Graving og hemmelighold

Gravejournalistikk er et hett tema for tiden. SKUP-konferansen om undersøkende journalistikk, med 600 mediefolk i Tønsberg som deltakere, ble arrangert samme uke som Panama Papers ble sluppet ut i media.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Gravejournalistikk er et hett tema for tiden. SKUP-konferansen om undersøkende journalistikk, med 600 mediefolk i Tønsberg som deltakere, ble arrangert samme uke som Panama Papers ble sluppet ut i media. Høyskolen i Oslo holdt også et todagers seminar om temaet. Og de som har sett filmen Spotlight, som nå for tiden går på kino, vet hva dette dreier seg om.
Panama Papers ble ikke gravd frem av journalister – det var en varsler som fant dem og lekket dem til pressen. En ukjent «whistleblower» som hacket seg inn og kopierte millioner av filer direkte fra firmaet Mossack Fonsecas harddisk. Mottakeren, tyske Süddeutche Zeitung, fikk med seg mange andre aviser gjennom nettverket til The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) – deriblant Guardian og Aftenposten – og i månedene som kommer skal det graves mer.
Men spørsmålet er hva man egentlig har funnet. Hvor ulovlig har det vært det at DNB i ti år har hjulpet kunder med å skjule sine formuer for skattemyndighetene? Formueskatten er jo varierende – men aldri særlig høy. Selskapene det er snakk om er dessuten nylig avviklet, på grunn av strengere innsynsregler. I den både uhellige og uheldige alliansen mellom stat og kapital finnes det faktisk lovverk som åpner for den type kreativ skatteplanlegging vi har sett eksempler på de siste ukene.
Har Aftenposten gjennom sitt hemmelige arbeid med Panama Papers siden sist sommer – utført av først tre journalister, deretter 10, og til slutt 30 medarbeidere – egentlig avdekket alvorlig kriminalitet?

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer