Grunnloven og EU

Norge kan ikke meldes inn i EU etter Grunnlovens paragraf 93.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det slår en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, Hans Petter Graver, fast overfor Aftenposten. Graver peker på at paragraf 93 åpner for avgivelse av suverenitet til et overnasjonalt organ på «et sagligt begrænset Omraade». Problemet er bare at EU-samarbeidet ikke lenger kan oppfattes som saklig begrenset.

Hans Petter Gravers synspunkter får i praksis støtte av tre andre statsrettslærde – statsvitenskapprofessor Trond Nordby, jusprofessor Jan F. Bernt og jusprofessor Eivind Smith. De tre professorene som Aftenposten har intervjuet kommenterer ikke eksplisitt Gravers syn på paragraf 93, men understreker at en innmelding i EU vil måtte bety at flere sentrale paragrafer i Grunnloven endres. Nordby mener Grunnloven vil bli en farse hvis den ikke forteller sannheten om hvordan Norge styres, mens Eivind Smith på sin side mener at man ikke , men bør endre Grunnloven ved en EU-innmelding. For, som han sier, «man kan ha en sovende grunnlov hvis man ønsker det. Men jeg syns det er langt mer ryddig og ærlig å ha en Grunnlov som ikke legger et slør over virkeligheten.»

Blant paragrafene det kan være aktuelt å endre, er § 1 om Norges uavhengighet og udelelighet, § 3 om at den utøvende makt ligger hos Kongen, § 26 om Kongens rett til å sammenkalle tropper og starte krig, § 49 om at folket utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget, § 75a om at det tilkommer Stortinget å gi og oppheve lover, og å utskrive skatter, § 75 c om at Stortinget å føre oppsyn med statens pengevesen, § 75 d om Stortingets budsjettansvar, § 75 g om Stortingets rett til å inngå forbund og traktater og § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans.

Synspunktene fra de statsrettslærde reiser flere interessante problemstillinger. For det første må man kunne spørre hvor langt et ja i en folkeavstemning om EU kan binde Stortingets representanter – gitt at man i det hele tatt mener at en rådgivende folkeavstemning er bindende. For én ting er å forvente at nei-folk stemmer ja til EU-medlemskap i Stortinget, når folket har sagt ja. En annen ting er å mene at de samme representanter er bundet til å stemme for omfattende grunnlovsendringer.

Hvis så er tilfelle bør ja-sidens representanter svare på om de mener at Grunnlovens vern av privat eiendomsrett eller ytringsfriheten bør kunne avskaffes ved simpelt flertall i en folkeavstemning – og at samtlige av Stortingets representanter vil være demokratisk bundet til å stemme for avskaffelsen.

Utspillet fra de rettslærde illustrerer at en innmelding i EU ikke er en avgjørelse på linje med Stortingets løpende lovgivning og budsjettvedtak, men en endring av spillereglene for det norske demokratiet. Og det er i slike situasjoner at også mindretallet har et vern, og at det påligger Stortingets representanter å ivareta mindretallets interesser uavhengig av hva representantene ellers mener om EU.

Det bør altså ikke herske tvil om at de stortingsrepresentantene som ønsker å bruke sin stemme til å stemme mot norsk medlemskap – uansett utfallet av en folkeavstemning – ikke bare har sitt på det tørre. De har også viktige, demokratiske argumenter på sin side.

Men det er ikke dermed sagt at disse representantene bør stemme nei når saken eventuelt kommer opp i Stortinget. Gitt at det norske folk er godt informert om hvilke endringer, også de konstitusjonelle, som følger med et EU-medlemskap, skal nei-representantene ha gode argumenter for å avvise folkets råd.

Å ivareta mindretallets rettigheter – en øvelse ja-siden forlengst har gitt blaffen i – handler ikke primært om å ivareta mindretallet i en folkeavstemning. Mindretallets rettigheter, i demokratisk forstand, handler om å hindre at enkeltgrupper blir uforholdsmessig skadelidende av en beslutning.

Nei-representanter som avviser et ja i en folkeavstemning kan derfor ikke bare argumentere med at nesten 50 prosent stemte imot. Bare dersom det kan påvises at et EU-medlemskap har betydelige større ulemper for bestemte grupper – etter yrke, kjønn, etnisk opprinnelse, bosted eller annet – enn flertallet har fordel av det, har nei-representantene et godt kort på hånden.

Men de har også et godt kort på hånden dersom en regjering som søker om medlemskap i EU holder tilbake informasjon om de konstitusjonelle konsekvensene for velgerne. Derfor påligger det ja-siden i første omgang å sørge for at dette utredes før folket bes om råd. Og kanskje skulle vi ta hver enkelt grunnlovsendring opp til folkeavstemning, før EU-saken ble avgjort?

---
DEL

Legg igjen et svar