Grenseløse vendinger

Göran Sonnevis seneste diktsamling viser en stor poet langt ute i livet.

Kurt Sweeney
Sweeney er forfatter og litteraturkritiker.

Sekvenser mot Omega

Göran Sonnevi

Albert Bonniers Förlag

Sverige

Göran Sonnevi skyr aldri kompleksitet i sin poesi – den er hele tiden til stede i diktene hans. Likevel åpner hans siste diktsamling Sekvenser mot Omega med en nokså enkel observasjon av en sommerfugl, et grep han gjentar mange ganger utover i boken. Han identifiserer og beskriver insekter, fugler og blomster som deler av det kaotiske og sammensatte i verden – som når han registrerer at stadig færre enkeltarter er å se, og dermed at det skjer store og dramatiske forandringer i naturen. Blikket på fauna og flora fungerer som holdepunkter under lesningen, og sier mye om Sonnevi som en lidenskapelig, men samtidig nøkternt iakttaker når disse skapningene dukker opp foran eksempelvis ham og hans kjære.

Det uendelige. Man merker at Sonnevi nærmer seg slutten av livet – «omega» er også siste bokstav i det greske alfabetet. Omega står med andre ord for avslutningen, enden – og innen matematikk, som Sonnevi tydeligvis kjenner godt, symboliser «omega» visstnok uendeligheten. Og diktene har noe uendelig over seg; enkelte løper over mange sider og dekker alt fra Sverigedemokratene, IS, militærkuppet i Egypt i 2013, et kurdisk-irakisk flyktningnabopar, folkemordet på armenerne i 1915, syke og døende venner, familie, månefasene på sommerhimmelen, tiggere i Stockholm og Istanbul. Sonnevi har ingen grenser når det gjelder hva språket kan dukke ned i og fange opp, men han unngår konsekvent trivialiteter. Tonesprangene og klangene i poesien utsondrer et klart og tydelig alvor, noe man hører når Sonnevi leser opp (flere opptak er å finne på YouTube). Stemmen hans er rolig, kontrollert og dempet, men aldri tonløs eller kjedelig – man skjerper ørene mens man lytter. Sonnevi, som nå nærmer seg 80, ser at flere og flere rundt seg dør. Han skriver om disse døde, men også om levende venner; om familien og om dikterkolleger. Hölderlin, Ezra Pound, Simone Weil, Homer, Martin Heidegger, Paul Celan er blant de sistnevnte. Sonnevi pendler frem og tilbake i (litteratur)historien, og særlig behandler han Holocaust gjennom sitt blikk på Heidegger og Pounds antisemittisme på den ene siden, og jødiske Paul Celan, hvis foreldre ble drept i en nazistisk dødsleir, på den andre. Tiden føyer de tre sammen – samtidig er tiden også omega, avgrunnen som for alltid vil skille dem fra hverandre. Sonnevi gjør ingen forsøk på å forsone disse radikalt forskjellige tenkerne – men vender seg isteden fra den ene ytterligheten til den andre: fra morderne til de myrdede og vice versa. Det å vende er også et ledende prinsipp i Sonnevis diktning, noe man ser spor av mange steder:

Vi ska vara i den död som kommer  Eller den 
som inte kommer  Den som er livet   Sådant
det är, i sin ångest och i sin glädje
Telefonen ringer  Det är vårt barn
som önskar god fortsättning  På det nya året 
Jag berättar om min oro  Någonting annat vore
lögn, och så vill jag inte börja året

Her ser man pustepausene helt konkret på papiret – slik leser Sonnevi, og slik er hans rytme. Han kaller det «dansen som kommer ut av kroppen»:

Då säger jag,
eller hör mig säga, att för mig är dikten utan gräns   Att
för mig är prosan ett specialfall av poesin  Att det centrala är
den rytmiska organisationen av språket  Ur kroppen  Ur dess dans

Man aner et mønster i Sonnevis dans, et mønster man hører – og dette er kanskje også Sonnevis fremste kjennetegn som poet. Det er i diktenes rytme man finner bevis på forfatterens autoritet (en forfatter som for øvrig er motstander av alt autoritært).

Tranströmer og Mozart. Nesten umerkelig vender dikteren fokus mot Tomas Tranströmer i diktet «Påsksekvens; 2015, Cesur». Sonnevi blir oppringt av en venn som forteller at Tranströmer er død, etter en stor hjerneblødning uken før. Sonnevi tenker på hvordan han satt og lyttet til Mozarts strykekvintett K 516 akkurat idet Tranströmer var på vei inn i døden. Stykket er mektig, dramatisk og dessuten i moll – en sjeldenhet hos Mozart og derfor ekstra frapperende. Kvintetten blir et slags tegn på alliansen mellom de to poetene. I sonetten «Tomas Tranströmers begravning» blir siste sats i verket spilt i kirken idet kisten bæres ut. Satsen er todelt og innledes av en adagio i moll; deretter følger en durmenuett som langsomt bygger seg opp til en ekstatisk, livsbejaende dans. Som med alle tidsfaktorer hos Sonnevi spør man seg også her hva som egentlig kom først: tanken på strykekvintetten, den døende Tranströmer – eller at stykket ble spilt i sistnevntes begravelse.

Mozart har vært viktig for Sonnevi gjennom flere utgivelser, blant annet Mozarts tredje hjärna, og en annen sonette, som er oppkalt etter Mozarts kvintett, avslutter med ordene «frihetens möjlighet». Det er åpenbart det skapende overskuddet hos Mozart som appellerer så sterkt til dikteren, kanskje særlig de lynkjappe vendingene i Mozarts musikk, som gjenspeiler seg i Sonnevis poesi; et resultat av at tanker ofte omdirigeres av ytre faktorer – øyeblikk når slump og tilfeldighet tar over styringen. Innerst inne krever Sonnevi bare forståelse og aksept for sin trang til å følge rytmen i all dens kompleksitet.

Bibelen og samtiden. Det er kristne høytider i flere av titlene – advent, påske, pinse, allehelgensaften. Den gamle radikaleren Sonnevi er hverken nyfrelst eller omvendt; han står fortsatt godt ute på venstresiden. Men han gjør ofte bruk av bibelsitater, gjerne på latin eller gammelgresk, fordi Bibelen er relevant også i vår tid. Endetid og apokalypse er fenomener vi for tiden hører om daglig. Den allmenne, omfattende usikkerheten på fremtiden, følelsen av at ragnarok er nær, slår gjennom i diktene omtrent slik den hjemsøker våre kropper.

Den kristne bekjennelsestradisjonen fra Augustin via Luther frem til Kierkegaard handler enkelt sagt om å rense og lutre seg, og å vise sin nakne menneskelighet frem for Gud – eller leseren. Budskapet synes å være at vi alle er i samme båt, i det samme skjebnesvangre fellesskapet som menneskeheten utgjør.

Diktene kan iblant nærmest sprenges av fakta og kunnskap, og en poet med et dårligere språkøre hadde ikke klart å lage vellykket kunst med Sonnevis metode. Det finnes en viss fare for både overdrivelser og «inkontinens» i diktene, kanskje først og fremst på grunn av formatet, som av og til heller mot det ekstravagante. Samtidig kan man nesten ikke finne en eneste strofe som ikke både språklig og kunstnerisk klinger riktig i sammenhengen. Alt i alt har Göran Sonnevi gjennomført et imponerende arbeid men en poesisamling som strekker seg over 300 sider.

---
DEL