Grønn djugurba

Hva med å flytte fokus fra forbruks- til naturobjekter?

Sandra Sotkajærvi

I Walbiri- og Pitjantjatjara-aboriginernes kosmologi finnes det to tids-
epoker. Den ene er nåtid og nær fortid, den andre forfedrenes tid kalt «drømmetiden» eller «djugurba». Under djugurba dannet forfedrene lover, regler og ikke minst: landskapet. Skapelsen av landskapet skjedde på flere måter, blant annet gjennom: «metamorfose», der en forfader ble omdannet til landskapet; «avtrykk», der en forfaders berøring formet landskapet; «eksternalisering», der en forfader «dro landskapet ut av seg» – for eksempel ved å legge to egg, ble det skapt to runde steiner. Alle tre metodene har én ting til felles: Forfaderen – subjektet – omdannet, skapte eller på annet vis formet landskapet – objektet. Objektet er dermed en del av subjektet, og omvendt. Land og mann er samme sak og kan ikke skilles fra hverandre.

Gjennom subjektivering av naturen skapte aboriginerne uslitelige bånd til naturen og landskapet rundt seg. De vandrer gjennom ørkenen, stryker lett på en rund stein og tenker: «Dette egget la min forfar.» De spaserer gjennom fjellpass, kjenner mektigheten av fjellveggene rundt seg og vet at de er trygge blant forfedrenes kjærtegn. Det er et personlig forhold der deres identitet er å finne i hver lille stein, hver bekk og hvert ruvende fjell.

Fascinerende nok identifiserer også vi i den «vestlige, moderne verden» oss gjennom objekter, men på en helt annen måte. Aboriginerne identifiserer seg gjennom naturobjekter, mens vi identifiserer oss gjennom forbruksobjekter. Dette vises i husene vi bor i og tingene vi dekorerer dem med – det være seg en hipp treroms på Tøyen med retromøb-
ler og girløs sykkel, eller villa med havutsikt, ubrukt kano og et bedre brukt barskap. Det vises i studenten på det samfunnsvitenskapelige fakultetet som bytter ut jeans og Buff med haremsbukser og palestinaskjerf for å fjerne all tvil om hvilken subkultur han eller hun tilhører. Det vises i personen som til stadighet oppdaterer til de nyeste versjonen av iPhone, iPad, og iPod for å fremstå som up to date. Hvorfor er det slik?

Marshall D. Sahlins sa en gang: «Penger er for Vesten det slektskap er for resten».

Sosialantropologen Marshall D. Sahlins sa en gang: «Penger er for Vesten det slektskap er for resten.» Det ligger noe i dét. Vi har jo ingen djugurba å forholde oss til, og da er det kanskje ikke så rart at vi har et mer adskilt forhold til naturen. Til forskjell fra aboriginerne er det enklere for oss å hugge ned et tre – det er jo tross alt ikke en tippoldemors finger du tar knekken på. Til forskjell fra aboriginerne finner vi ikke oss selv i naturen rundt oss eller føler stoltheten fordi våre forfedre har skapt de solide fjellene og de sildrende bekkene. Men til likhet med aboriginerne leter vi etter et ankerpunkt for vår subjektivitet, og i likhet med aboriginerne senker vi anker i sjøen av objekter.

Kanskje seiler vi nå på en ny kurs. Hellevik og Hellevik har kartlagt «norske verdier» på vegne av Norsk Monitor. Fra 1985 og frem til i dag har nordmenn blitt mindre materialistiske og mer idealistiske. En mulig årsak er at nordmenn flest nå til dags har det de trenger. Det kan også være et resultat av at våre verdier ikke skapes i et vakuum (uansett hva valgkampdebatter om brunost og burka kan gi inntrykk av), men i et samfunn som er dynamisk og levende. Et samfunn som nå er godt i gang med å ri på en «grønn bølge». Et samfunn i omstilling der folk verdsetter fritid fremfor mer lønn og setter spørsmålstegn ved tut-og-kjør-oljepolitikk. Der strukturelle systemer utfordres.

Men vi må heise anker hvis vi skal ri bølgen ut. Og ved å flytte ankerpunktet fra forbruksobjekter til naturobjekter, kan vi skape et grønnere samfunn – en ny, grønn djugurba.

---
DEL