Grønne utopier

Med et sosiologisk blikk på miljøutfordringene kombinert med eksempler hentet fra skjønnlitteratur og film åpnes interessante horisonter i ny britisk utgivelse.

Green Utopias: Environmental Hope Before and After Nature

Lisa Garforth

Polity

Storbritannia

Jeg har etter hvert lest mange bøker om grønn politikk, ideologi og økonomi, med ulike forankringspunkter og med varierende visjoner for fremtiden. Green Utopias tilføyer noe nytt, delvis fordi den er skrevet av en sosiolog, delvis fordi forfatteren bruker litteratur og film som kilde det til det hun vil belyse, hvilket åpner interessante horisonter.

Lisa Garforth posisjoner seg i et brytningspunkt mellom det samfunnet vi lever i, og trusselen om en fremtidig apokalypse. I dette spennet identifiserer hun en rekke ulike, mer eller mindre utopiske diskurser, som tidvis søker i helt forskjellige retninger.

De første kapitlene presenterer velkjente posisjoner. Vi beveger oss tilbake til 1970-årene, der Limits to Growth og en håndfull andre tekster satte agendaen. For første gang ble det tydeliggjort at jordkloden rommer grenser vi ikke kan overskride. Koblet til dette ble det etablert radikale diskurser om det å styre samfunnsutviklingen i en annen retning.

Økologisk modernisering. Gjennom 1980- og 1990-årene endret imidlertid kursen seg. Miljøvern ble mainstream, og bærekraftig utvikling fremsto som den dominerende løsningsstrategien. Dette overlapper med et sentralt tema i min grønn-politikk-bok: Strategien for økologisk modernisering tar over, med sin fortelling om at vi kan fortsette som før, med vedvarende vekst og fremskritt, kombinert med smartere miljøvalg og mer miljøvennlig teknologi.

Parallelt med dette holdt en annerledes, mer transformativ diskurs seg levende. Arne Næss og hans dypøkologiske filosofi er sentral her, med budskap om at menneske og natur er vevd inn i en felles helhet, der både organismer og økosystemer må ses som del av vårt moralske fellesskap. Denne tanken er radikal på et helt annet vis enn limits-diskursen, for her formuleres en forventning om at vår identitet og levemåte må endres.

Over i fiksjonens verden. Etter å ha klargjort disse diskursive strømningene beveger Garforth seg over i fiksjonens verden. Der filosofisk, faglig og politisk litteratur gjerne blir programmatisk i sine utlegninger, finner hun større grad av nærhet til hverdagslivets nyanser i skjønnlitteraturen. Vi introduseres for romaner som strekker seg fra 1970-årene og fremover, og som på varierende vis belyser tilværelsen i små, selvforsynte samfunn. Romanenes siktemål er ikke å utlede faste oppskrifter, men isteden å utforske selve begjæret etter og mulighetene for en annerledes livsform.

I bokens siste kapitler vender Lisa Garforth blikket i en annen retning. I de posisjonene vi har gjengitt ovenfor, fremsto alvorlige miljøkriser som en fremtidsrisiko, og den urørte naturen (villmarka) utgjorde et forankringspunkt for utopier om et grønt, harmonisk fremtidssamfunn.

Dette er endret i dag, for med begrepet «antropocen» er vi i ferd med å måtte innse at det ikke lenger finnes noen uberørt villmark å vende tilbake til. Dermed går på et vis både «naturen» og «fremtiden» i oppløsning. Det vi står igjen med, er erkjennelsen av at den tilstanden vi befinner oss i nå, er den tilstanden vi må forme livet innenfor, nå og for alltid.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here