Gründere i ørkensol

Hvem skulle tro at Marokko er et foregangsland innen solenergi og satser stort på å nå ambisiøse klimamål?

Foto: Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Et forventningsfullt tomannsteam hadde forberedt og forberedt seg, med de neste to årene linet opp før vi forlot Tyskland. En rekke afrikanske land sto på reiseruten – men allerede i «Åpningen mot Afrika», Marokko, kom vi ikke lenger enn til tollen. Alt av filmutstyr til min makker ble snappet bort foran øynene våre; kun et lite fotoapparat fikk passere som turist-
accessoir. 

Middelalder og modernitet

Dette som et varsku til alle Marokko-reisende, og for å sette scenen for et land som befinner seg på vippen mellom to vidt ulike verdener: den første preget av konservativ islamisme og panisk angst for terror, med innemurte bosettinger og væpnet politi på annethvert gatehjørne; den andre et samfunn som vil åpne seg mot omverdenen og moderniteten – miljømessig, teknologisk og for å hevde seg i den globale konkurransen . 

I Marokko finnes det i dag nesten ingen husholdninger uten strøm. 

Et prakteksempel på det siste er et høyteknologisk energiutvinningsanlegg midt i ørkenen, et par timers biltur sørøst for Marrakech. Her har MASEN – Moroccan Agency for Sustainable Energy – oppført et gigantisk solkraftverk i utkanten av Ouarzazate, en by som ellers ikke har særlig å by på, ifølge servitøren på vår kafé.  

Lys og varme

Kong Mohammed og regjeringen prøver å motarbeide fraflyttingen fra landsbygda, og distriktssatsingen viser seg som klatter av ny infrastruktur: Brede fortau er lagt og dekorative gatelys er satt opp i hver eneste lille by vi kommer til – selv i områder der det knapt finnes folk. Ofte er de eneste nye bygningene politistasjonen, rådhuset, skolen og moskeen. I dette monarkiet er det «Staten, det er jeg»-prinsippet som gjelder, og kongehuset er landets største entreprenør.

Vi er på vei til Marokkos unike solenergianlegg. Straks vi har forlatt byen, vider landskapet seg ut i endeløse, tørrbrune flater. Fjernet man litt stein her og der, kunne bakken asfalteres direkte og en perfekt rullebane trylles frem på en dag. 

52 prosent av Marokkos energi skal være fornybar per 2030 – i et land som inntil nylig importerte 97 prosent av energien sin.

Atlasfjellene ruver i det fjerne etter hvert som vi nærmer oss kraftverket, som har ambisjon om å bli av størrelsesorden 150 MW CSP (Concentrated Solar Power). Nå er det delvis i drift, delvis under konstruksjon. Før vi er fremme ved det strengt bevoktede området, skifter omgivelsene karakter: En flere kilometer lang nålepute strekker seg utover landskapet – hundrevis av strømmaster som rager mot en intenst blå himmel.

Ait Ali, en ung og velutdannet marokkaner, tar vennlig imot oss. Som statsråd i det tyske energi- og næringslivsministeriet har min kompanjong nettopp vært her, derfor slipper vi alle formaliteter rundt vårt besøk. Ellers er prosedyrene mange, av sikkerhetshensyn.

Mottakshallen er mennesketom; sofaene har åpenbart aldri vært sittet i. Ali er MASENs pressetalsmann. Han tar oss med til toppen av bygningen, der et mektig syn møter oss: et hav av speil – og et høyt tårn mot fjellenes siluett. 

Størst i verden

MASENs anlegg er tredelt: Noor I, II og III (noor er arabisk for «lys»). De første to bruker parabol «trauteknologi», der krumme speil konsentrerer sollyset og reflekterer det til en mottaker langs reflektorens fokuslinje. Mottakeren er et rør fylt med spesialolje, og denne opphetede oljen blir i sin tur varmekilden som genererer kraft gjennom en dampdrevet generator.

Foto: Ranveig Eckhoff

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

2 kommentarer

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.