Grundig, men unyansert om globalisering

Snoen og Chaffey har levert en bok venstresiden bør ta alvorlig. Den representerer seriøs kritikk av den globaliseringskritiske bevegelsen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I de siste årene har det kommet en rekke bøker som på kritiske måter analyserer og angriper globalisering og markedsliberalisme. Blant bestselgerne har vært Globaliseringsfellen (av Hans-Peter Martin og Harald Schuman), No Logo (av Naomi Klein) og Den Tause Revolusjonen (av Noreena Hertz). Disse bøkene har blitt trykket i store opplag og har blitt oversatt til mange språk. De har gitt næring til de globaliseringskritiske bevegelsene. Dessverre er disse bøkene unyanserte og lite grundige.

Det har ikke vært noe tilsvarende forsvar av globalisering. Boka Åpen Verden – Et forsvar for globaliseringen representerer et seriøst forsøk. Boka er redigert av Jan Arild Snoen som tidligere var knyttet til Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt, men som nå er uavhengig skribent og konsulent. Her gåes globaliseringskritikere nøye etter i sømmene og konklusjonen er at de tar feil på alle punkter. Globalisering fører ikke til fattigdom, økt ulikhet, svekkede velferdsstater, økte miljøproblemer, flere konflikter eller kulturell forflatning. Konsekvensene av globalisering er tvert i mot de motsatte av det motstanderne hevder: Velstanden øker, millioner løftes ut av fattigdom, helsetilstanden – spesielt for fattige – bedres og miljøet blir bedre. Det kulturelle mangfoldet øker, demokratiet styrkes og alle får økt frihet. Globaliseringen er grensesprengende framskrittsvennlig og de multinasjonale selskapene representerer en «viktig progressiv kraft». Snoen har skrevet tre fjerdedeler av boka i en første del om økonomiske forhold. Resten av boka er korte artikler av Paul Chaffey, Nils Petter Gleditsch og Håvard Hegre, Mikale Sandström og Henrik Syse. Denne boka bør tas alvorlig av den politiske venstresida. Den representerer seriøs kritikk av den globaliseringskritiske bevegelsen. På flere punkter viser den hvordan denne bevegelsen overdriver eller tar feil.

For det første hevder Snoen at det er galt at ulikhetene i verden øker. Han hevder at de blir mindre. Her er det likevel ikke noe entydig svar. Dette avhenger av hvordan ulikhet måles. En forskningstradisjon har studert forholdet mellom vekst og inntektsnivå i landene i verden. Tanken har vært at hvis fattige land vokser raskere enn rike land vil det være en utvikling i retning av mindre forskjeller mellom land. Hvis rike land har høyere vekst enn fattige land vokser forskjellene. I figuren går det fram at det ikke er noen utvikling i retning av mindre forskjeller mellom landene i verden. Den horisontale aksen i figuren viser inntekt per innbygger i 108 land i verden i 1960. Langs den vertikale aksen vises gjennomsnittlige årlige vekstrater i perioden fram til 1998. Tallene er hentet fra den anerkjente databasen «the Pennworld tables» som er hyppig brukt i forskning om dette. Hvis ulikhetene mellom fattige og rike land går ned burde fattige land ha høyere vekst enn rike land. Figuren gir ikke støtte for et slikt syn. Fattige land (langt til venstre i figuren) har forskjellige vekstrater, men det er ingen tendens til at de fattige har høyere vekst enn de rike. De landene som er plassert oppe til venstre i figuren er fattige land som har tatt innpå de rike. De landene som ligger nede til venstre er fattige land som har blitt fattigere. Hvis tidsperioden begrenses bare til 1990-tallet får man en positiv sammenheng. Da var det systematisk høyere vekst i rike land enn i fattige land. Forskjellene mellom rike og fattige land økte derfor på 1990-tallet.

Landene i figuren er tegnet inn som sirkler. Størrelsen på sirklene indikerer folketall (i 1960). De to store og fattige landene langt til venstre i figuren er Kina og India. Det går fram at disse to landene har hatt høy vekst i den perioden som studeres her (de er plassert langt opp i figuren). Kina og India var fattige i 1960 (de er plassert langt til venstre i figuren). Siden disse to landene er svært store har Snoen rett i at forskjellene i verden har blitt mindre, når dette måles i antallet fattige mennesker i forhold til antallet rike. Dette skyldes altså høy vekst i folkerike land. Derimot er det ikke slik at fattige land generelt har høyere vekst enn rike land.

Det er en stor debatt om hvordan ulikhet skal måles. Det er ikke noe entydig svar på dette sjøl om en velger å se på folketall og ikke land. For eksempel kan en velge å studere forholdstallet mellom de rikeste og de fattigste. Hvis en velger å studere de absolutt rikeste i forhold til de absolutt fattigste er det klart at ulikhetene i verden har økt. Hvis en velger å se på forholdstallet mellom den fattigste og den rikeste halvparten av verdens befolkning er det like klart at ulikhetene har blitt mindre. Når Snoen hevder å basere seg på forskningsresultater burde han ha gjort oppmerksom på at svaret ikke er så entydig som han skriver. Derimot har Snoen rett i at høy vekst i folkerike land har løftet mange hundre millioner mennesker ut av fattigdom. Han har dessuten rett i at de som er kritiske mot globalisering ofte overser det.

Snoen hevder at reduserte forskjeller i verden skyldes globaliseringen. Det er naturligvis et sterkere utsagn enn at forskjellene har sunket samtidig med at verden globaliseres. Hovedtesen i boka er at internasjonal handel, internasjonale investeringer og andre typer globalisering stimulerer økonomiske vekst og mest vekst for de fattige. Helt i tråd med dette mener han at de landene som fremdeles er fattige er land som av ulike grunner ikke deltar i globaliseringen. Det gjelder land som Nord-Korea og Burma og mange land i Afrika.

Også på dette området hevder Snoen å oppsummere anerkjente forskningsresultater. Det gjør han, men han begrenser seg til et utvalg av dem. Forholdet mellom handel, handelspolitikk og vekst er kontroversielt. De fleste økonomer er enige om at internasjonalt varebytte bidrar til økonomisk vekst gjennom spesialisering, utnyttelse av stordriftsfordeler og teknologioverføring. Dette er likevel virkninger som det er vanskelig å måle og kvantifisere. Det har derfor vært en omfattende forskning om dette. Mange forskningsresultater viser det Snoen hevder: økt handel gir økt vekst. Det er derimot uenighet om hvor stor virkningen er og under hvilke vilkår de er viktigst.

At handel kan stimulere vekst er derimot ikke det samme som om at en liberalistisk handelspolitikk skaper vekst. Dette er det større kontroverser om. Bør fattige land åpne sine markeder for konkurranse utenfra eller bør de bygge tollmurer mot slik konkurranse? Snoen gjengir flere studier som indikerer at frihandel og liberalisering er det best for økonomisk vekst. Det er mulig at han har rett. Men, tilsvarende som for sammenhengene mellom handel og vekst, er dette et forskningsområde der det er store utfordringer. Enkelte studier som Snoen gjengir svært kort viser at virkningen av liberal handelspolitikk kan være begrenset. Kina og India er igjen illustrerende eksempler. De har begge høye tollsatser, men begge land har for tiden høye vekstrater.

Det er likevel sannsynlig at det er bra for fattige (og for rike) land å få tilgang til andre lands markeder. Derfor har Snoen rett når han kritiserer globaliseringskritikere som kjemper mot at rike land skal åpne sine markeder for fattigere land. Det er neppe solidarisk.

Snoen nærmest hyller multinasjonale selskaper i boka. De bidrar med moderne teknologi, øker lønnsnivået og reduserer fattigdom i fattige land. Denne delen av boka vil sikkert provosere venstreaktivister. Imidlertid er det godt forskningsmessig grunnlag for det Snoen skriver. Generelt er arbeidsforholdene bedre og lønnsnivået høyere i utenlandsk eide bedrifter i fattige land enn i nasjonalt eide bedrifter. Dette er påvist i en lang rekke bidrag fra den internasjonale forskningen. På dette punktet er det klart at mange kritikere av globalisering har tatt feil. Men det har også de som har forsvart multinasjonale selskaper. I de siste tiårene har mange ment at den viktigste positive virkningen av utenlandske investeringer i fattige land vil være overføring av teknologi til de lokale samfunnene. Dette er antatte indirekte virkninger. Det kan for eksempel være at multinasjonale selskaper etterspør lokale produkter av høy kvalitet, lærer opp arbeidere som begynner i andre lokale virksomheter eller sprer kunnskap til lokalsamfunn på andre måter. Her har internasjonale investeringer ikke levd opp til forventningene. Virkningene av utenlandsinvesteringer for den generelle produktiviteten i mottakerlandene har vist seg å være lav, i beste fall er den liten og positiv, men i verste fall er den negativ! Det er ikke klart hva dette skyldes. En årsak kan være at multinasjonale selskaper ved å betale høye lønninger støvsuger de lokale samfunnene for den mest kompetente arbeidskraften. Foreløpig er dette et område der det er behov for mer forskning. Det er påfallende at Snoen – som hevder å presentere forskningsresultater om globalisering – helt overser dette i sin omtale av multinasjonale selskaper.

Snoen mener ikke at globalisering bare er bra for økonomien. Globalisering fremmer også demokratiet, likestilling mellom kjønnene, miljøet og det kulturelle mangfoldet. På alle disse feltene gir Snoen en grundig, men unyansert framstilling. Et eksempel er drøftingen av miljø og forurensning. Snoen gjengir forskning som antyder at forurensende industri flytter til fattige land. Men fattige lands eksport av varer som ikke er spesielt forurensende øker mer enn varer som er forurensende. Snoen tolker dette som om at forurensende industri ikke tiltrekkes til fattige land med svake reguleringer, slik hypoteser om «miljødumping» skulle tilsi. For hvis det var tilfellet burde fattige land spesialisere sin eksport i spesielt miljøfiendtlige varer. Det gjør de ikke. Men her konkluderer Snoen sterkere enn forskerne som har forsket på dette. Dette resultatet avhenger av én enkelt industrigren og forskerne skriver at når en ser bort fra denne industrigrenen er det en systematisk relokalisering av forurensende industri til fattige land med svake reguleringsregimer. Forskerne mener likevel ikke at denne effekten er særlig stor. Det er påfallende at Snoen jukser slik, spesielt fordi han gjør et stort poeng av at de som er kritiske til globalisering jukser.

I sum gir Snoen en interessant og godt dokumentert framstilling av globaliseringens fortreffelighet. Godt dokumentert betyr i denne sammenhengen at han gir et innblikk i forskningen som foregår om dette. Snoen gir også interessante og spennende drøftinger om mulige sammenhenger mellom globalisering og en rekke samfunnsområdet. At boka er godt dokumentert betyr ikke at framstillingen er balansert. Det synes som om boka gir en systematisk skjev framstilling av hvilke resultater forskningen om globalisering gir. Det er synd, for Snoen har rett i at den populariserte litteraturen om globalisering oftest er tendensiøs og unyansert. Dette kunne vært et bidrag for en sakligere debatt om globalisering. Dessverre har Snoen falt for fristelsen til sjøl å være tendensiøs.

Det har ikke Nils Petter Gleditsch og Håvard Hegre. De skriver om globalisering og væpnede konflikter. De gir en god drøfting av om økonomisk integrasjon reduserer eller øker farene for krig og konflikter. De drøfter dette i lys av ulike teoretiske retninger og de oppsummerer den empiriske forskningen om handel og konflikt. Gleditsch og Hegre rapporterer resultater om at land som har høy handel seg i mellom sjelden er i væpnet konflikt med hverandre. Årsakssammenhengen kan imidlertid både være at handel skaper fred og at fred skaper handel. Dette er dessuten en sammenheng som best synes å beskrive forholdene mellom industrialiserte land og ikke mellom råvareprodusenter.

Mikael Sandström gir en drøfting av forslaget om å legge avgifter på kapitalstrømmer over landegrensene (Tobin-avgiften). Dette forslaget ble fremmet av nobelprisvinneren i økonomi James Tobin i en tid da land oftest hadde faste valutakurser i forhold til andre valutaer. Tobin viste hvordan en slik avgift kunne begrense skadelig valutaspekulasjon. Nå, når de fleste land har valgt å ha flytende valutakurser, er argumentene for en slik avgift dårligere.

Paul Chaffey synes å ha to hovedbudskap i sitt kapittel. For det første at det er galt, som globaliseringskritikere hevder, at folk flest blir fattigere av globalisering. Som vi har sett ovenfor kan det være ulike (kvalifiserte) meninger om det. For det andre argumenterer Chaffey for at det er viktig at land søker innflytelse i internasjonale organisasjoner som EU, WTO og Verdensbanken. Deretter peker Chaffey på blokkdannelser og ‘felleskap som er lukket for noen land’ i verdensøkonomien som faremomenter. Dette er blant de utviklingstrekkene som kan gi globaliseringen tilbakeslag. Chaffeys bekymring deles av mange som frykter at WTO skal undergraves av regionale handelsblokker som EU. Det synes inkonsistent både å ville styrke EU og å advare mot slike handelsblokker.

Boka er gitt ut av Civita som kaller seg en tankesmie (!). De er finansiert av sterke næringslivsinteresser og «arbeider for økt oppslutning om markedsøkonomien – den frie økonomien – og dens betydning for velferd, frihet og demokrati.» Boka er godt bidrag for dette formålet, men sjøl ble jeg ikke overbevist.

---
DEL

Legg igjen et svar