Jeg har etter hvert lest mange bøker om grønn politikk, ideologi og økonomi, med ulike forankringspunkter og med varierende visjoner for fremtiden. Green Utopias tilføyer noe nytt, delvis fordi den er skrevet av en sosiolog, delvis fordi forfatteren bruker litteratur og film som kilde det til det hun vil belyse, hvilket åpner interessante horisonter.
Lisa Garforth posisjoner seg i et brytningspunkt mellom det samfunnet vi lever i, og trusselen om en fremtidig apokalypse. I dette spennet identifiserer hun en rekke ulike, mer eller mindre utopiske diskurser, som tidvis søker i helt forskjellige retninger.
De første kapitlene presenterer velkjente posisjoner. Vi beveger oss tilbake til 1970-årene, der Limits to Growth og en håndfull andre tekster satte agendaen. For første gang ble det tydeliggjort at jordkloden rommer grenser vi ikke kan overskride. Koblet til dette ble det etablert radikale diskurser om det å styre samfunnsutviklingen i en annen retning.
Økologisk modernisering. Gjennom 1980- og 1990-årene endret imidlertid kursen seg. Miljøvern ble mainstream, og bærekraftig utvikling fremsto som den dominerende løsningsstrategien. Dette overlapper med et sentralt tema i min grønn-politikk-bok: Strategien for økologisk modernisering tar over, med sin fortelling om at vi kan fortsette som før, med vedvarende vekst og fremskritt, kombinert med smartere miljøvalg og mer miljøvennlig teknologi.
Parallelt med dette holdt en annerledes, mer transformativ diskurs seg levende. Arne Næss og hans dypøkologiske filosofi er sentral her, med budskap om at menneske og natur er vevd inn i en felles helhet, der både organismer og økosystemer må ses som del av vårt moralske fellesskap. Denne tanken er radikal på et helt annet vis enn limits-diskursen, for her formuleres en forventning om at vår identitet og levemåte må endres.
Over i fiksjonens verden. Etter å ha klargjort disse diskursive strømningene beveger Garforth seg over i fiksjonens verden. Der filosofisk, faglig og politisk litteratur gjerne blir programmatisk i sine utlegninger, finner hun større grad av nærhet til hverdagslivets nyanser i skjønnlitteraturen. Vi introduseres for romaner som strekker seg fra 1970-årene og fremover, og som på varierende vis belyser tilværelsen i små, selvforsynte samfunn. Romanenes siktemål er ikke å utlede faste oppskrifter, men isteden å utforske selve begjæret etter og mulighetene for en annerledes livsform.
I bokens siste kapitler vender Lisa Garforth blikket i en annen retning. I de posisjonene vi har gjengitt ovenfor, fremsto alvorlige miljøkriser som en fremtidsrisiko, og den urørte naturen (villmarka) utgjorde et forankringspunkt for utopier om et grønt, harmonisk fremtidssamfunn.
Dette er endret i dag, for med begrepet «antropocen» er vi i ferd med å måtte innse at det ikke lenger finnes noen uberørt villmark å vende tilbake til. Dermed går på et vis både «naturen» og «fremtiden» i oppløsning. Det vi står igjen med, er erkjennelsen av at den tilstanden vi befinner oss i nå, er den tilstanden vi må forme livet innenfor, nå og for alltid.
Apokalypsetenkning som endringsskapende kraft. Selv om de fleste av oss vil innse at dette er sant, har vi på et vis ikke tatt det inn ennå. Garforth sier at erkjennelsen bør lede til at vi åpner oss for andre diskurser enn 1970-årenes idealer tilbød oss. Det finnes ikke lenger noen frelse i en harmonisk fremtid, utfordringen ligger fra nå av i å begrense skader og tilpasse seg en kompleks, krevende virkelighet.
I dette tenderer noen til å ville plassere miljøkrisene innenfor rammene av et stabiliserende forvaltningsspråk, der problemene kan møtes via administrativ styring og markedsmekanismer. Andre møter denne posisjonen med kritikk fordi den kan medføre at vi blir uengasjert. Apokalypsen bør derfor fortsatt inngå i vår tenkning; via denne kan vi mobilisere kraft til å skape endring.
Også disse temaene utdypes via et utvalg romaner, en tilnærmingsmåte som utvilsomt lykkes i å tilby en bredere forståelse enn det en rent filosofisk-faglig diskusjon kunne åpnet for.
Det finnes ikke lenger noen frelse i en harmonisk fremtid.
Politisk brodd får boken når den vender blikket mot hvordan Kyoto-protokollen i 1997 ga åpning for å føre klimaforvaltningen inn i et nyliberalt styringsregime, med klimakvoter og systemer for kjøp og salg. Via denne markedsgjøringen ble klimaendringene på et vis fjernet fra offentligheten og gjenskapt som markedsobjekt. Garforth belyser dette med kritisk blikk, men vektlegger at disse pragmatiske strategiene var en effekt av at fremtiden hadde kollapset inn i samtiden, med den følge at visjonene om et annerledes samfunn var forsvunnet.
Tapet av naturen. Boken bringer deretter diskusjonen inn i et beslektet felt: Ikke bare har vi mistet drømmen om en god fremtid, vi har også mistet naturen. For det første har reelle endringer medført at det ikke lenger eksisterer noen uavhengig, ikke-menneskelig verden. Empirisk sett er det ikke lenger mulig å snakke om natur på samme vis som vi gjorde for noen tiår siden. For det andre har miljøkrisene åpnet for en filosofisk-faglig kritikk som sier at selve begrepet «natur» står i veien for vår mulighet til å gripe den virkeligheten vi befinner oss i. Vi trenger et nytt språk for å kunne forme nye, bedre, tidsaktuelle løsninger.
Ved å åpne seg for betydningen av slike perspektiver, beveger Lisa Garforth seg inn i et landskap som befinner seg relativt fjernt fra en annen bok anmeldt i herværende avis: Sigurd Hvervens Naturfilosofi. For meg har det vært av stor verdi å lese disse to bøkene parallelt fordi de i brytning mot og samspill med hverandre skaper en tankevekkende helhet. Jeg fullfører denne våren en ny bok om grønn politisk tenkning, der rommet mellom Hvervens og Garforths bøker vil utnyttes konstruktivt.
Vellykket. Jeg opplever Green Utopias som en meget vellykket bok. Den anvender varierte faglige redskaper til å fortelle oss noe genuint om den verden vi lever i, herunder hvordan ulike posisjoner søker å definere hvordan vi bør orientere oss. Selv om teksten ikke har et politisk utgangspunkt, er den utvilsomt av betydning for vår politiske tenkning.
Boken avrundes med en påpekning av hvordan miljøkrisene i mye av dagens offentlig debatt fremstår som noe som kan administreres gjennom tilpasninger og små justeringer – samtidig som vi lever med en ubehagelig følelse av at vi på langt nær gjør nok til å forhindre en fremtidig apokalypse. I dette spennet søker vi å lære oss å leve i en endret, uforutsigbar og potensielt farlig verden.