I nesten alle land der økokrisen har blitt en del av partienes politiske agenda, står man overfor to valg: Enten bagatelliserer man ‘klimahysteriet’ for å prioritere infrastruktur, eiendom, helse og nasjonal sikkerhet, eller man satser på økonomisk vekst samtidig som man fremmer ‘bærekraftig utvikling’ og sosial utjevning. Dette valget speiler i stor grad dagens norske høyre–venstre-akse sett fra et økologisk perspektiv.
Sannheten er ifølge Kohei Saito i Slow Down – How Degrowth Communism Can Save the Earth at selv det tilsynelatende bærekraftige alternativet er en illusjon. Mens høyresiden bagatelliserer klimakrisen for å avlede oppmerksomheten, er også venstresiden fanget i en løgn om at økonomisk vekst kan forenes med klasse- og klimakamp. Effektivisering, teknologisk innovasjon og det grønne skiftet er ifølge Saito bare feller som paradoksalt nok forverrer situasjonen, ikke forbedrer den. Som Kohei Saito slår fast: «Bærekraftig utvikling er opium for folket.» Tesen provoserer.
Saito mener bærekraftsmålene er opium for folket.
Dette står som en snublestein mot alt jeg ble lært i oppveksten: Fra barneskolen til videregående ble vi proppet fulle av troen på at verden trengte bærekraftig utvikling. FNs bærekraftsmål prydet klasseromsveggene som . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
