Den siste uken i august ble en utvalgt gruppe journalister eskortert inn i et konferanserom i Pentagon. Der fikk de anledning til å overvære en «live»-videooverføring fra Guantánamo. Inne i et anonymt rom skulle et slags domsutvalg diskutere om fangen Abu Zubaydah kunne slippes fri. Bortsett fra amerikanske torturister, avhørseksperter, soldater og fangens advokater har han ikke vært sett av noen mennesker på nesten 15 år.
Det ble en selsom opplevelse for journalistene. En offiser leste opp en skriftlig redegjørelse fra fangen. I den het det at Zubaydah ønsket å bli løslatt for å komme tilbake til sin familie. «Han har ikke noe ønske eller intensjoner om å skade USA eller noe annet land,» leste offiseren. Deretter ble videooverføringen skrudd av. Seansen varte i ti minutter.
Zubaydah fra Saudi-Arabia er et skrekkelig eksempel på Guantánamo-skammen, som fredsprisvinner Barack Obama lovet å stenge for åtte år siden. Zubaydah ble fanget i 2002. Hardt skadet ble han fraktet til et tortursenter som CIA hadde opprettet i Thailand. Der ble han torturert gjennom 22 dager og netter. Han ble prøvekanin for CIAs nye torturmetoder. Hans advokater har fortalt historien i mange år. Men krigsforbrytelsene ble først bekreftet i 2014, da den 6000 sider lange CIA-rapporten om tortur ble sendt til den amerikanske kongressen.
En mindre del av rapporten ble offentliggjort. Der står det hva Zubaydah ble utsatt for. Han måtte gjennomgå simulert drukning (waterboarding) 83 ganger. Han ble banket opp og stengt inne i en liten kasse fylt med insekter i 11 dager. Han fikk ikke lov til å sove, han ble kledd naken, han ble utsatt for frosttortur og lydtortur. Etter en stund rablet det for mannen, som «tilsto» og løy på seg alt han trodde ville gjøre det mulig å slippe mer tortur. Alt ble tatt opp på 90 videobånd. CIA har slettet opptakene. Ingen er stilt til ansvar for ugjerningene. Zubaydahs advokater mener at han fortsatt er sperret inne på Guantánamo, fordi USA ikke vil at verden skal få høre torturhistoriene fra fangens egen munn.
Han ble utsatt for simulert drukning 83 ganger. Han ble banket opp og stengt inne i en liten kasse fylt med insekter i 11 dager.
”Da Zubaydah ble arrestert, ble det påstått at han sto bak bombing av amerikanske ambassader, og at han hadde planlagt terroraksjoner i USA. Ikke noe av dette er dokumentert og bevist. Fangen, som nå har tilbrakt en tredjedel av sitt liv på Guantánamo, har heller aldri blitt siktet for slike forbrytelser.
Norges støtte. Torturen mot Zubaydah og mange andre fanger inne på Guantánamo ble planlagt og utført av regimet til president George W. Bush. Forsvarsminister Donald Rumsfeld godkjente personlig torturen. Dette er ikke bare USAs skam, men også Norges. I april 2002 var forsvarsminister Kristin Krohn Devold på besøk hos sin kollega Donald Rumsfeld i Pentagon. Det var bare fire måneder siden USA, Norge og andre land hadde gått til angrep på Afghanistan. På en pressekonferanse sto Krohn Devold smilende ved Rumsfelds side. Hun uttalte at «hovedhensikten» med besøket var «å uttrykke den store støtten Norge gir … til kampen mot terror». På den samme pressekonferansen skrøt Rumsfeld av at USA nettopp hadde fanget Abu Zubaydah, som han sa var en av toppsjefene i Al Qaida. Krohn Devolds gode venn hadde liten grunn til å skryte.
I juni 2005 ble den samme Rumsfeld mottatt av Krohn Devold på Sola flyplass utenfor Stavanger. Krohn Devold har uttrykt at Rumsfeld er «glitrende intelligent og interessant». Det ble lagt merke til at Krohn Devold, iført bunad, nærmest kastet seg om halsen på krigsforbryteren og torturisten. Da Rumsfeld kom til Norge, var det kjent for hele verden at USA hadde torturert fanger i en rekke land. Flere av Guantánamo-fangene var løslatt året før, og mange av dem hadde fortalt sine historier. Ikke noe av dette sto på dagsordenen i samtalene mellom Rumsfeld og Krohn Devold.
Taushet. I Stortinget i 2005 ble utenriksminister Jan Petersen spurt om han hadde kjennskap til USAs hemmelige fengsler. Uretten på Guantánamo var godt kjent. Flere menneskerettighetsorganisasjoner hadde lenge rettet søkelyset mot USAs «svarte steder», høyt hevet over internasjonal lov og rett. Petersen svarte: «Jeg er kjent med at det i media har fremkommet påstander om amerikanske initiativer for å etablere fengsler for terrormistenkte utenfor amerikansk territorium. Undersøkelser … vi har foretatt … kan ikke bekrefte opplysningene om at etablering av slike fengsler er en del av amerikansk politikk.»
Kjell Inge Røkkes maskiner var med på byggingen av de beryktede tigerburene.
779 fanger kom til Guantánamo. De fleste av dem kom dit i 2002, og har vist seg å være helt uskyldige. Mange av fangene ble angitt av fattigfolk som fikk «torturdusør» av CIA. Dette angår Norge fordi de fleste fangene som kom til Guantánamo, ble fanget under Afghanistan-krigen, der Norge deltok helt fra starten. Det angår også Norge fordi Kjell Inge Røkkes selskap, Kværner, hadde 600 ansatte på Guantánamo frem til 2006. Røkkes maskiner var med på byggingen av de beryktede tigerburene. Selskapets menn renoverte cellene, bygget treningsbanene for torturhundene og fylte CIAs hemmelige fangefly med drivstoff. I kontraktene som Kværner signerte, het det at disse operasjonene var for å støtte USAs internasjonale kamp mot terrorisme. Kværner og Røkke har nektet å legge frem kontraktene som kan fortelle hele sannheten om hva de var med på. Kværners tidligere toppmenn på Guantánamo er blitt tvunget til å undertegne taushetskontrakter om hva de drev med der.
Barn. Bare fem av Guantánamo-fangene er dømt for noe. Ni fanger har endt sine liv inne på basen. Minst 22 fanger var barn da de ble brakt dit. Da statsminister Kjell Magne Bondevik ble invitert til å besøke George W. Bush i 2003, ba Redd Barna om at han måtte ta opp situasjonen for barna på Guantánamo. Det valgte han å ikke gjøre. Ledende norske politikere og norske militære ledere har vært tause om det som har skjedd.
61 fanger sitter fortsatt på Guantánamo, etter at 15 fanger nettopp ble løslatt og sendt til Saudi-Arabia.
