Grenseløse vendinger

Göran Sonnevis seneste diktsamling viser en stor poet langt ute i livet.

Sekvenser mot Omega

Göran Sonnevi

Albert Bonniers Förlag

Sverige

Göran Sonnevi skyr aldri kompleksitet i sin poesi – den er hele tiden til stede i diktene hans. Likevel åpner hans siste diktsamling Sekvenser mot Omega med en nokså enkel observasjon av en sommerfugl, et grep han gjentar mange ganger utover i boken. Han identifiserer og beskriver insekter, fugler og blomster som deler av det kaotiske og sammensatte i verden – som når han registrerer at stadig færre enkeltarter er å se, og dermed at det skjer store og dramatiske forandringer i naturen. Blikket på fauna og flora fungerer som holdepunkter under lesningen, og sier mye om Sonnevi som en lidenskapelig, men samtidig nøkternt iakttaker når disse skapningene dukker opp foran eksempelvis ham og hans kjære.

Det uendelige. Man merker at Sonnevi nærmer seg slutten av livet – «omega» er også siste bokstav i det greske alfabetet. Omega står med andre ord for avslutningen, enden – og innen matematikk, som Sonnevi tydeligvis kjenner godt, symboliser «omega» visstnok uendeligheten. Og diktene har noe uendelig over seg; enkelte løper over mange sider og dekker alt fra Sverigedemokratene, IS, militærkuppet i Egypt i 2013, et kurdisk-irakisk flyktningnabopar, folkemordet på armenerne i 1915, syke og døende venner, familie, månefasene på sommerhimmelen, tiggere i Stockholm og Istanbul. Sonnevi har ingen grenser når det gjelder hva språket kan dukke ned i og fange opp, men han unngår konsekvent trivialiteter. Tonesprangene og klangene i poesien utsondrer et klart og tydelig alvor, noe man hører når Sonnevi leser opp (flere opptak er å finne på YouTube). Stemmen hans er rolig, kontrollert og dempet, men aldri tonløs eller kjedelig – man skjerper ørene mens man lytter. Sonnevi, som nå nærmer seg 80, ser at flere og flere rundt seg dør. Han skriver om disse døde, men også om levende venner; om familien og om dikterkolleger. Hölderlin, Ezra Pound, Simone Weil, Homer, Martin Heidegger, Paul Celan er blant de sistnevnte. Sonnevi pendler frem og tilbake i (litteratur)historien, og særlig behandler han Holocaust gjennom sitt blikk på Heidegger og Pounds antisemittisme på den ene siden, og jødiske Paul Celan, hvis foreldre ble drept i en nazistisk dødsleir, på den andre. Tiden føyer de tre sammen – samtidig er tiden også omega, avgrunnen som for alltid vil skille dem fra hverandre. Sonnevi gjør ingen forsøk på å forsone disse radikalt forskjellige tenkerne – men vender seg isteden fra den ene ytterligheten til den andre: fra morderne til de myrdede og vice versa. Det å vende er også et ledende prinsipp i Sonnevis diktning, noe man ser spor av mange steder:

Vi ska vara i den död som kommer  Eller den 
som inte kommer  Den som er livet   Sådant
det är, i sin ångest och i sin glädje
Telefonen ringer  Det är vårt barn
som önskar god fortsättning  På det nya året 
Jag berättar om min oro  Någonting annat vore
lögn, och så vill jag inte börja året

Her ser man pustepausene helt konkret på papiret – slik leser Sonnevi, og slik er hans rytme. Han kaller det «dansen som kommer ut av kroppen»:

Då säger jag,
eller hör mig säga, att för mig är dikten utan gräns   Att

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here