Grønn feminisme og mangfoldets økologi

De grønne feministstemmene er mangfoldige, samfunnskritiske og aktivistiske i økodokumentaren Feed the Green, og forenes i det grunnleggende synet på at det feminine så vel som det naturlige utsettes for et folkemord.  
hannegideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com
Email: gideonsen@gmail.com
Publisert: 14.07.2016

Feed the Green:
Feminist Voices for the Earth
Jane Caputi og Susan Rosenkranz

Det er ikke en lang dokumentar, men Feed the Green: Feminist Voices for the Earth er likevel en innholdsrik og tidvis heseblesende opplevelse. Den varer ikke lenger enn 37 minutter, men fyller de minuttene til fulle ved å – gjennom et titalls ulike kvinner – presse inn så mye informasjon og meninger som mulig.

FEDGRE_hires4Og siden filmen veksler mellom dem ofte og hurtig, blir det lite tid til å dvele ved hvert enkelt utsagn. Det er heller ikke alltid de forskjellige kvinnene får sagt så mye mer enn én setning av gangen. Men man kan kanskje se det som et speil på en mangfoldig og antihierarkisk bevegelse? Filmskaper Jill Caputi har i alle fall samlet feministiske stemmer fra hele verden, i alle former, farger og trosretninger. En av dem er Vandana Shiva som for et par år siden besøkte Oslo og ØKOUKA, da kjent som ØKOSLO – og fylte salen på Litteraturhuset. Andre er den amerikanske forfatteren og aktivisten Starhawk (Miriam Simos), professor Jill Schneiderman, de økoseksuelle aktivistene Annie Sprinkle og Elizabeth Stevens og den brasilianske, skeive grasrotaktivisten La Loba Loca, for å nevne noen. Sammen utforsker de temaer knyttet til undertrykkelse og utnyttelse av kvinner, minoriteter og Moder Jord – et begrep som forøvrig blir behørig problematisert litt uti dokumentaren – mens ulike klipp fra historien, reklamen og populærkulturen bygger opp under argumentasjonen som viser koblingen mellom den vestlige maskuline erobrertanken, patriarkatets undertrykkelse av kvinner (og minoriteter) og kapitalismens massive utnyttelse og utradering av naturen.

Grønn feminisme. Mangfold er som alltid både en styrke og en svakhet. Det er ikke alle disse stemmene jeg klarer å ta like seriøst. Det å skulle se på Jorden som en elsker blir for meg for performativt og påtatt, så personlig sliter jeg for eksempel med å ta konseptet «økoseksualitet» helt på alvor. Men samtidig er det en ganske stor variasjon i hvor «outrerte» disse stemmene er, så filmen oppleves som balansert. Det er også befriende å se en dokumentar der det utelukkende er kvinner (fra hele verden) som kommer til orde, og der alles syn behandles på en like respektfull måte.

Hvor mange reklamer finnes det ikke der kvinnen domineres, eller eksotifiseres som noe mystisk, sensuelt og primitivt?

Sammen gir de en bred og god innføring i hva grønn feminisme innebærer. På sett og vis er det bare en omdøping av økofeminisme, som er en feministisk retning der patriarkatets vold og kontroll av kvinner ses i sammenheng med miljøødeleggelser og kapitalistisk utnyttelse av jord, dyr og mennesker. I Feed the Green byttes dette begrepet gjennomgående ut med grønn feminisme. Grønn fordi det er fargen til livets kretsløp – fra vårens spirer til forråtnelsens mugg – og fordi det er fargen som representerer den økologiske bevegelsen. Denne grønne feminismen vises frem som mangfoldig, samfunnskritisk, spirituell og aktivistisk. Den spenner fra det jordlige og praktiske til det åndelige og sensuelle – men forenes i det grunnleggende synet på at det feminine og det naturlige utsettes for et folkemord. Eller, som det kalles, henholdsvis for et «femicide» og et «ecocide».

Hos de grønne feministene fremstilles altså både kvinner og naturen som noe mannen kan og må kontrollere og temme, noe han kan erobre og overvinne. Den grove utnyttelsen av Jorden samt vold mot kvinner (og minoriteter) blir to ulike uttrykk for den samme mannlige, rasjonelle dominansen som muliggjøres av «othering» – et begrep som beskriver det mennesker gjør når vi definerer noen andre som utenfor vår gruppe. «De» er ikke som «oss». Å sette likhetstegn mellom bestemte menneskegrupper og dyr/natur har vært en måte å gjøre disse menneskene til «de andre» på. Jo mer naturlig, primitiv og bestialsk, desto mer mindreverdig og uten krav på de samme rettighetene som «oss». Denne tankegangen gjennomsyrer vårt forhold til naturen. Vi har skapt oss et narrativ der det er mennesket mot naturen, og i dag lever så mange av oss så avsondret fra naturen at vi like gjerne tror vi eksisterer uavhengig av den.

Møkkete liv. Det er den samme årsakssammenhengen som vi så i Naomi Kleins This Changes Everything. Klein peker også på den vestlige rasjonaliteten som en drivkraft bak kapitalismens dominans og ødeleggelse av naturen og klimaet. Så kan man innvende at det er en klisjé å legge skylda på den hvite eurosentriske mannen – men vi slipper ikke unna at han (både som idé og som sentral maktutøver) har vært den sentrale bæreren av hva det vil si å være et moderne menneske i flere århundrer. Hvor mange reklamer har du ikke sett der hvite menn snurrer på en jordklode, står med beina plassert på den som en kjempe og dominerer den? Hvor mange reklamer finnes det ikke der kvinnen domineres, eller eksotifiseres som noe mystisk, sensuelt og primitivt, eller visualiseres som en del av landskapet?

Der det kvinnelige og jordlige i lang tid har blitt fremstilt som noe skittent og farlig, gir de grønne feministiske stemmene uttrykk for at vi må endre vår oppfattelse. Det er jorda som gir oss liv, og den er møkkete – full av bakterier, full av skitt, full av næring og full av potensial for en kretsløpsbasert evig vekst. Det er den veksten vi må tilbake til. Den som ikke bare tar, men også gir tilbake. Vi har gjort enorme fremskritt, men på fremskrittets alter ligger utallige dyre- og plantearter. Som art står mennesket allerede bak et økologisk massemord, og vår evne til å rasjonalisere oss ut av naturen setter oss i fare for å bli et offer for vår egen fremferd og utvikling.

Liv, forråtnelse og dollar. I et økende tempo merker vi konsekvensene av vår fremferd, og vår sårbarhet blir tydeligere for hver dag som går. Ideen om at mennesket skulle kunne temme og overvinne naturen, er på sviktende grunn – samtidig som den globale kapitalismen har vokst over hodet på oss. Og her sitter vi, i hvert vårt hjørne. Koblet sammen av en stadig raskere og mer omfattende teknologi, men stadig fjernere fra jorda vi er så avhengig av. Det er her de grønne feministstemmene ber oss om å se det absurde i at vi fortsetter å sette oss selv over og adskilt fra dyrene og naturen. Vi er bare skapninger som tilfeldigvis lever på Jorden og deler den med en rekke andre skapninger, i et naturens kretsløp der det grønne signaliserer både det spirende livet og forråtnelsen – som ikke kan eksistere uten hverandre. Samtidig har vi skapt oss en ny «naturkraft», så sterk at den ødelegger alt på sin vei. Også denne er representert av fargen grønn. Det er dollaren, det er kapitalen. Den ene grønnfargen gir oss liv og skapelse hvert eneste sekund av hver eneste dag. Den andre ødelegger.

Stemmene i Feed the Green er ikke i tvil om hvilken grønnfarge vi bør fôre. Gå ut og plant et tre, sier de. Se hva naturen får til når vi ikke blander oss inn. Vi trenger ikke se lenger enn til Tsjernobyl for å få et aktuelt eksempel på at naturen alltid finner en vei – med oss eller uten oss.

Kommentarer