – til kornete videoopptak av jenter i 13-15 årsalderen som blir intervjuet om sin bakgrunn og ekteskapsutsikter. Bildene av Aleppos ødelagte gater og missiler som regner ned fra himmelen kryssklippes mot bilder fra et klasserom fullt av unge kvinner, og antyder derved den komplekse verdenen unge syriske kvinner må lære å forholde seg til. Og så er vi tilbake i Peru for å forfølge tråden videre.

«Ditt barnebarns skjebne er nedskrevet»

Carrieris uforhastede tempo – som sakte avslører filmens innhold og intensjon – er ikke noe for alle, men ved å la bildene og informasjonen flyte sammen i en bevissthetsstrøm bygger fortellingen seg opp. Man forstår at dette fundamentalt sett er en film om konflikten mellom drømmer og virkelighet og mytenes makt til å påvirke adferd.

Tilsynelatende løsrevne elementer – et nærbilde av den gravide magen til en ung peruansk kvinne glir avgårde mens vi lytter til fortellerstemmen («Hvis du stirrer lenge nok på månen vil du forelske deg i den») – tar oss sømløst over til Nigeria. Filmen konstruerer etterhvert et univers hvor vi begynner å forstå hvordan unge kvinner blir programmert til å delta i sin egen undertrykkelse.

Guiseppe Carrieri

«Du kan ikke gjøre noe: Ditt barnebarns skjebne er nedskrevet. Jeg er bare et instrument,» sier en indisk hellig mann til en indisk bestemor, før han forteller henne at jenta må rense seg i vannet fra en hellig elv og deretter kle seg i rødt.

Myter og overtro er midlene et patriarkalsk samfunn bruker for å påtvinge unge kvinner sin vilje. Bare gradvis blir seeren trukket inn i de unge kvinnenes indre verden: I Peru innrømmer den gråtende Ana at hun frykter å ende opp som sin mor – misbrukt og slått av en voldelig mann. Og hennes høygravide romvenninne forteller at hun – som Ana – ble kastet ut hjemmefra. «Alt skjedde veldig fort, foreldrene mine ba meg om å ikke komme hjem mer. Og det gjorde jeg ikke.»

Voldtekt og utnyttelse 

Hanaa utforsker uskyld, håp, svik og motgang. I Peru ligger Ana og hennes gravide venninne på sengen og snakker om den kommende fødselen. I en truende verden har Anas og venninnes baby bare hverandre. Og til tross for det enorme ansvaret de begge vil måtte bære, snakker de som unge jenter idet de fniser og spøker om mulige navn til barnet. Gradvis nærmer vi oss de mørkere opplevelsene til de unge kvinnene. En nigeriansk jente beskriver i prosaiske termer hvordan hun ble voldtatt av et medlem av Boko Haram. «Han beordret meg til å ta av meg jakken og buksene…så slengte han meg i bakken. Han tok av seg underbuksene og penetrerte meg…»

En peruansk jente beskriver hvordan hun ble spurt om sex i bytte mot en abort i en bakgate. 

En peruansk jente beskriver hvordan hun ble spurt om sex i bytte mot en abort (hennes andre) i en bakgate da hun var fire måneder på vei. «Operasjonen ble utført i en garasje.» Hun svelger, stopper opp og legger til: «Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve. Jeg så ham kaste fosteret i søpla.»

Vitalitet i en dyster verden

Fattigdom, ungdom (subjektene i filmen er alle mellom 13 og 15) og maktesløshet – temaene gir gjenklang gjennom hele filmen. Våre døtre trenger beskyttelse. «Ekteskap er den eneste utveien,» sier en syrisk mor. I India blir en liten jente, drapert i et rødt sjal, giftet bort til en dobbelt så gammel mann.

Men selv om Hanaa er en film om tar for seg en dyster verden, henfaller den ikke til fortvilelse, men makter i stedet å feire vitaliteten til de unge kvinnene som mot alle odds bevarer evnen til å leve og le.

Kommentarer