Gribbefond skviser Argentina

Rettssaken om Argentina har vist hvordan en liten gruppe kreditorer kan bruke juridisk makt slik at både stater, banker og investorer blir stående handlingslammet tilbake.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 2012 ble Argentina saksøkt av en gruppe gribbefond og privatpersoner som – med selskapet NLM Capital Ltd i spissen – krevde landet for 1,3 milliarder dollar i tapte renteinntekter. Saken gikk for en domstol i New York, og ga gribbefondene medhold og derav Argentina forbud mot å betale ned på andre lån frem til disse fondene får sine penger. I fjor sommer kom beskjeden Argentina fryktet: Høyesterett ville ikke vurdere spørsmålet – og med det forsvant siste mulighet til å anke dommen. Rettssaken har vist hvordan en liten gruppe kreditorer kan bruke juridisk makt slik at både stater, banker og investorer blir stående handlingslammet tilbake. Historien om Argentina startet i 1994. Da valgte landet, som så mange andre utviklingsland, å låne penger gjennom å selge statsobligasjoner. I kontrakter for statsobligasjoner står det hvor mye renter kreditor har krav på, og når lånesummen skal tilbakebetales. De som investerer i statsobligasjoner investerer i statsgjeld, og når det er usikre tider i debitorlandet, står spekulantene klare. Snylter. Gribbefondene så sitt snitt i Argentina tidlig på 2000-tallet. Da var landet inne i en økonomisk krise som førte til at de sluttet å betale renter på statsobligasjonene. Misligholdet gjorde at mange av kreditorene ville selge unna investeringene de hadde i argentinske statsobligasjoner. Prisene falt drastisk, og gribbefondene fikk statsgjeld til spottpris. Da Argentina i 2005 og 2010 tilbød kreditorene å bytte inn de gamle statsobligasjonene i nye, aksepterte de fleste dette, selv med tap på opp mot 70 prosent; det var bedre å få noe ut av investeringen enn å ha et lån som ikke ville bli tilbakebetalt. Gribbefond nekter derimot å gå med på slike restruktureringer – det er deres inntjeningsstrategi. Tar man tiden og advokater til hjelp, er det således mulig å presse til seg alle de renteinntektene man ifølge kontrakten har krav på, økonomisk krise eller ei. Ofte må det en restrukturering til for å kunne betale kreditorene overhodet, og gribbefond snylter dermed på alle de kreditorene som går med på å lide økonomiske tap for å få landet på beina. Pari Passu – «på likefot». NML gikk til søksmål for å få rentebetaling i tråd med vilkårene i den opprinnelige statsobligasjonen, basert på en spesifikk tolkning av en såkalt pari-passu-klausul nedfelt i kontrakten fra 1994. Slike klausuler skal sikre at debitor behandler kreditorene likt, og er svært vanlige for statsobligasjoner. Men i tillegg står det at Argentinas betalingsforpliktelse skal «at all times rank at least equally with all its other present and future unsecured and unsubordinated External Indebtedness». I rettssaken slo dommer Thomas Griesa fast at dette betyr at Argentina ikke skal kunne betale noen av sine kreditorer med mindre de betaler alle. Lånet i 1994 ble i stor grad tatt opp for å betjene renter på andre lån – etterlevninger fra 70- og 80-tallets militærdiktatur. Fattigdomsproblemene og arbeidsledigheten som fulgte i kjølvannet av krisen i 2001, har gjort at landet minst av alt trenger å slite med rentebetaling på illegitime lån. Sivilsamfunnsorganisasjoner har engasjert seg på Argentinas side: Å gå med på kravene fra NLM vil legitimere gribbefond og undergrave utviklingslandenes mulighet til å restrukturere gjeld i krisesituasjoner. Flere dommer. Argentina har fryktet flere krav dersom de gikk med på å betale NLM. Kontrakten med kreditorene som godtok restruktureringen av gjelda, sier at om Argentina går med på gribbefondenes krav, kan også disse kreve å få et like godt tilbud. Denne klausulen utløp riktignok ved utgangen av 2014, så uansett kan andre kreditorer ikke nå kreve kompensasjon. Om dette gjør Argentina mer villig til å betale NML, gjenstår å se. Siden Argentina misligholdt gjelda, var det mange av kreditorene som ivret etter å selge unna investeringene de hadde i argentinske statsobligasjoner. Prisene falt drastisk, og gribbefondene fikk statsgjeld til spottpris. Det er også usikkert hva konsekvensene blir av en dom avsagt i en britisk domstol nylig. På grunn New York-dommen får en del kreditorer ikke utbetalt rentene sine – de som aksepterte nye argentinske statsobligasjoner, og som har tapt mye til fordel for Argentinas økonomiske situasjon. Argentina har forsøkt å fortsette betalingen på disse obligasjonene, de har til og med overført penger til Bank of New York Mellon (BNY Mellon). Dommer Griesa har imidlertid slått fast at banken ikke kan sende pengene videre. Det er her det britiske rettvesenet dukker opp: Noen av kreditorene har gått til sak mot BNY Mellon i en britisk domstol for å få pengene som nå står fryst i banken. Dommen derfra setter BNY Mellon i en kinkig situasjon: De kan komme til å måtte betale erstatning til kreditorene for kontraktsbrudd om de ikke betaler ut, men om de betaler, bryter de med dommen fra New York. Britisk rettsvesen står dermed mot det amerikanske, og det er duket for jurisdiksjonskaos. Nye regler. Gribbefondenes bruk av pari passu-klausulen til også å straffe dem som godtok restruktureringen, forklarer hvorfor de nye forslagene fra The International Capital Market Association (ICMA) har fått så bred oppslutning. Selskaper er heller ikke interessert i å bli holdt som gisler av en liten flokk gribber. ICMA foreslår strengere språk i nye kontrakter for å hindre gribbefond og andre fra å nekte å gå med på restrukturering av lån. Første forslag er en samhandlingsklausul som gir debitorlandet mulighet til å restrukturere gjeld fra flere serier av utstedte statsobligasjoner under ett. Dersom 75 prosent av kreditorene godkjenner restruktureringen, må mindretallet føye seg. Slik hindres gribbefond i å kjøpe opp obligasjoner for å blokkere restrukturering, siden eierandelen må være på over 25 prosent (det holder altså ikke å kjøpe opp mer enn 25 prosent av obligasjonene i én enkelt serie). ICMA forslår også en pari passu-klausul der debitor ikke plikter å betale alle kreditorene til samme tid, og at ikke alle må betales dersom noen betales. Klausulen gjør det umulig å komme med en domsavsigelse som i saken mot Argentina. ICMAs forslag kan bli standard i nye kontrakter. Tre land har allerede brukt samhandlingsklausulen: Kazakhstan, Vietnam og Mexico. Sist Mexico innførte strengere språk kontraktene, fulgte andre land raskt etter. IMF har også gitt støtte til forslagene. Ikke tilbakevirkende. Verdens statsobligasjoner har en verdi på nesten 50 milliarder dollar, og en stor del av disse lånene utløper ikke før om mange år. Kontraktsendringer har ikke tilbakevirkende kraft og forhindrer heller ikke uansvarlige utlån. I tillegg til nye klausuler er det derfor mange som mener at man trenger å gjøre noe med den gjelda som allerede finnes. En prosess for å få på plass en internasjonal gjeldshåndteringsmekanisme ble startet i FN i fjor. Utviklingslandene med G77 i spissen har støttet forslaget, men Norge og andre vestlige land har vist lunken interesse. Rettssaken mot Argentina har vist hvor viktig det er at gjeldssaker behandles på et internasjonalt nivå, og ikke av ett enkelt lands domstol. Uklarhetene i domsavsigelser og klausuler tyder på at det er mange som vil tjene på at slike saker løses internasjonalt. Det er grunn til å applaudere at finansverdenen nå selv tar problemet på alvor og foreslår et nytt kontraktsspråk, men vi må ikke glemme rettssaken mot Argentina og de landene som kan møte en liknende skjebne. Hanna Lyngstad Wernø er ansatt SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldslett. hanna@slettgjelda.ano

---
DEL