Grensesprengende livsutfoldelse

Kiki kaster seeren rett inn i livene til svarte, skeive ungdommer i New York, som av ulike grunner har blitt plassert på utsiden av den amerikanske drømmen.

Alle foto: Sundance Film Festival

Kiki (2016)
Regi: Sara Jordenö

 

«Alt er en overgang,» sier en av filmens hovedpersoner innledningsvis, og slår slik an tonen for det som skal komme. Dokumentarfilmen Kiki er laget av den svenske regissøren Sara Jordenö, i samarbeid med Twiggy Pucci Garcon og andre medlemmer av NYC Kiki Ballroom-scenen – et undergrunnsmiljø i New York for lhbt-ungdommer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) som har blitt kastet ut hjemmefra. Vi får følge ulike ungdommer tilknyttet miljøet, og gjennom hele filmen returnerer vi til ulike scener fra miljøets ballroom hvor undergrunnsmiljøet arrangerer konkurranser i voguing. Fremføringene, som består av ulike modell-liknende bevegelser, oppsto i afroamerikanske miljøer i New York på 1960-tallet. Et mål med voguing er å etterlikne stereotype væremåter fra andre samfunnslag, og gjøre det til sitt eget. Slik kan de parodiere og overta mer privilegerte gruppers væremåter – og samtidig utforske og utfolde seg selv.

Alle foto: Sundance Film Festival
Alle foto: Sundance Film Festival

På egne premisser. Det er raske sceneskifter, og deltakerne snakker fort og mye. Kiki krever med andre ord en oppvakt seer, og slik blir det tydelig at dette er deltakernes fortelling, ikke regissørens. De ulike fenomenene blir ikke forklart nøye – for eksempel voguing eller ballroom – det er kun personene selv som forteller om seg og livet de lever. Det påfallende fraværet av introduksjon til det vi ser i Kiki, står i sterk kontrast til mange dokumentarfilmer som ofte fungerer som en slags innføring i fremmede liv og skjebner langt unna våre egne. En fare med en slik eksotifiserende tilnærming er at det fort blir en fortelling om personer som skiller seg veldig fra det ofte mer privilegerte – og vanligvis vestlige – middelklassepublikummet som ser på. Dette forsøket på å lære om andre kan paradoksalt nok skape mer distanse til menneskene filmen handler om, fordi det forsterker opplevelsen av at dette er mennesker som lever merkverdige liv. I Kiki er det derimot seeren som må tilpasse seg historien til hovedpersonene, fordi det forutsettes at man legger ned litt innsats for å forstå.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here