Grusomheter vokser til krig

Ved å kople sammen gamle fotografiske referanser til Romania på 1930-tallet med en dagbok fra samme tid, gir denne dokumentarfilmen en gysende beretning om det som ventet de rumenske jødene.

Holdsworth er britisk og fast kritiker i Ny Tid.

The Dead Nation

Radu Jude

Romania

Radu Jude er bedre kjent som spillefilmregissør (Aferim!, Scarred Hearts) og som regiassistent på Cristi Puius The Death of Mr. Lazarescu, men nå står han bak dokumentarfilmen The Dead Nation, et bevegende 83-minutters kurs i rumensk førkrigshistorie.

Nedtelling til døden. De som ikke kjenner Romanias historie, får oppleve utryddelsen av de rumenske jødene gjennom en collage av historiske fotografier, stemmer og ordene i Emil Dorians dagbok, som en slags meditasjon over det mørket som rommes i menneskesinnet. Mer enn 70 år etter slutten på andre verdenskrig er Holocaust fremdeles et emne som filmskapere og skribenter stadig vender tilbake til. Det faktum at Holocausts gru og kraft ikke er bleknet av tiden, stadfestes av filmer som den nylig oscarvinnende Son of Saul av den ungarske regissøren Laszlo Nemes. Det er nettopp de stort sett uutforskede ytterkantene av nazistenes «Endlösung» – som den entusiastiske medvirkningen i folkemord blant ulike nasjoner tilsluttet aksemaktene – som gjør dokumentarfilmer som Judes så fascinerende.

Filmen starter med lyden av et damplokomotiv som blandes inn i fotografiske referanser til Romania i 1933, og – i likhet med den ubønnhørlige reisen til det symbolske toget (spekket med assosiasjoner til kuvogner og menneskelig fortapelse) – øker filmen farten idet årene begynner å tikke i en nedtelling til døden. 1937 går over i 1938, krigen nærmer seg.

De uutforskede ytterkantene av nazistenes «Endlösung» – som den entusiastiske medvirkningen i folkemord blant ulike nasjoner tilsluttet aksemaktene – gjør Judes dokumentar-filmer så fascinerende.

Det er et fryktelig forvarsel i Dorians dagbok om hva som venter de rumenske jødene: «Sammenbruddet er totalt. Folk venter seg de samme tiltakene som Hitler har satt i verk i Tyskland» (inn med et bilde av kveg som står på et snødekt jorde).

Å skifte side. Om bruken av dyrebilder kan virke litt overtydelig, kan det kanskje være vel verdt å tenke over både det synet fascister av alle slag hadde på visse mennesker, og den numne måten mange av ofrene for utrenskningene gikk inn i døden på, som flokkdyr. De var ute av stand til (og kanskje underbevisst uvillige til) å akseptere i hvilken uhyrlig grad man forlot siviliserte normer. Dorian, en jødisk lege, skriver for eksempel, etter å ha fått sparken fra styret i et forsikringsselskap, at han ønsker at færre venner ville «gi uttrykk for sympati»; eller referansen til jøder som trues med tap av statsborgerskap, som ganske enkelt et «slag i ansiktet» på en million mennesker.

Rekken av bilder, mange hentet fra glass- og celluloidnegativer som har sprukket og gått i stykker i årenes løp, understreker følelsen av at dette er gammel historie, selv om vi vet at det er innenfor minnespennet til ennå levende personer: barnekongen Michael (1927–1930 og fra 1940 til han abdiserte 30. desember 1947) er fremdeles i live – selv om han nå, som 96-åring, er ved skrøpelig helse. En referanse fra 1938 til «kongen vår som forsikrer oss om at det ikke vil bli noen pogrom … men jøder kunne gjøre det lettere for seg selv ved å forlate Romania», viser trolig til hans onkel, prins Nicholas, som var medlem av det kongelige råd.

Grusomhetene øker og speiler det som skjer i Tyskland: I november 1938, et par uker etter Krystallnatten, brenner synagoger i Romania; en universitetsrektor blir myrdet. Grusomhetenes litani fortsetter: «Tragisk erfaring har lært [jødene] at de må være syndebukker.»

Da landet fikk en fascistisk regjering i 1939, flokket rumenerne seg sammen om den nye orden; Judes rekke av fotografier av uniformerte menn og barn som reiser armen i det dagbokskriveren kaller «den romerske hilsen» vitner om spredningen av naziideologien. Man kan ikke annet enn å tenke på hvor raskt slike bilder ble en dødelig belastning da Den røde armé få år senere feide gjennom Romania, og landet skiftet side og sluttet seg til de allierte.

Men for mange av Romanias jøder kom Den røde armé for sent. I september 1939 skriver Dorian i dagboken sin at «døden kommer nærmere. Folk syntes det var greit med drap i Kina – det var så langt unna».

Lurende hat. Stakkato og nådeløst, ord og bilder, bilder og ord – krigen er underveis. Kartet over Europa blir tegnet på nytt etter at sovjetiske krav om rumenske provinser ikke vekker reaksjoner hverken i Nazi-Tyskland eller det fascistiske Italia. Jødene fikk skylden for den nasjonale ydmykelsen ved tapet av Bukovina og Bessarabia.

Rekken av bilder som har sprukket og gått i stykker i årenes løp, understreker følelsen av at dette er gammel historie, selv om vi vet at det er innenfor minnespennet til levende personer: barnekongen Michael.

Doktoren vår registrerer stoisk de personlige følgene: tapet av hans «siste mulighet for å overleve», jobben hans som lege ved en nasjonal bank; den økende mengden overfall og tilfeldige mord på jøder; stengningen av jødiske skoler og institusjoner.

Arkivopptak av lyd spilles – massemøter med (fascistiske) legionærer; politiske taler – men Jude unngår levende bilder til fordel for den langsomme rekken av fotografier: mot et bilde så ødelagt av alder at det eneste som er synlig er en sprukken petriskål med spor av noe virusliknende, dundrer dagbokens ord mot tidens klang: «Så mye mørke i dette hatefulle århundret.»

I et Europa tidlig i det 21. århundret, der nyfascistiske og populistiske bevegelser næres av frykt skapt av den massive flyktningstrømmen fra Nord-Afrika, Midtøsten og Afghanistan de siste par årene, ligger det urgamle mørket og hatet og lurer dypt under steiner som ikke er vendt. Judes film minner oss om risikoen ved populisme: Dersom det var så lett å svinge over fra å snakke om russernes «bolsjevikgift» det ene året til «vår store nabo, Sovjet-
unionen» det neste, hva er det da som får folk til å tro at Europa er så annerledes i dag? Judes film får oss til å huske at lærdommen fra Holocaust tåler å bli gjentatt igjen og igjen.

---
DEL