Graving og hemmelighold

Gravejournalistikk er et hett tema for tiden. SKUP-konferansen om undersøkende journalistikk, med 600 mediefolk i Tønsberg som deltakere, ble arrangert samme uke som Panama Papers ble sluppet ut i media.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Gravejournalistikk er et hett tema for tiden. SKUP-konferansen om undersøkende journalistikk, med 600 mediefolk i Tønsberg som deltakere, ble arrangert samme uke som Panama Papers ble sluppet ut i media. Høyskolen i Oslo holdt også et todagers seminar om temaet. Og de som har sett filmen Spotlight, som nå for tiden går på kino, vet hva dette dreier seg om.
Panama Papers ble ikke gravd frem av journalister – det var en varsler som fant dem og lekket dem til pressen. En ukjent «whistleblower» som hacket seg inn og kopierte millioner av filer direkte fra firmaet Mossack Fonsecas harddisk. Mottakeren, tyske Süddeutche Zeitung, fikk med seg mange andre aviser gjennom nettverket til The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) – deriblant Guardian og Aftenposten – og i månedene som kommer skal det graves mer.
Men spørsmålet er hva man egentlig har funnet. Hvor ulovlig har det vært det at DNB i ti år har hjulpet kunder med å skjule sine formuer for skattemyndighetene? Formueskatten er jo varierende – men aldri særlig høy. Selskapene det er snakk om er dessuten nylig avviklet, på grunn av strengere innsynsregler. I den både uhellige og uheldige alliansen mellom stat og kapital finnes det faktisk lovverk som åpner for den type kreativ skatteplanlegging vi har sett eksempler på de siste ukene.
Har Aftenposten gjennom sitt hemmelige arbeid med Panama Papers siden sist sommer – utført av først tre journalister, deretter 10, og til slutt 30 medarbeidere – egentlig avdekket alvorlig kriminalitet?
Vel, statsoverhoder og politikere har et moralsk fellesansvar; derfor var det riktig av statsministeren på Island å ta sin hatt og gå – selv om det sannsynligvis var hans kones familiearv alt dreide seg om.
Men «follow the money»- metoden kan bringe verre forhold bak de enorme pengesummene frem i lyset: ulovlig narkotikasalg, våpensalg til ekstremister, svart profitt fra andres ekstreme nød, eller håndpenger fra slikt som bestillingsmord eller trafficking med sexslaver, for å nevne noe.
På SKUP fortalte Aftenposten hvordan de arbeider, og Miranda Patrucic  fra Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) redegjorde for det internasjonale samarbeidet. Det er således lenge siden 70-tallets Watergate-skandale. I dagens nettverkssamfunn er Panama Papers et eksempel på cross-over-samarbeid: Godt koordinert, hemmeligholdt og regissert jobber forskjellige medier sammen før sakene slippes ut overalt, samtidig. De nærmere 400 journalistene som nå graver frem, sammenlikner registre, kontrollerer informasjon og går fra dør til dør for å intervjue berørte, kan muligens finne ett og annet av langt grovere art enn at penger er stukket unna.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here