Grønn feminisme og mangfoldets økologi

De grønne feministstemmene er mangfoldige, samfunnskritiske og aktivistiske i økodokumentaren Feed the Green, og forenes i det grunnleggende synet på at det feminine så vel som det naturlige utsettes for et folkemord.  

hannegideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com

Feed the Green:
Feminist Voices for the Earth
Jane Caputi og Susan Rosenkranz

Det er ikke en lang dokumentar, men Feed the Green: Feminist Voices for the Earth er likevel en innholdsrik og tidvis heseblesende opplevelse. Den varer ikke lenger enn 37 minutter, men fyller de minuttene til fulle ved å – gjennom et titalls ulike kvinner – presse inn så mye informasjon og meninger som mulig.

FEDGRE_hires4Og siden filmen veksler mellom dem ofte og hurtig, blir det lite tid til å dvele ved hvert enkelt utsagn. Det er heller ikke alltid de forskjellige kvinnene får sagt så mye mer enn én setning av gangen. Men man kan kanskje se det som et speil på en mangfoldig og antihierarkisk bevegelse? Filmskaper Jill Caputi har i alle fall samlet feministiske stemmer fra hele verden, i alle former, farger og trosretninger. En av dem er Vandana Shiva som for et par år siden besøkte Oslo og ØKOUKA, da kjent som ØKOSLO – og fylte salen på Litteraturhuset. Andre er den amerikanske forfatteren og aktivisten Starhawk (Miriam Simos), professor Jill Schneiderman, de økoseksuelle aktivistene Annie Sprinkle og Elizabeth Stevens og den brasilianske, skeive grasrotaktivisten La Loba Loca, for å nevne noen. Sammen utforsker de temaer knyttet til undertrykkelse og utnyttelse av kvinner, minoriteter og Moder Jord – et begrep som forøvrig blir behørig problematisert litt uti dokumentaren – mens ulike klipp fra historien, reklamen og populærkulturen bygger opp under argumentasjonen som viser koblingen mellom den vestlige maskuline erobrertanken, patriarkatets undertrykkelse av kvinner (og minoriteter) og kapitalismens massive utnyttelse og utradering av naturen.

Grønn feminisme. Mangfold er som alltid både en styrke og en svakhet. Det er ikke alle disse stemmene jeg klarer å ta like seriøst. Det å skulle se på Jorden som en elsker blir for meg for performativt og påtatt, så personlig sliter jeg for eksempel med å ta konseptet «økoseksualitet» helt på alvor. Men samtidig er det en ganske stor variasjon i hvor «outrerte» disse stemmene er, så filmen oppleves som balansert. Det er også befriende å se en dokumentar der det utelukkende er kvinner (fra hele verden) som kommer til orde, og der alles syn behandles på en like respektfull måte.

Hvor mange reklamer finnes det ikke der kvinnen domineres, eller eksotifiseres som noe mystisk, sensuelt og primitivt?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.