Grønn symbolpolitikk

Miljøbevegelsen har den siste uka rast mot at Statoil ikke elektrifiserer Johan Sverdrup-feltet. Men forsker ved Fiskerihøgskolen mener «klimavennene» driver nærsynt skinndebatt.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Utbygging. 13. februar la Statoil fram sitt konseptvalg for utbygningen av det gigantiske Johan Sverdrup-feltet ved Utsirahøgda. Kraft skal forsyne oljefeltet kun i første fase av Utsira-utbyggingen.

Miljøbevegelsen mener Statoil med dette forsøker å komme seg unna med en «minimumsløsning». Både Bellona og Zero har ment at satsningen mangler framsynhet og miljøbevissthet, samt at det ikke er i tråd med Stortingets krav. Kari Elisabeth Kaski, nestleder i Zero, mener dette vil bidra til høyt utslippsnivå i Norge de neste 50 årene. Bellonas Frederic Hauge har sagt det vil være en bedre løsning med kabel med kapasitet til å dekke kraftbehovet til hele Utsirahøyden, slik at Statoil fra forplikter seg til elektrifisering.

Men Odd Handegård, seniorforsker og tidligere direktør ved Fiskerihøgskolen, er kritisk til den norske debatten om elektrifisering av oljesokkelen.

– Det er å fyre for kråkene – eller måkene i dette tilfellet. Denne debatten om elektrifisering er en skinndebatt og en stor vits, sier Handegård til Ny Tid.

Ett av trekkplastrene i klimaforliket, som ble lagt fram av Stoltenberg-regjeringen i 2012, er elektrifisering av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Dette vil si at petroleumsinstallasjoner benytter seg av landstrøm, istedenfor å produsere elektrisitet ved å brenne gassen som tas opp. Estimater viser at en slik overgang vil redusere CO2-utslippene med 9,4 millioner tonn per år, og dette har blitt et viktig politisk satsingsområde.

– Vinning blir borte

Handegård uttalte seg tidligere i uka til Besteforeldreaksjonen på nett om debatten. Til Ny Tid sier han nå:

– Det er klart at elektrifisering har en viss betydning for Norges klimaregnskap, men hvis gassen eksporteres, går vinningen opp i spinningen, og de globale konsekvensene blir lik null. Debatten vitner om et nærsynt perspektiv i norsk klimadebatt, sier Handegård.

Han mener det er liten vits i å diskutere og vedta miljøvennlige løsninger, for så å eksportere fossil energi til utlandet.

– Klima er globalt, og de globale konsekvensene er de viktigste. I denne sammenheng blir nasjonale regnskap om tonn og kilowatt-timer irrelevante, utslippene vil uansett skje andre steder.

Handegård hevder at hele debatten er symbolpolitikk, og at det vitner om at samtlige partier på Stortinget mangler evne til å handle forsvarlig:

– Det handler om å la den fossile energien ligge og finne alternative måter å håndtere utslipp på. Hvis ikke, raser det mot en katastrofe. Derfor må det komme beslutninger om å kutte utvinningen på norsk sokkel. Kun da kan vi vise at vi tar ansvar, og samtidig bidra positivt til det globale regnskapet. Dette er den forsvarlige klimadebatten, som vi dessverre ser så alt for sjelden, avslutter Handegård.

– Uunngåelig utvikling

Kari Elisabeth Kaski i Zero sier seg enig i mye av kritikken fra Handegård, men påpeker at det egentlig dreier seg om to forskjellige debatter:

– Jeg er helt enig i at redusert utvinningstempo er nødvendig, og dette jobber Zero også for. Samtidig er det viktig for Zero å sørge for at de prosessene som allerede skjer, blir så miljøvennlige som mulig, sier Kaski.

Hun understreker at oljeindustrien er den største utslippsektoren i Norge og at det derfor er viktig at den følges opp tett.

– Vi ser på det nå som uunngåelig at Utsirahøyden utbygges, derfor vil vi jobbe for at utbyggingen skjer på en forsvarlig måte, avslutter Kaski, Zeros nestleder.

Da gjenstår spørsmålet, hvilken pris har forsvarligheten? Siste ord i saken er nok ikke sagt.

---
DEL