Grønn djugurba

Hva med å flytte fokus fra forbruks- til naturobjekter?

SandraSotkajaervi

I Walbiri- og Pitjantjatjara-aboriginernes kosmologi finnes det to tids-
epoker. Den ene er nåtid og nær fortid, den andre forfedrenes tid kalt «drømmetiden» eller «djugurba». Under djugurba dannet forfedrene lover, regler og ikke minst: landskapet. Skapelsen av landskapet skjedde på flere måter, blant annet gjennom: «metamorfose», der en forfader ble omdannet til landskapet; «avtrykk», der en forfaders berøring formet landskapet; «eksternalisering», der en forfader «dro landskapet ut av seg» – for eksempel ved å legge to egg, ble det skapt to runde steiner. Alle tre metodene har én ting til felles: Forfaderen – subjektet – omdannet, skapte eller på annet vis formet landskapet – objektet. Objektet er dermed en del av subjektet, og omvendt. Land og mann er samme sak og kan ikke skilles fra hverandre.

Gjennom subjektivering av naturen skapte aboriginerne uslitelige bånd til naturen og landskapet rundt seg. De vandrer gjennom ørkenen, stryker lett på en rund stein og tenker: «Dette egget la min forfar.» De spaserer gjennom fjellpass, kjenner mektigheten av fjellveggene rundt seg og vet at de er trygge blant forfedrenes kjærtegn. Det er et personlig forhold der deres identitet er å finne i hver lille stein, hver bekk og hvert ruvende fjell.

Fascinerende nok identifiserer også vi i den «vestlige, moderne verden» oss gjennom objekter, men på en helt annen måte. Aboriginerne identifiserer seg gjennom naturobjekter, mens vi identifiserer oss gjennom forbruksobjekter. Dette vises i husene vi bor i og tingene vi dekorerer dem med – det være seg en hipp treroms på Tøyen med retromøb-

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.