Grønne og blå lys, parkprosa, sjiktdikt

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Gunstein Bakke
Skien, mars 2017

Industri: av latin, «flid»

Å omvises er også å avvises, å komme inn på en utside, en serie av utsider, silo på silo, container på container, vegg på vegg, uten vinduer, uten innsyn, og bare her i det utsidige eller utestengte finnes det en form for sammenheng eller flyt, mens alt det innsidige forblir gardert, kryptert, hinsidig. Men på disse innsidene oppstår forbindelser som blir del av produkter vi har på oss og med oss og i oss, som vi puster og gnir oss inntil, stoff som forandrer måtene vi ser hverandre på, nervesystemet vårt og fiskenes forplantningsevne og intervallene mellom hver gang vi tenker på behov og hvordan vi tenker på behov og ikke minst integrerer avstand, avvisning og hastighet i kroppen: De innsidene vi nektes adgang til, blir i neste omgang våre egne.

Pors: latin Myrica gale, engelsk bog-myrtle, sweetgale

Dette er Herøya, her er vi, og likevel ikke; vi er avstengt her. Helt inntil, helt ute, sirkulert i gangfart i et kjøretøy, med en forsiktighet som både betyr og utsondrer fare: det ytterst relevante ved å kalle dette «safari». Der ute finnes det mennesker med selvlysende vester og hjelmer, gassmasker, til fots og på sykkel, gjennom fortellinger om nattlige drønn og ildblaff, at grunnens endeløse giftmasser må ha fostret en drage, store prust midt på natten, faklede hyl, nervefeber, aurora mercurialis. Stoff som forandrer drømmers DNA. Nålyset, lys bare døende ser: det samme som det lyset som brenner blått.

Park: av gml.fransk, «inngjerdet skogs- eller sletteland for vilt»

De ser på oss, de der ute, for innlysende nok er det vi som er på utstilling, vi som vises frem. Vi har et nummer vi kan ringe, vi ringer det: I dag er nivået vårt uforsvarlig. Ikke slipp oss ut. Og vi har en kropp, den er to. Den er en stor følelse, som også er det jeg mener når jeg mener meg; i denne følelsen er vi unike, rike, like. Den andre kroppen holder det gående for egen maskin, absorberer og utskiller, reagerer og arbeider, et slags værsystem. Vi har ikke stort med den å gjøre, de der ute er mer involvert. Når de rette prosessene settes i gang vil vi bli enda mer svampete og på et eller annet tidspunkt mud-
res til eller ganske enkelt synke, enkelt og konkret gå til grunne. Alt inngår i forhandlingen mellom det myke og det harde, innsiden og utsiden.

Porselen: av italiensk, «venusmuslingen»

det i et hav som kan slutte å flyte &
det i et fjell som er rykter og luft &
det som er Grenland dypt nede i grunnen
& det i en luft som oppfyller alle

krav til forsvarlig langsiktig deponi
&

det som blir lagret i tankeganger   det vi sier når vi glemmer
å snakke   det som bare rører seg i helt lett søvn   &
det det vil si å være stille
helt til alt er rekalibrert

& // lyset kan bære alt som er svart, mørke kan bare bære det hvite //

&
det som lever sitt liv stadig dypere
sånn at øyepartiet sakte   som en slags solnedgang
dekkes av hud   & et hav
som i likhet med barndom, næring og død består
av 0,13 % magnesium

& silikatenes betydning for vår følsomhet
& bruken av mellom og gjennom ved analyse
av berg- og foreldrearter

// & det eneste vi vet er at vi virker //

&

elektrolysen blir virksom i drømme
langt forbi utspaltningsstrategiene   der fjellet åpner seg & et skjelett
veier én til to kilo:
at det er innerst vi er aller lettest
også når fukten i det tunge   der vi går inn for å elske utenfra
har skrelt oss tilstrekkelig bort
til å legge en grunn for annet liv   mens vi misunner våre forfedre
all deres grusomhet og uskyld &

//whatever we wait for to die will kill us//

& de aller flyktigste forbindelsene er de som skjærer stillest inn
i de eldste drømmene der en skapning kryper ut av hulen
og sier   jeg er din kropp
nå må du våkne og fornekte meg
tre ganger før hanen galer

nå må du våkne og leve

---
DEL