Grunnlov på vent

Etter 18. juni kan man oppsummere at Silvio Berlusconi må være en usedvanlig slett forhandler.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det skulle ikke mer til enn et par løvtynne fikenblad før grunnloven var på plass. Det Silvio Berlusconi og det italienske presidentskapet ikke klarte i desember, fikk irske Bertie Ahern til så lett som bare det.

Dermed er forfatningen i havn. Forfatningen, grunnloven, eller forfatningstraktaten, slik navnene nå går. Den inneholder bestemmelser for både stemmeveiing i ministerrådet og antall personer i kommisjonen. Striden om voteringen ble løst slik at 55 prosent av nasjonene som representerer 65 prosent av folket kan fatte vedtak gjennom majoritetsavstemninger. Antall kommissærer vil utgjøre tre firedeler av antall land fra 2014.

Det er nyanser knyttet til disse vedtakene. For eksempel er 55 prosent av nasjonene definert som 15 land, mens en blokkerende minoritet må bestå av minst fire land. I forhold til kommisjonen kan beslutningen om at ikke alle land skal ha egen kommissær settes til side dersom situasjonen krever det.

Men i det store og hele er striden om stemmeveiing og antall kommissærer bilagt. Det betyr at de små landene måtte gi opp kravet om fast representant i kommisjonen, og at Polen måtte gi opp kampen om å beholde Nice-traktatens bestemmelser på punktet om stemmevekt. Dessuten måtte Polen gi opp kampen om gud, til stor frustrasjon for paven og den katolske kirken.

Tony Blair, derimot, fikk gjennomslag for det meste av det han la på bordet. Det blir ikke flertallsvedtak i saker som angår utenrikspolitikk, forsvar, skatt og velferd. Det betyr at EU ikke får noen felles utenriks- og forsvarspolitikk med det første. Derimot klarte man å stable på beina en utenriksminister ved å «fusjonere» to eksisterende stillinger: den til Chris Patten på vegne av kommisjonen, og den til Javier Solana på vegne av ministerrådet. Dermed har unionen sin egen talsmann i utenrikspolitiske saker, med en diplomatisk stab, dessuten. Men han må altså føre en politikk basert på minste felles multiplum fordi vetoet er opprettholdt her.

Unionen skaffet seg også en president i denne prosessen. Det blir slutt på det roterende presidentskapet til fordel for en fast president som skal velges for to og et halvt år av gangen – fornybar én gang.

Dessuten blir det opprettet en stilling som riksadvokat i EU som først og fremst skal ta seg av økonomisk kriminalitet på unionsnivå.

Det er mye mer, selvfølgelig, fordi grunnloven består av hele 350 artikler og i praksis er en samling traktater plusset på med et kapittel om menneskerettigheter og sånt.

Og nå ligger den der. I hvert fall ligger den der inntil videre, fram til det øyeblikk hvor det første nasjonale parlamentet, eller den første folkeavstemningen, produserer et nei.

Hvis ett land stemmer imot grunnloven, vil den bli erklært død og maktesløs. Det er i hvert fall sånn reglene er.

Foreløpig er det klart at Irland, Danmark og Storbritannia vil la folket avgjøre saken. Det er land hvor folkeopinionen tradisjonelt har gått imot hardere integrering – Danmark i flere omganger på nittitallet da de fikk en rekke unntak, og i 2000 da de sa nei til euroen. Irland, da de knelte Nice-traktaten i 2001. Det resultatet ble opphevet av en folkeavstemning året etter.

I tillegg vurderer også en rekke andre land å holde folkeavstemninger om grunnloven.

Det man er mest opptatt av nå, er hvordan det vil gå i Storbritannia, der nei-andelen ligger dobbelt så høyt som ja-andelen. Derfor vil statsminister Tony Blair utsette avgjørelsen til våren 2006, etter at – hevder kritikerne – andre har sagt nei slik at Storbritannia slipper å bære ansvaret for det nei’et som legger grunnloven død.

Det betyr også at resten av EU må vente to år før man vet om grunnloven blir ratifisert eller ikke. Akkurat nå er situasjonen slik at grunnloven har like stor sjanse til å overleve som en snøball et visst sted.

Før det, helst i løpet av denne måneden, må stats- og regjeringssjefene i EU velge en ny president for kommisjonen. Siden Tony Blair fikk gjennomslag for sine røde linjer i forhold til grunnloven, vil Frankrike få gjennomslag for sin røde linje – nemlig at EU-kommisjonens leder må letes fram blant de landene som deltar fullt og helt i unionen.

Det har allerede satt en stopper for kandidaturet til britiske Chris Patten. Belgiske Guy Verhofstadt er ute av spillet fordi han var den tysk-franske kandidaten og altfor USA-kritisk.

Det kan åpne døren for … irske Bertie Ahern, som nå møter ovasjoner absolutt overalt for sin resolutte opptreden på det møtet som endelig klarte å vedta en grunnlov.

---
DEL

Legg igjen et svar