Gravejournalistikk er et hett tema for tiden. SKUP-konferansen om undersøkende journalistikk, med 600 mediefolk i Tønsberg som deltakere, ble arrangert samme uke som Panama Papers ble sluppet ut i media. Høyskolen i Oslo holdt også et todagers seminar om temaet. Og de som har sett filmen Spotlight, som nå for tiden går på kino, vet hva dette dreier seg om.
Panama Papers ble ikke gravd frem av journalister – det var en varsler som fant dem og lekket dem til pressen. En ukjent «whistleblower» som hacket seg inn og kopierte millioner av filer direkte fra firmaet Mossack Fonsecas harddisk. Mottakeren, tyske Süddeutche Zeitung, fikk med seg mange andre aviser gjennom nettverket til The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) – deriblant Guardian og Aftenposten – og i månedene som kommer skal det graves mer.
Men spørsmålet er hva man egentlig har funnet. Hvor ulovlig har det vært det at DNB i ti år har hjulpet kunder med å skjule sine formuer for skattemyndighetene? Formueskatten er jo varierende – men aldri særlig høy. Selskapene det er snakk om er dessuten nylig avviklet, på grunn av strengere innsynsregler. I den både uhellige og uheldige alliansen mellom stat og kapital finnes det faktisk lovverk som åpner for den type kreativ skatteplanlegging vi har sett eksempler på de siste ukene.
Har Aftenposten gjennom sitt hemmelige arbeid med Panama Papers siden sist sommer – utført av først tre journalister, deretter 10, og til slutt 30 medarbeidere – egentlig avdekket alvorlig kriminalitet?
Vel, statsoverhoder og politikere har et moralsk fellesansvar; derfor var det riktig av statsministeren på Island å ta sin hatt og gå – selv om det sannsynligvis var hans kones familiearv alt dreide seg om.
Men «follow the money»- metoden kan bringe verre forhold bak de enorme pengesummene frem i lyset: ulovlig narkotikasalg, våpensalg til ekstremister, svart profitt fra andres ekstreme nød, eller håndpenger fra slikt som bestillingsmord eller trafficking med sexslaver, for å nevne noe.
På SKUP fortalte Aftenposten hvordan de arbeider, og Miranda Patrucic fra Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) redegjorde for det internasjonale samarbeidet. Det er således lenge siden 70-tallets Watergate-skandale. I dagens nettverkssamfunn er Panama Papers et eksempel på cross-over-samarbeid: Godt koordinert, hemmeligholdt og regissert jobber forskjellige medier sammen før sakene slippes ut overalt, samtidig. De nærmere 400 journalistene som nå graver frem, sammenlikner registre, kontrollerer informasjon og går fra dør til dør for å intervjue berørte, kan muligens finne ett og annet av langt grovere art enn at penger er stukket unna.
Da Ny Tid konfronterte Aftenposten med at det jo kunne vise seg at den enkelte var en stor forbryter, så hvordan kunne de da skjule dem fra offentliggjøring, så var svaret at de var ute etter et helhetsbilde.
Men dette gjenstår å se, man vil kunne se mer enn flotte grafiske presentasjoner av det store antall «gigabyte» som ligger på Aftenpostens krypterte harddisk. Noe annet er at Aftenposten har valgt å inngå avtaler om anonymitet med enkelte av DNBs berørte kunder, for som de sa på SKUP: «Det gjør at de snakker friere.» Da Ny Tid konfronterte dem med at det jo kunne vise seg at den enkelte var en stor forbryter, så hvordan kunne de da skjule dem fra offentliggjøring, så var svaret at de var ute etter et helhetsbilde, men at de muligens kunne vurdere å bryte et slikt løfte senere.
Det er ikke lenger bare media som driver med avsløringer. Interessant nok kunne Greenpeace UK fortelle at de nylig har ansatt tre gravende journalister for å avdekke miljøkriminalitet. Slik Jim Footner innrømmet i Tønsberg, gir ikke det å lenke seg fast eller demonstrere med plakater samme politiske effekt som før. Med et nettverk av 30 kontorer verden rundt har de til nå publisert like mange undersøkende artikler om miljøkriminalitet. Eksempelvis avslørte de flere akademikere som lar seg bestikke for å bagatellisere klimakrisen. En annen sak dreier seg om utbyggere som ikke tar hensyn til overhengende flomfarer.
Og hva med underholdningsbransjen? Styrtrike Buzzfeed (som har publisert underholdende katte- og hundevideoer til millioner på nettet) ønsket muligens å fremstå mer seriøse og har derfor ansatt en gruppe «sporhunder». Nærmest som en evangelist holdt redaktør Heidi Blake sin tale om Buzzfeed i Osebergsalen i Tønsberg, noe som fikk en tv-sjef blant publikum til å nevne at det faktisk gikk et rykte om at Buzzfeed underbetalte sine ansatte.
La meg til slutt nevne et forbilledlig eksempel på gravende journalistikk fra filmen Spotlight: Avisen Boston Globe avdekket etter to års nitid journalistisk gravearbeid et verdensomspennende misbruk av barn og unge innenfor den katolske kirken –gutter seksuelt utnyttet av de eldre prestene. Ofrene satt igjen med skader på sin sjel, fremfor å få den foredlet av kirken. Den mektige kirkens ledere forsøkte å skjule sine forbryteres handlinger, men journalistene ga seg ikke. Det var dessverre ikke bare ett råttent egg i kurven; hele fem prosent (!) av prestene viste seg å være overgripere.
Hva gjør da Ny Tid på SKUP-konferansen? Jo, også vi ønsker å bore under overflaten, slik vi gravde frem saken om de drepte, utviste asylsøkerne i Tsjetsjenia. (For dette fikk for øvrig vår SKUP-nominerte gravejournalist Øystein Windstad lide da han dro til landet like etterpå.) Nå har vi knyttet til oss fire journalister som skal grave opp MØKK innenfor våre fire hovedområder: Migrasjon, Økologi, Kontroll og Konflikt. Til dette trenger vi imidlertid å opprette et større gravefond til avisen.
Du må gjerne bidra 🙂
