Grensesprengende livsutfoldelse

Kiki kaster seeren rett inn i livene til svarte, skeive ungdommer i New York, som av ulike grunner har blitt plassert på utsiden av den amerikanske drømmen.

Alle foto: Sundance Film Festival

Kiki (2016)
Regi: Sara Jordenö

 

«Alt er en overgang,» sier en av filmens hovedpersoner innledningsvis, og slår slik an tonen for det som skal komme. Dokumentarfilmen Kiki er laget av den svenske regissøren Sara Jordenö, i samarbeid med Twiggy Pucci Garcon og andre medlemmer av NYC Kiki Ballroom-scenen – et undergrunnsmiljø i New York for lhbt-ungdommer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) som har blitt kastet ut hjemmefra. Vi får følge ulike ungdommer tilknyttet miljøet, og gjennom hele filmen returnerer vi til ulike scener fra miljøets ballroom hvor undergrunnsmiljøet arrangerer konkurranser i voguing. Fremføringene, som består av ulike modell-liknende bevegelser, oppsto i afroamerikanske miljøer i New York på 1960-tallet. Et mål med voguing er å etterlikne stereotype væremåter fra andre samfunnslag, og gjøre det til sitt eget. Slik kan de parodiere og overta mer privilegerte gruppers væremåter – og samtidig utforske og utfolde seg selv.

Alle foto: Sundance Film Festival
Alle foto: Sundance Film Festival

På egne premisser. Det er raske sceneskifter, og deltakerne snakker fort og mye. Kiki krever med andre ord en oppvakt seer, og slik blir det tydelig at dette er deltakernes fortelling, ikke regissørens. De ulike fenomenene blir ikke forklart nøye – for eksempel voguing eller ballroom – det er kun personene selv som forteller om seg og livet de lever. Det påfallende fraværet av introduksjon til det vi ser i Kiki, står i sterk kontrast til mange dokumentarfilmer som ofte fungerer som en slags innføring i fremmede liv og skjebner langt unna våre egne. En fare med en slik eksotifiserende tilnærming er at det fort blir en fortelling om personer som skiller seg veldig fra det ofte mer privilegerte – og vanligvis vestlige – middelklassepublikummet som ser på. Dette forsøket på å lære om andre kan paradoksalt nok skape mer distanse til menneskene filmen handler om, fordi det forsterker opplevelsen av at dette er mennesker som lever merkverdige liv. I Kiki er det derimot seeren som må tilpasse seg historien til hovedpersonene, fordi det forutsettes at man legger ned litt innsats for å forstå.

Unngår klisjeene. Vi følger informantene – eller Jordenös kolleger, som regissøren selv kanskje foretrekker å beskrive dem som – i deres hverdag, mens de forteller hva de liker å gjøre og hvordan de løser ulike utfordringer. Disse passasjene er (sammen med filmingen av voguing) filmens sterkeste side. Ungdommene har en unik evne til å sette ord på egne erfaringer. «Jeg ble skapt som en gutt av omgivelsene mine,» sier en av dem, «men nå må jeg dekonstruere det hele, fordi jeg var så dårlig til å leve slik de andre forventet». Hun ble tildelt mannlig kjønn ved fødsel, men har de siste årene levd mer og mer som kvinne. Voguing og muligheten til å innta og utforske andre roller og uttrykk har vært livgivende for henne. Filmen unngår de vanlige klisjeene om transpersoner ved å fremheve kjønnsmangfoldet, kompleksiteten og utfordringene knyttet til det å ikke passe inn i ferdigskrevne kategorier. På denne måten unngår Kiki å levere en heteronormativ suksesshistorie der deltakerne ender opp som lykkelige medlemmer av det motsatte kjønn. I stedet etterlater filmen et inntrykk hos seeren av at dette er identiteter i utvikling som ikke kan plasseres i atskilte bokser. Ungdommene utforsker og utfordrer, mens de hele tiden forteller om deres kamp mot det heteronormative samfunnet som alltid har undertrykket og diskriminert dem.

Det er ikke håpløse skjebner eller stakkarslige personer vi møter i Kiki, men ungdommer som utforsker hvilke mulige liv de kan leve.

Tangerer teorien. Deltakernes fokus på hvordan de selv aldri passet inn i kategoriene og identitetene de ble tildelt, og mulighetene det ga dem til å kunne utforske andre måter å være på, illustrerer noen viktige queer-teoretiske poenger. Queer-teori er en samling av ulike perspektiver på kjønn og seksualitet som fremhever hvordan kjønnsidentitet og seksualitet formes og begrenses av samfunnsnormer. I et queer-perspektiv forstås ikke kjønn og seksualitet som uforanderlige kategorier som mennesker ikke kan gjøre noe med. Fokuset rettes i stedet mot hvordan samfunnet har skapt normer, og hvordan de av oss som bryter med disse, sanksjoneres og marginaliseres.

I voguing er det fullt mulig å leke med uttrykk som ellers i samfunnet er begrenset til hvilket kjønn eller sosial status du tilskrives. På denne måten gir Kiki liv til det som i utgangspunktet kan være tungt tilgjengelige teoretiske begreper: Bildene av ungdom som utforsker ulike væremåter og klesstiler på måter de ikke får lov til andre steder, gjør inntrykk. Personene i filmen snakker dessuten om normer og hvordan disse legger begrensinger for dem. Deres fortelling er tydelig: Det er ikke dem det er noe galt med, men det heteronormative samfunnet som opererer med strenge kategorier og regler for hvordan menn og kvinner skal være.

Det er ikke overraskende at en film om voguing og drag tangerer queer-teori, siden disse perspektivene har blitt utviklet i nær forbindelse med skeive miljøer som har skapt fristeder og utfordret normer knyttet til kjønn og seksualitet. Queer-teori løfter frem det normbrytende for å vise at kategorier og identiteter vi tar for gitt, er mer ustabile enn vi tror. Ungdommene i Kiki forteller historier som fungerer på den samme måten, ved å vise frem mangfoldet som finnes.

Det store bildet. I en film som Kiki, der vi følger noen få personlige historier, kunne det vært fort gjort å glemme at diskrimineringen de møter, skyldes strukturelle og sosioøkonomiske forhold. Det kunne ha blitt skapt et inntrykk av at ungdommene er tilfeldige ofre for slemme familier som ikke tolererer minoriteter. Men gjennom hele filmen blir vi minnet om at diskriminering av svarte lhbt-personer, og da spesielt transpersoner, er uttrykk for at vi lever i et samfunn som systematisk undertrykker på bakgrunn av kjønn, seksualitet og hudfarge. Den økende hiv-smitten blant skeive afroamerikanere, og hvordan dette neglisjeres av storsamfunnet, tydeliggjør hvordan diskriminering ikke er tilfeldig, men henger sammen med systematisk forskjellsbehandling. Dette blir spesielt tydelig når en av transpersonene i filmen forteller at hun selger sex for å finansiere medisinsk behandling for å endre kropp og kjønnsuttrykk. Vi blir også minnet om hvordan levekår, ujevn fordeling av økonomiske ressurser og ulik tilgang på helsetjenester henger sammen med at samfunnet sanksjonerer folk på bakgrunn av hudfarge, kjønn og seksualitet.

Mulige liv. Ifølge transaktivisten Dean Spade blir transpersoners liv ofte fremstilt som «umulige», fordi man glemmer at diskrimineringen mange møter, er et resultat av trange normer. Kiki er en respons til dette: Her fremstilles ikke transpersoner og andre skeive som noe eksotisk og spesielt, men viser tvert imot hvordan folk kan bryte med forhåndsetablerte føringer for hvordan man skal leve livene sine. Det er ikke håpløse skjebner eller stakkarslige personer vi møter i Kiki, men ungdommer som utforsker hvilke mulige liv de kan leve.

Kiki vises under Oslo/Fusion International Film Festival på Cinemateket i Oslo 6. september kl. 22.00 og 11. september kl. 15.00. Se program på
www.oslofusion.no.

---