Guaidó eller Maduro?

VENEZUELA: USA og Europa på den ene siden. Russland, Kina og Cuba på den andre – hele verden har valgt side. Hva sier borgerne selv?
PRESIDENT NICOLAS MADURO HOLDER TALE TIL TROPPENE UNDER "LOJALITETSMARSJEN" 14. MAI 2019. FOTO: JHONN ZERPA, AFP.
Francesca Borri
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 03.06.2019

Er det egentlig den tidligere og nå avdøde presidenten, Hugo Rafael Chávez Frías, som skaper denne splittelsen? Chávez satt med makten i 14 år, fram til 2013. Han økte sosialbudsjettene med 60,6 prosent – over 3 millioner venezuelanere fikk tak over hodet, 1,7 millioner fikk tildelt pensjon, 14 millioner fikk omsider tilgang til helsehjelp. BNP per innbygger ble tredoblet, fra 4000 til 11 000 dollar, mens fattigdommen ble halvert.

Vel og bra, men i 2013 befant 48,5 prosent av husstandene seg fremdeles under fattigdomsgrensen, mens oljeprisen lå på 98 dollar fatet. Så, hvem var egentlig Chavez? Var revolusjonen hans bare en illusjon? «Alle snakker om Chávez. Alle spør om Chávez. Man burde heller spørre: Hvordan var tilstanden i landet før Chávez?» Mannen som sier dette, heter Imran Baheeus. «Svaret er at det var et land for de rike. For de hvite rike.» Baheeus er 52 år og driver et bakeri i sentrum av Caracas. Det går en halvtime, men ikke en eneste kunde kommer innom. Inflasjonen er skyhøy, på godt over en million prosent, pengesedlene er mer verdt som origami. Venezuela har 32 millioner innbyggere, og ifølge FN mangler 4,3 millioner av dem forsvarlig tilgang på drikkevann, 3,7 millioner har ikke tilstrekkelig med mat. Og 3,4 millioner har allerede forlatt landet.

«Du er sikkert rik fordi du er bedre enn meg. Men det du er bedre til, er å stjele.» Israel Sánchez

Men det er ikke systemet som er problemet, hevder Baheeus, det er gjennomføringen av det. «Chávez sørget for at landet produserte en rekke matvarer, de viktigste matvarene, slik at alle fikk dekket de grunnleggende livsbehovene. Ikke lik velstand, men lik verdighet. Men – som ved altfor lange samlebånd – det er lett å svindle til seg», sier han. «Og det er faktisk derfor vi har mat nå. Man kan få tak i det meste. Men bare på svartebørsen.» Og likevel mener han at Chávez gjorde det rette. «Jeg bryr meg ikke om at du lærer noe helt annet på Harvard. For, når alt kommer til alt – hvordan var det her i landet da vi fulgte Harvard-reglene? Det stemmer at staten ikke fungerer i dag, det er innlysende. Og nå tar vi til gatene. Men før i tiden, hvis du manglet strøm, da kunne du ikke klage – siden myndighetene ennå ikke hadde koblet deg til strømnettet. Du var ikke innlemmet i noen byplan. I dag, derimot, har vi rettigheter. Og staten har plikter. De som sier at fattigdomsprosenten fortsatt er den samme, har ingen anelse om hva fattigdom er. I dag er vi fattige i en seng i et hus. I går var vi fattige som sov på gata.»

Colectivos

Når jeg forteller at jeg bor i Petare – som er den fattigste slummen i hovedstaden, men som faktisk minner mer om en egen by enn om en slum, da den huser vel 400 000 av hovedstadens 3 millioner innbyggere – ser folk bestandig på meg som om jeg ikke var riktig vel bevart. I Petare, spør de, hvorfor? Som om det er et sted ingen vil dra til.

Og det var nettopp et slikt blikk Juan Guaidó ga meg. Den 35 år gamle opposisjonslederen som i januar erklærte seg som president og i april forsøkte å kuppe makten. I hans omfattende reformforslag, Plan País («landsplanen»), framstilles dagens Venezuela som en mislykket stat, hvor 91 prosent lever i fattigdom og har et velferdstilbud som bare er tom propaganda. Ifølge Plan País gir nemlig ikke minstelønnen rom for å kjøpe mat som inneholder mer enn 600 kalorier dagen, og en million barn har falt ut av skolesystemet på grunn av sult. Og samtidig poster kona hans bilder på Instagram av at labradoren deres, Regulo, er på hundeskole.

JUAN GUAIDÓ. WIIKIPEDIA

«Venezuela har verdens største oljereserver. Det er det som er problemet», sier Felix Sanoa (66). Han er medlem av Polo Patriótico-kollektivet, og har i de siste ukene stort sett oppholdt seg foran nasjonalforsamlingen, for å vokte over demokratiet, som han sier. Demokratiet og selvstendigheten. «Problemet er at vi valgte å bruke oljen til fellesskapets beste, ikke bare for de lykkelige få. Problemet er at vi sa ‘Nei! Nei!’ til herrefolket. Er det så vanskelig å forstå?» Og nei, selvsagt er det ikke det. Ikke i det hele tatt. Men, bare noen meter unna står flere av kollektivkameratene hans. De er i tjue- og tretti-årene – og væpnet med gevær. Kollektivgrupperingene («colectivos») befinner seg et sted i landskapet mellom fotballpøbler og anarkistiske antiglobaliseringsaktivister. I utgangspunktet skulle kollektivene organisere sosiale og kulturelle aktiviteter i sine respektive nabolag. I dag jobber de side om side med sikkerhetsstyrkene. Og – ikke minst – de er ansvarlige for distribusjonen av matvarer. For når alt kommer til alt, er det først og fremst olje Venezuela produserer, og staten importerer 70 prosent av matvarene landet har behov for.

Så, mens du blir forklart at krisen er skapt av USA og deres sanksjoner, frysingen av ressurser, oljeinntekter og valutatransaksjoner; mens du blir forklart at myndighetene kjøper medisiner som vanlig, at det er bankene som holder tilbake utbetalingene; mens du blir fortalt at det er akkurat som i Chile – så ser du på mennene som skyter ned demonstranter, før du flytter blikket over til den andre gruppen menn, de som står i kø, med bøyd nakke, for å motta sin tilmålte lille eske med mel, litt sukker og ris. Og da tenker du: Ja da, Chile. Men hvilket Chile? Allendes, eller Pinochets?

De usynlige

Fagforeningsmedlemmer, intellektuelle, arbeidere, bønder – alle som rundt om i verden stort sett befinner seg på den politiske venstresiden – støtter Guaidó. Mens Maduro støttes av dem som sitter med politisk og økonomisk makt – militæret, statsapparatet, de offentlige selskapene. Og den internasjonale venstresiden.

Den venezuelanske ambassaden i Washington (D.C.) er okkupert av amerikanske pro-Maduro-aktivister. Men det er ikke politiet som står utenfor ambassaden og forsøker å få de amerikanske aktivistene til å komme ut – det er venezuelanske aktivister. Og begge parter forteller deg at den kalde krigen er over.

Det handler ikke om en høyre- eller venstreside lenger, noe Jolanda Noriega (41) på et vis er enig i. «Guaidó står sammen med de rike, og Maduro sammen med de mektige», sier hun. Det finnes ingen venstreside her, ikke i det hele tatt. «Det er sant at den nåværende krisen delvis kommer av sanksjonene. Men vi har ikke behov for nødhjelp. Vi vil ikke ha almisser fra Røde Kors – vi vil bare ha tilbake oljeinntektene våre. Og vi vil heller ikke ha matforsyningene som kollektivene deler ut, det er almisser, det også, men fra våre egne myndigheter.»

Kroppen hennes bærer tydelige spor av daglig slit, hele livet igjennom. Hun er hushjelp, men gjør nå for tiden hva som helst for å skaffe seg inntekt. Noriega bori en av de offentlige boligene som Chávez’ regjering bygde (eller kjøpte opp) for å skaffe de fattige tak over hodet. Boligen ligger i Avenida Libertador, en av hovedgatene i sentrum av Caracas. De er en familie på fem, men i kjøkkenskapet er det bare en halv kilo ris, litt mel og noen slappe salatblader. «Naboene var imot at vi flyttet inn her», forteller hun. «De påsto at verdien av boligene deres ville falle, og var fiendtlig innstilt til oss fra starten av. Og det er de fremdeles. De sier at alt er vår skyld. Altså, krisen. At vi er snyltere, at subsidiene ødela landet», forteller hun. «Men det var jo akkurat sånn Chávez var: Ikke bare skaffet han oss bolig, men en bolig midt i sentrum av Caracas. Det vesentlige er likevel ikke hva han ga oss, men hva han lærte oss: Selv om du er fattig, er du viktig. Like viktig som alle andre. Jeg er muligens akkurat like sulten som jeg var før. Men før var jeg usynlig. Nå finnes jeg.»

Naboene – og mange med dem – anser derimot ikke Jolanda Noriega og andre i hennes situasjon som chavister, men som opportunister. Fattige, uhøflige og uten utdanning. Og nå befinner de seg midt i sentrum av Caracas – et område de ikke passer inn i, blir du fortalt.

Ranet av de rike

Selv om Chávez’ revolusjon var en reell revolusjon i ordets rette forstand, siden alt endret seg, så gikk Venezuela i sirkel og endte tilbake ved start. «Chávez tok ikke innover seg vårt største problem: avhengigheten av oljen og av hovedkunden vår, USA», sier Ruben Márquez (43), som jeg møtte under en støttedemonstrasjon for Maduro. I hånden holdt han ikke et flagg, men en bok av Karl Marx. «Det som skjedde med Chávez, er det samme som alltid skjer her», sier han. «For å sikre stabilitet og beskytte økonomien mot den uforutsigbare oljeprisen har vi alltid hatt en fast valutakurs og solide subsidier. Og med et slikt system vil det nødvendigvis bli spekulasjon, det ligger i systemets natur. Om du er forretningsmann og staten – siden de skal støtte råvareimporten din – selger deg dollar til en vekslingskurs på 6,5 bolivar, en kurs som er langt lavere enn den offisielle, hvorfor skal du da bruke pengene til å produsere varer? Det gir mer mening å selge pengene på svartebørsen. Til en vekslingskurs på 180 bolivar. Det gir 2800 prosent profitt», sier han. «Dette har alltid vært hovedproblemet vårt. Så enkelt er det. Det at økonomien i Venezuela baserer seg på olje, er i og for seg sant nok. Men økonomien til venezuelanere baserer seg på valutaspekulasjon. Og på dette området endret ikke Chávez noe som helst. Venezuela har aldri hatt gode eller dårlige regjeringer – bare lave eller høye oljepriser.»

«Venezuela har aldri hatt gode eller dårlige regjeringer – bare lave
eller høye oljepriser.» Ruben Márquez

Greit nok. Og likevel: Chávez endret faktisk noe også på dette området. «På både høyre- og venstresiden, på begge sider, er hovedaktørene utelukkende rike», sier Israel Sánchez (51), som sitter inne i sin lille dagligvarehandel i Petare. Her koster den billigste varen 700 bolivar, mer enn det minstelønnen ligger på. Og varen er en kjærlighet på pinne. «Dagens rådende politikk er å fokusere på de rike: De rike må lokkes med alle slags fordeler, særlig skatteletter, siden de er ute etter mer profitt, ja, men ved å skape velstand hos seg selv bidrar de rike til å skape velstand for oss alle. Selv for de fattige taperne, de som ville forblitt fattige tapere om det bare var opp til dem», sier Sánchez. Han har rett. «Vi andre skal vente på at de rikes velstand vil dryppe litt ned på oss også. Selv om det aldri har skjedd før. Men vi blir fortalt at vi må være tålmodige, takknemlige. Takknemlige overfor disse rike, som ikke bare er rike, men også de beste blant oss», sier han. «Som om fattigdom er en feil ved deg som menneske, og rikdom en menneskelig kvalitet. Og nå snakker alle om Chávez. Alle spør om Chávez. Men hvordan sto det til her i landet før Chávez? Hva brukte man oljepengene på? Det er det ingen som snakket om. Den forrige presidenten vår, Carlos Andrés Pérez, ble fengslet for tyveri av 17 milliarder dollar. Jo da, du er sikkert rik fordi du er bedre enn meg. Men det du er bedre til, er å stjele. Og jeg vet at når jeg sier dette, svarer folk at det er populisme. Men, nei, jeg sier det fordi det er sannheten.»

Gratis prøve
Kommentarer