Grensesprengere

Hva brast så høyt? Det var OutKast og The Mars Volta som rev i filler de musikalske grensene i hip hop og punk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

2004s morsomste, beste og overraskende listetopper er utvilsomt «Hey Ya» av OutKast. Den har nå ligget fire uker på førsteplass på VGs singleliste, og musikkavisen NME syntes det var lettere å fange vann med lasso enn å beskrive låtens gledestrålende musikalske anarki: «Et møte mellom et brassband, en cabaretgruppe på et cruiseskip, et gospelkor i en tegnefilm og en dårlig rapper som hikker ‘shake it like a polaroid pic-chaaaa – backet opp en amatøroppsetning av «The Wizard of Oz».» Intet dårlig forsøk, men «Hey Ya» er en sang som må høres for å forstås.

To soloplater

Det må også OutKast-albumet «Speakerboxxx/The Love Below» (Arista/BMG). Skjønt, det er egentlig intet OutKast-album, men to soloplater. Helt siden Atlanta-duoen debuterte i 1994 har de tøyd hip hops grenser, og laget sin oppdaterte versjon av George Clintons forunderlige musikalske universer i Parliament og Funkadelic.

Det har handlet om funk, rock, drum’n’bass, pop, ballader og soul i et herlig sammensurium, og fire klassiske album der «Aquemini» (1998) og «Stankonia» (2000) er høydepunkter.

Etter «Stankonia» ble det riktig nok tydeligere at de to medlemmene var i ferd med å vokse fra hverandre musikalsk, så «Speakerboxxx» er i praksis soloplata til Antwan «Big Boi» Patton, mens «The Love Below» er verket til André «André 3000» Benjamin. Dobbeltalbumet er såpass innholdsrik at en trenger lang tid på å ta det inn over seg, og personlig er jeg usikker på om jeg egentlig liker utviklingen. Noe av dynamikken har forsvunnet når duoen jobber hver for seg, og der den ene kan bli litt tradisjonell står den andre i fare for å bli for bevisst grensesprengende.

Men sprenger grenser gjør de, og spesielt «The Love Below» er blitt et album som vinker farvel til hip hop og ønsker funk, soul, pop og fargesprakende psykedelia velkommen. Det smaker av Prince, George Clinton og Sly Stone, men er ingen retrohyllest. Big Boi på sin side har noe ufortjent havnet i skyggen av Andrés «Hey Ya»-suksess, og selv om han byr på mer tradisjonell hip hop, er det uansett et av årets beste innen sjangeren med høydepunkter i kø.

Årets beste

En hip hop’er som har oppdaget den musikalske maksimalismen til Prince er ikke så overraskende, men jeg hadde ikke ventet at årets beste plate skulle bli et symfonisk konseptalbum der to latinoer fra Texas mikser prog og punk. Men slik er det altså blitt, «De-Loused in the Comatorium» av The Mars Volta (Gold Standard Laboratories/Universal) er årets beste og mest utfordrende plate.

Kjernen i The Mars Volta er Omar A. Rodriguez-Lopez og Cedric Bixler Zavala, som tidligere spilte i det innflytelsesrike punkbandet At The Drive-In fra El Paso, Texas. Gruppa brast i to da det sto på terskelen til internasjonal suksess med det briljante albumet «Relationship of Command» (Grand Royal/Virgin), og sett i ettertid er det ikke det minste rart å forstå at det skar seg.

For der to tredeler av bandet var fornøyd med å fortsette med grå emo-rock i Sparta, har The Mars Volta altså laget en progpunk-symfoni inspirert av livet til den avdøde kunstneren Julio Venegas. Konseptet er noe vanskelig å få tak på, men musikken, innlevelsen og intensiteten er det umulig å komme utenom. The Mars Volta har tatt med seg intensiteten fra sine punkrøtter og parret det med kompleksiteten fra 70-tallets gigantomane progrock. «Kall oss progressive, kall oss Punk Floyd, bare ikke si at vi stagnerer», som bandet selv sier i en pressemelding.

De har satt ut på en vanskelig balansekunst, der faren er stor for å tippe over og skremme vekk gamle tilhengere. Noe som var svært tydelig under høstens konsert på Betong i Oslo, der publikum ble delt i to i sitt inntrykk av en konsert preget av 15-20 minutter lange låter, bass- og trommesoloer og sterke innslag av rocke-elitisme (Mars Volta vil ikke høre gitarmusikk i lokalet før de går på scenen, og misliker sterkt røyking, stagediving og bodysurfing under konserten).

Progpunk blir neppe noen voldsomt omfattende bevegelse, men så lenge vi i det minste har et fullendt mesterstykke som «De-Loused in the Comatorium» er det ingen grunn til å klage ennå.

---
DEL

Legg igjen et svar