Violent Borders. Refugees and the Right to Move handler om forholdet mellom flyktninger, nasjonalstaten og menneskerettighetene. Ifølge menneskerettighetene har alle mennesker rett til å reise fra sitt eget land til et hvilket som helst annet land, og hjem igjen. Men dette gjelder ikke for flyktninger. Er ikke flyktningen et menneske? Jo, men hun er statsløs. Og da gjelder flyktningkonvensjonen, som ikke forplikter stater til å ta imot statsløse mennesker. Derfor er det opp til hver enkelt stat å vurdere om en asylsøker går inn under definisjonen i flyktningkonvensjonen, og dermed har krav på beskyttelse. Konvensjonens krav er at et menneske må krysse en internasjonalt anerkjent grense for å kunne kalles en flyktning. Mange som er på flukt, får derfor aldri status som flyktninger.
Agamben. Boken begynner med å stille følgende spørsmål: Hvorfor har staten alltid vært en fiende av folk som vil bevege seg fritt og ubundet? Er ikke mennesket egentlig nomadisk i sitt vesen?
I Midler uten mål skrev Georgio Agamben: «I nasjonalstatens system viser de såkalt ukrenkelige og uomtvistelige menneskerettighetene seg å være blottet for enhver form for beskyttelse i det samme øyeblikket det ikke lenger er mulig å oppfatte dem som rettigheter for borgerne av en stat (…) Det er på tide at vi slutter å betrakte Menneskerettighetserklæringene fra 1789 som en utbasunering av evige metarettslige verdier (…) Når en flyktning utgjør et så forstyrrende element innenfor nasjonalstatens system, er det først og fremst fordi han eller hun ved å bryte opp visker ut likhetstegnet mellom menneske og borger.»
Stengsler. Hvilken status og hvilke rettigheter en flyktning skal ha, er og blir et alvorlig menneskerettighetsproblem. Hva i all verden skal vi gjøre med dem? Her og nå kan man selvsagt henvise til Menneskerettighetserklæringen, men den enkelte stats suverenitet gjør det vanskelig å gripe effektivt inn for å forhindre menneskerettighetsbrudd overfor folk som er på flukt, spesielt for dem som ikke har eller får status som flyktninger.
Boken viser at cirka 14 millioner mennesker var på flukt på grunn av krig i 2015, det største antallet siden andre verdenskrig. Det er denne bokens klart uttalte mål å undersøke forholdet mellom staten og mennesker på flukt. Boken går dypt inn i problemet med alle de voldelige handlingene som utspiller seg ved Europas landegrenser. Boken tar utgangspunkt i den økende mengden gjerder og stengsler som har blitt bygget ved Europas grenser de siste årene, og hva dette betyr for behandlingen av de flyktende. Vi lever i en verden med en global immigrasjonskrise: «The first chapter asks why the European Union, which was once at the forefront of opening internal borders to free movement, became the locus of the current crisis, as more than 23 000 people lost their lives at its borders from 2005 to 2015.»
Deretter tar boken opp problemet med bygging av gjerder langs den meksikansk-amerikanske grensen.
Selvopplevd. Forfatteren av denne boken vet hva hun skriver om. Hun er slett ikke noe skrivebordsmenneske, men har selv foretatt en rekke reiser, blant annet til Nador, en urolig by med 300 0000 innbyggere på den andre siden av den marokkanske grensen, noe hun gjorde for å ta den moderne flyktningkrisen i øyesyn. Og hun har reist til Melilla, hvor horder av flyktninger fra Vest-Afrika daglig prøver å passere den spanske grensen med fare for livet. Som regel blir de sendt tilbake til Marokko. Hun skriver: «The Spanish Guardia Civil, in older white trucks with green doors, patrols the roads along the edge of fences, looking for anything out of the place.»
Boken stiller også spørsmålet: Hvorfor ble den dominerende fortellingen på 1990-tallet at alle kunstige grenser gjennom Europa skulle fjernes, når virkeligheten ble den totalt motsatte? Fra 2014 var 26 land medlemmer av Schengen. Mens myten var at globaliseringen skulle skape en grenseløs verden, bygget 24 europeiske land grenser og utarbeidet et felles overvåkingssystem med tanke på migranter. Boken underbygger sine påstander med tall og statistikker, og viser at over 3500 mennesker ble drept eller døde ved Europas grenser i 2015. I 1993 var det til gjengjeld bare noen få som omkom. Som forfatteren skriver: «The reality is that EU borders were not removed in the 1990s, but simply moved to different locations.»
Militæret. Hvem har ansvaret for at det økende antallet mennesker på flukt og det sterkt økende tallet på døde langs Europas grenser? Et mulig svar er at myndighetene i land som ufrivillig blir oppsøkt av båtflyktninger, gjør så lite som mulig for å redde flyktningene fra drukningsdøden for ikke å oppmuntre andre flyktninger til å komme.
Først foretar kapittelet en historisk gjennomgang av det politiske forholdet mellom Mexico og USA. Boken peker på at grensene i større og større grad går fra å være styrt av politiske beslutningstakere, til å bli en del av en større militæroperasjon, med fare for drap på flyktninger som prøver å ta seg over grensene. Forfatteren skriver: «The USA-Mexican border is also characterized by violence on the Mexican side, as cartels work to solidify control over profitable smuggling routes.»
FN-fallitt. Ett av de mest interessante kapitlene i boken tar for seg forholdet mellom klimaforandringer, grenser og hvordan grensegjerder og stengsler påvirker miljøet. Det er kanskje ikke så mange som tenker på hvilken skade på miljøet slike grensegjerder kan gjøre.
I en tid med økende nasjonalisme og fokus på grenser og stengsler, er dette en viktig bok. Den er velskrevet, samvittighetsfull og tallorientert. Til sist peker Violent Borders på at FN har falt totalt igjennom som globalt miljøpoliti. Nå er det nasjonalstaten som bestemmer hvordan grenseproblemer skal behandles, og internasjonale myndigheter har lite de skal ha sagt.
I Midler uten mål opererer Giorgio Agamben med et globalt nomadebegrep: Vi er alle nomader, som stenges ute eller kontrolleres av nasjonalstaten. Skal vi ta hensyn til det nomadiske i mennesketilværelsen, eller skal vi forsette å stenge hverandre inne eller ute?
