Grenser for monokultur

Forfatterne av boken «Gode formål – gale følger?» vil sette «grenser for flerkultur». Spørsmålet er om det ikke skal finnes grenser for monokultur.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den gang jeg gikk på videregående skole, hadde jeg en lærer i idéhistorie som var av den konservative sorten. Han var pinsevenn, og det ble antatt at han stemte Frp. Ettersom dette var en «blå» skole, der i hvert fall flesteparten av elevenes foreldre stemte Høyre eller Frp, var det noe varierende hvordan idéhistorielærerens synspunkter ble mottatt. Motstanden kom først og fremst fra meg selv og skolens ene RUer.

Ved en anledning hadde imidlertid hele hopen fått nok, da læreren under en diskusjon om rasisme, imperialisme og kolonialisme nærmest i desperasjon spurte: «Det at jeg mener at norsk kultur er høyerestående i forhold til alle andre kulturer, gjør meg da ikke til rasist!?».

Ikke overraskende var det kontante svaret fra en samlet klasse: «Jo!»

Kommunikasjon

Tidvis undres jeg over om det finnes et betydelig generasjonsskille i debatten om innvandring og innvandrere, og ikke minst om hva som er «norsk kultur», «innvandrerkultur», «europeisk kultur», «pakistansk kultur» og så videre. Mest framtredende blir det nettopp når man forsøker å skille mellom «oss» og «dem». For mange som har vokst opp med at Norge er et flerkulturelt samfunn, i den forstand at Norge ikke har en blankslipt enkeltstående kultur med klare grensemerker overfor andre kulturer, blir eldre generasjoners forsøk på å trekke grenser og dele i grupper meningsløse.

Å lese Sigurd Skirbekks bidrag til boken Gode formål – gale følger?, eller Ottar Brox’ bitre forsvar for boken i forrige ukes Ny Tid, gir meg en intens følelse av at kommunikasjonshindringer over generasjonene som følge av grunnleggende forskjellig virkelighetsforståelse ikke bare er et problem i innvandrerbefolkningen.

Typisk norsk?

Et påfallende eksempel finner vi i Brox’ artikkel i Ny Tid, der han stiller spørsmålet: Hva er galt med å ta vare på viktige norske verdier, når disse spesifiseres som «mindre sosial ulikhet, kriminalitet og fattigdom enn i mange andre land? Nei, det er ingenting galt i å ta vare på disse verdiene. Snarere tvert imot er Brox og jeg enige om at disse verdiene er verdt å forsvare. Det er heller ingenting galt i å peke på forhold som kan bidra til en negativ utvikling når det gjelder ulikhet, kriminalitet eller andre problemområder – for eksempel når Brox’ i den nevnte boken argumenterer for at økt arbeidsinnvandring vil skape en ny underklasse i Norge, og at dette kan bidra til å undergrave arbeidstakerrettigheter i norsk arbeidsliv. Det fundamentalt gale er imidlertid å bombastisk omtale «mindre sosial ulikhet, kriminalitet og fattigdom» som spesifikt norske verdier.

Er indere, pakistanere, chilener eller kinesere ikke opptatt av at forskjellene skal være små og kriminaliteten liten? Er de relativt små sosiale forskjellene i Norge et uttrykk for at «vi» verdsetter egalitet mer enn andre, eller er de små forskjellene et resultat av historiske og økonomiske vilkår som har gjort den norske arbeiderklassen i stand til å slåss effektivt for sine interesser?

Ideologisk prosjekt

Det er påfallende at Brox argumenterer ut fra det siste synet i sin artikkel om arbeidsinnvandring i Gode formål – gale følger?, mens han tyr til frasen om «viktige norske verdier» når han skal forsvare boken som helhet.

Og det beveger seg fra påfallende til farlig når frasen ses i sammenheng med det ideologiske prosjektet som kommer fram i Sigurd Skirbekks to oppsummerende artikler i boken. Der trer det renhetsdyrkende fram i all sin prakt: Skirbekk argumenterer intenst for at samfunnet holdes sammen av en «indre solidaritet og offervilje i et folk» gjennom et sett av felles verdier. Men han går også lenger, når han skriver at «en individuell fristilling og en svekket nasjonal kultur vil disponere for framvekst av ulike livsformer, av asosialitet og også av mer kriminalitet». Skirbekk argumenterer langt på vei for at vi i Norge må styrke en «kjernekultur» som er spesifikt norsk. På s. 187 i boken skriver han: «Det kan oppfattes som diskriminerende å kritisere fremmede skikker som ikke har rot i norske tradisjoner. Det paradoksale inntreffer når dette hensynet kommer i konflikt med det prinsippet at norsk kultur må ha en overordnet status i Norge.» (Min uthevning).

To sider tidligere skriver Skirbekk at «konstitueringen av et folk forutsetter at mennesker som ikke kjenner hverandre og som ikke samhandler, like fullt orienterer seg mot en del felles verdier og oppfatninger. De må forholde seg til et «forestilt fellesskap», for å tale med Benedict Anderson. Dels kan det dreie seg om felles framtidsmål, dels om en felles historieoppfatning. I mange land vil en nasjonsbygging ta preg av å formidle en viss litterær «kanon».» Dette er helt ukontroversielt. Imidlertid framkommer det i Skirbekks artikkel en betydelig vektlegging av en felles historieoppfatning og et nasjonalt kanon framfor et felles framtidsmål. Dermed etableres en standard for kjernekulturen som med nødvendighet virker ekskluderende på ethvert menneske som kommer hit.

Nasjonal tilhørighet

Skirbekk låner fra historikeren Arne Bergsgård en liste over fem gjennomgående dimensjoner for nasjonal tilhørighet: «Målet eller språket, tro og religiøs tilhørighet, ætt og tilknytning til foregående og kommende generasjoner, identifikasjon med landet/fedrelandet og tilhørighet med en felles politisk historie.» Man skal være klar over at dette fra både Bergsgårds og Skirbekks side er en deskriptiv framstilling, og altså ikke subjektive «krav» fra deres side.

Spørsmålet er likevel hvilke konsekvenser man trekker. Det finnes minst tre mulige valg. Man kan enten velge å ekskludere alle som, ut fra beskrivelsen, mangler den nasjonaltilhørigheten som er i overensstemmelse med flertallet i et lands befolkning. Altså slå fast at i Norge er vi norske – hvis noen andre ønsker å bo her, må de akseptere at deres kultur har en «underordnet status». Alternativt kan man velge å assimilere de andre, altså i størst mulig grad tvinge dem inn i en norsk nasjonal tilhørighet. Som det framgår av de fem dimensjonene, vil det være nærmest umulig. Men man kan også velge å omskrive det nasjonale kanon, altså ta inn over seg at norsk kultur i 2003 ikke er det samme som norsk kultur i 1903. Ikke bare har Norge og nordmenn utviklet seg. Norge har også, etter hvert, erkjent at det er to ulike folk som konstituerer Norge fra gammelt av (nordmenn og samer). I tillegg har vi forlengst blitt et flerkulturelt samfunn, ettersom vi har tatt imot innvandrere fra store deler av verden. Bredden i «norsk kultur» er altså betydelig utvidet. Samtidig er «kjernekulturen» endret betraktelig som følge av en naturlig utvikling, og som følge av kulturimpulser både fra andre land og fra personer som har valgt å bosette seg i Norge.

Felles referanseramme

Det er altså ikke så mye et spørsmål om hvorvidt befolkningen i et land må eller bør ha en felles referanseramme, som et spørsmål om hvordan referanserammen ser ut. Fortsatt er kristendommen den dominerende religionen i Norge, men den er ikke altoverskyggende, som for ett hundre år siden. Som en følge av den innvandringen som har funnet sted, har vi et betydelig innslag av muslimer, buddhister og folk tilhørende andre religioner, og dessuten et betydelig innslag av folk som bekjenner seg til andre retninger innen kristendommen enn den protestantisk-lutherske.

Dessuten har det, helt uavhengig av innvandringen, foregått en avkristning av Norge, dels ved at mange som betrakter seg som kristne legger mindre vekt på religion, og dels ved en kraftig økning i antallet ateister og agnostikere, herunder humanetikere. Økningen i andelen av befolkningen som bekjenner seg til andre religioner eller livssyn enn kristendommen påvirker norsk kultur på to måter: For det første er ikke Norge lenger bare et kristent land. Vi har også en muslimsk, humanetisk og buddhistisk kultur. For det andre påvirkes alle i Norge som kommer i kontakt med andre religiøse uttrykksformer, slik at muslimske eller buddhistiske symboler og tankesett blir vanligere.

Forutsetningen for en felles referanseramme er altså at vi erkjenner at islam og agnostisisme, kristendom og buddhisme er elementer i en felles «norsk kultur». En felles religiøs tro er altså ikke lenger det som kan holde Norge sammen. Da må vi finne andre felles verdier som konstituerer oss som et folk. De verdiene finnes. Enkelte tør være av varig karakter. Andre er flyktige, og må erstattes med nye etter hvert.

Historisk ansvar

Sigurd Skirbekk nærmest latterliggjør den tyske filosofen Jürgen Habermas, som har argumentert for «forfatningspatriotisme» som grunnlag for et konstituerende fellesskap. Altså at alle som innehar et tysk statsborgerskap skal anses som like nasjonale som enhver annen med samme statsborgerskap, heller enn at en «substansiell nasjonalfølelse», som Skirbekk skriver, skal legges til grunn.

Skirbekk mener Habermas’ problem er at «hvis nasjonalitet bare skal bestemmes formalt, og uavhengig av historisk identifikasjon, får ikke tyskere noen grunn til å ta inn over seg skyld for noe som tidligere generasjoner gjorde. Dersom Habermas og andre skal kunne opprettholde det tyske skyldkomplekset for Holocaust – og det er deres viktigste appellgrunnlag for å ta avstand fra tradisjonell nasjonalisme – så blir de nødt til å innrømme at nasjonalitet har historiske dimensjoner, og det vil si at den ikke bare kan forstås i formale kategorier.»

Det kan synes som om Skirbekk mener at tyskerne bare kan avvise nasjonalisme i dag, hvis de erkjenner at de er en del av en nasjon som stod for en aggressiv nasjonalisme for over 50 år siden – og at dagens tyskere må bære et «historisk ansvar» for denne. Men spørsmålet er om ikke alle folkeslag må ta lærdom av hva som skjedde i Tyskland på 1930- og 40-tallet (og i Rwanda og Bosnia på 1990-tallet, for den saks skyld), uavhengig av historisk ansvar – og at vi må ta på oss ansvar og muligens skyld for aggressiv nasjonalisme i dag.

Ideologisk sammenheng

Det er ikke uten grunn at jeg velger å fokusere på Sigurd Skirbekks bidrag til artikkelsamlingen. Han er en av bokens tre redaktører, og han er den eneste som har skrevet to bidrag. Men enda mer er han den som drar veksler på de øvrige bidragene, og setter dem i en ideologisk sammenheng som de strengt tatt ikke fortjener.

De øvrige bidragene i artikkelsamlingen fordeler seg nemlig i ulike kategorier. Enkelte artikler er rent deskriptive, som politimester Ole Petter Parnemanns «Politiets rolle i innvandringsprosessen». Andre innlegg inneholder en relativt presis virkelighets- og problembeskrivelse, men også klare forslag til hvilke konsekvenser som bør trekkes. Hege Storhaugs artikkel om familiegjenforeningspolitikken er et godt eksempel på dette. Storhaug peker på at vi i Norge fører en politikk for familiegjenforening som ikke er nøytral med tanke på omfanget av tvangsekteskap. Fordi alle andre dører for innvandring er tilnærmet stengt, er innvandring gjennom familiegjenforening en av de få åpne porter. Dermed fungerer den norske politikken som en motor for tvangsekteskap. Det er altså ikke bare slik at vi stilltiende aksepterer fenomenet, eller gjør for lite for å bekjempe det. Det er også slik at vi, gjennom politikken, stimulerer til det.

Storhaugs artikkel bidrar ikke akkurat til noen skjønnmaling av innvandrerbefolkningen. Det er det lett å leve med, så lenge problemet hun fokuserer på er viktig, og så lenge hun også har konkrete forslag til hva som bør gjøres. Hvorvidt Storhaugs forslag om å fjerne retten til å hente søskenbarn til Norge er godt eller dårlig lar seg diskutere. Men nettopp det er en viktig kvalitet ved innlegget: At man kan få en debatt om konsekvens.

Konstruktivt?

Ottar Brox’ og Tore Thonstads artikler stiller i samme klasse som Storhaugs. Det gjør ikke eksempelvis Anders Slaatsveens og Olaf B. Halvorsens innlegg om integreringspolitikken. De gir en beskrivelse av innvandrerbefolkningen som intolerante, lite kunnskapsrike, mer rasistiske enn nordmenn og så videre og så videre i det uendelige. For mange av oss er dette faktisk ikke overraskende nytt, om det enn er generaliserende og karikerende. De fleste av oss vet at det forekommer rasisme og intoleranse også i innvandrerbefolkningen. Enda mer har nok de fleste nordmenn hørt om kvinneundertrykking blant innvandrere. Spørsmålet er bare: Har dere noen forslag til hva vi gjør med det?

Ottar Brox beskylder Ny Tid for brønnpissing, tilsynelatende fordi vi tillater oss å kritisere en bok der en av redaktørene tilhører venstresida, og han således burde ha immunitet for kritikk i venstresidas ukeavis. Spørsmålet er om det ikke er redaktørene av Gode formål – gale følger? som står for brønnpissingen, eller muligens mer presist skiting i eget reir.

Selvoppfyllende profetier

I politiske debatter som er så følsomme som innvandrings- og integreringsdebatten bør man kunne forvente at bidragsyterne fokuserer på de problemene som er viktige, og som lar seg håndtere politisk. Man bør også kunne forvente at bidragsyterne til debatten ikke leverer profetier som må være selvoppfyllende for å bli sanne. Sigurd Skirbekks profetier er nettopp av en slik art: Han spår et høyt konfliktnivå som følge av gnisninger mellom norsk/europeisk/kristen og asiatisk/muslimsk kultur, men han velger også å svare på utfordringen med å dyrke forskjellighet og konflikt.

Jeg vet ikke hvor godt hver enkelt bidragsyter til boken befinner seg med å være premissleverandører for Sigurd Skirbekks ideologiske prosjekt, eller om de var klar over hva de bidro til da de skrev. Kanskje synes de det er helt ok. Vi skal uansett ikke holde dem ansvarlige for bokens helhet, all den tid de bare er bidragsytere.

Ottar Brox har imidlertid vært medredaktør for boken, og kan ikke fraskrive seg ansvar verken for de enkelte bidragene eller den overbyggende helheten. Det er kanskje derfor han blir så opprørt. Men jeg lar meg forundre over at ellers oppegående mennesker stiller seg bak Sigurd Skirbekks monokulturelle renhetsprosjekt.

---
DEL

Legg igjen et svar