Grusomheter vokser til krig

Ved å kople sammen gamle fotografiske referanser til Romania på 1930-tallet med en dagbok fra samme tid, gir denne dokumentarfilmen en gysende beretning om det som ventet de rumenske jødene.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

The Dead Nation

Radu Jude

Romania

Radu Jude er bedre kjent som spillefilmregissør (Aferim!, Scarred Hearts) og som regiassistent på Cristi Puius The Death of Mr. Lazarescu, men nå står han bak dokumentarfilmen The Dead Nation, et bevegende 83-minutters kurs i rumensk førkrigshistorie.

Nedtelling til døden. De som ikke kjenner Romanias historie, får oppleve utryddelsen av de rumenske jødene gjennom en collage av historiske fotografier, stemmer og ordene i Emil Dorians dagbok, som en slags meditasjon over det mørket som rommes i menneskesinnet. Mer enn 70 år etter slutten på andre verdenskrig er Holocaust fremdeles et emne som filmskapere og skribenter stadig vender tilbake til. Det faktum at Holocausts gru og kraft ikke er bleknet av tiden, stadfestes av filmer som den nylig oscarvinnende Son of Saul av den ungarske regissøren Laszlo Nemes. Det er nettopp de stort sett uutforskede ytterkantene av nazistenes «Endlösung» – som den entusiastiske medvirkningen i folkemord blant ulike nasjoner tilsluttet aksemaktene – som gjør dokumentarfilmer som Judes så fascinerende.

Filmen starter med lyden av et damplokomotiv som blandes inn i fotografiske referanser til Romania i 1933, og – i likhet med den ubønnhørlige reisen til det symbolske toget (spekket med assosiasjoner til kuvogner og menneskelig fortapelse) – øker filmen farten idet årene begynner å tikke i en nedtelling til døden. 1937 går over i 1938, krigen nærmer seg.

De uutforskede ytterkantene av nazistenes «Endlösung» – som den entusiastiske medvirkningen i folkemord blant ulike nasjoner tilsluttet aksemaktene – gjør Judes dokumentar-filmer så fascinerende.

Det er et fryktelig forvarsel i Dorians dagbok om hva som venter de rumenske jødene: «Sammenbruddet er totalt. Folk venter seg de samme tiltakene som Hitler har satt i verk i Tyskland» (inn med et bilde av kveg som står på et snødekt jorde).

Å skifte side. Om bruken av dyrebilder kan virke litt overtydelig, kan det kanskje være vel verdt å tenke over både det synet fascister av alle slag hadde på visse mennesker, og den numne måten mange av ofrene for utrenskningene gikk inn i døden på, som flokkdyr. De var ute av stand til (og kanskje underbevisst uvillige til) å akseptere i hvilken uhyrlig grad man forlot siviliserte normer. Dorian, en jødisk lege, skriver for eksempel, etter å ha fått sparken fra styret i et forsikringsselskap, at han ønsker at færre venner ville «gi uttrykk for sympati»; eller referansen til jøder som trues med tap av statsborgerskap, som ganske enkelt et «slag i ansiktet» på en million mennesker.

Rekken av bilder, mange hentet fra glass- og celluloidnegativer som har sprukket og gått i stykker i årenes løp, understreker følelsen av at dette er gammel historie, selv om vi vet at det er innenfor minnespennet til ennå levende personer: barnekongen Michael (1927–1930 og fra 1940 til han abdiserte 30. desember 1947) er fremdeles i live – selv om han nå, som 96-åring, er ved skrøpelig helse. En referanse fra 1938 til «kongen vår som forsikrer oss om at det ikke vil bli noen pogrom … men jøder kunne gjøre det lettere for seg selv ved å forlate Romania», viser trolig til hans onkel, prins Nicholas, som var medlem av det kongelige råd.

Grusomhetene øker og speiler det som skjer i Tyskland: I november 1938, et par uker etter Krystallnatten, brenner synagoger i Romania; en universitetsrektor blir myrdet. Grusomhetenes litani fortsetter: «Tragisk erfaring har lært [jødene] at de må være syndebukker.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here