«Gravejournalistikken er truet»

OSSEs representant for pressefrihet og FNs spesialrapportør for ytringsfrihet, er bekymret for den økende overvåkningstrusselen mot journalister.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

På et åpent seminar i Oslo om overvåkning og ytringsfrihet, arrangert av blant annet Norsk PEN, innrømmet Dunja Mijatovic at slike strategier ikke er nok for å løse problemet. «Jeg har fått nok av gode dokumenter og papirer som redder regjeringenes ansikter,» fortalte Mijatovic til forsamlingen. I etterkant av møtet utdyper hun standpunktene sine overfor Ny Tid: «Truslene mot pressefriheten har definitivt økt de siste årene, spesielt i etterkant av terrorangrepene i fjor,» sier Mijatovic. «Angrepene ser ut til å ha skapt et momentum for politikere i Vesten til å utvide sine fullmakter. Vi ser at land vedtar lover som åpner for vidtrekkende innsamlinger av store mengder metadata, som kan avsløre journalistiske kilder.»
Metadata inneholder informasjon om hvem som snakker med hvem på nett eller mobil, når de snakker sammen og hvor de befinner seg. Denne informasjonen er ofte nok til å gjette seg frem til innholdet i en samtale også.

Rolfsen-saken merkes internasjonalt. «Problemet med masseovervåkning, enten det er på ulovlig vis eller på basis av nye og mer invaderende lovhjemler, er hvordan man kan sikre konfidensialitet for kildene,» fortsetter Mijatovic. «Dette gjør det spesielt vanskelig å avsløre saker av offentlig interesse innen nasjonal sikkerhet, politi og etterretning, hvor informasjonen er sensitiv, men ikke nødvendigvis hemmeligstemplet. Byråkrater og andre varslere avstår fra å dele informasjon med journalister på grunn av risikoen for at digitale spor kan bli liggende igjen. Og journalister er blitt så opptatt av hvordan de kan skjule sine spor at de ender opp med å føle seg som spioner i stedet for journalister.»
Til tross for den generelle negative trenden ser Mijatovic et lyspunkt i høyesterettsdommen til fordel for Ulrik Imtiaz Rolfsen, dokumentarfilmskaperen som fikk materialet sitt konfiskert av PST. «I jobben min ser jeg at overvåkning av journalister i økende grad utgjør en trussel mot gravejournalistikk, til tross for veldig klare domsavsigelser på området fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Land benytter også i økende grad strafferettslige tiltak eller sikkerhetslovgivning for å omgå det tradisjonelle vernet av journalister, og ransaker redaksjoner og journalisters hjem for å konfiskere upublisert materiale,» forteller Mijatovic. «Dette er steg mot et autoritært regime. Den norske høyesterettsavgjørelsen i Rolfsen-saken, som jeg applauderte offentlig og satte opp som et eksempel til etterfølgelse, var viktig fordi den også anerkjente hvor viktig det er å beskytte kildematerialet.»

Byråkrater og andre varslere avstår fra å dele informasjon med journalister på grunn av risikoen for at digitale spor kan bli liggende igjen.

Kryptering nødvendig. I sin rolle som OSSEs representant for pressefrihet, har Mijatovic sett seg nødt til å gripe inn ved flere anledninger det siste året. «Staben min følger nøye med på den negative trenden hvor flere av medlemsstatene i OSSE har vedtatt eller holder på å vedta lovgivninger som potensielt kan komme i konflikt med ytringsfriheten og føre til at journalistiske kilder blir avslørt,» sier Mijatovic. «Jeg har blant annet advart mot utviklingen i Frankrike og Storbritannia.»
I juli i fjor vedtok Frankrike omfattende fullmakter til å blant annet overvåke både mobilsamtaler og epost utenfor domstolenes kontroll, så lenge etterforskningen kan relateres til terrorisme. I Storbritannia foreligger det et lovforslag som pålegger internett- og mobilleverandører å lagre logger over alt brukere gjør i ett år, og firmaer på nett pålegges å tilby myndighetene en bakdør inn i sine krypterte tjenester.
Både Mijatovic og David Kaye, som er FNs spesialrapportør for ytringsfrihet, ser kryptering og anonymiseringstjenester som helt nødvendig for å sikre ytringsfriheten, og reagerer på at myndighetene i flere liberale demokratier vurderer å pålegge tjenestetilbydere å bygge inn bakdører i sin programvare. Denne bekymringen dukker ofte opp i sammenheng med gravejournalistikk og dissidenter i autoritære regimer, men for Kaye er tilgang til kryptering også en forutsetning for ytrings- og meningsfriheten til folk flest. «Kryptering og anonymitetsverktøy gir rom for å utforske sensitive eller personlige ting,» forklarer Kaye til Ny Tid. «Det kan for eksempel være en ateist i et veldig religiøst samfunn, eller noen som vil utforske sin egen seksualitet. Kryptering beskytter det private rommet. Hvis du er redd for å søke informasjon, vil det begrense muligheten din til å forme din egen mening eller utforske din identitet. På lang sikt er jeg bekymret for at overvåkning vil hemme kreativ og personlig utvikling.»

Ingenting å balansere. Nylige domsavsigelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen gir likevel et glimt av håp i horisonten. Ifølge menneskerettighetene omfatter ytringsfriheten retten til å søke, motta og gi informasjon og ideer – uavhengig av mediet man bruker og uavhengig av grenser. Denne retten kan kun begrenses i tilfeller som er beskrevet ved lov, og hvor begrensningen er nødvendig og proporsjonal for å sikre et spesifikt mål, for eksempel relatert til rikets sikkerhet. «Den europeiske menneskerettsdomstolen har begynt å bevege seg i retning av at masseovervåkning – altså overvåkning som ikke er rettet mot en spesifikk person – er ulovlig, fordi det er inkompatibelt med minst én av forutsetningene for å begrense ytringsfriheten,» forklarer Kaye. «Jeg mener dette er veldig viktig, og jeg mener at disse domsavsigelsene er en milepæl.»

«Hvis du er redd for å søke informasjon, vil det begrense muligheten din til å forme din egen mening eller utforske din identitet.

Ett av argumentene som til stadighet fremføres til forsvar for den massive overvåkningen i vår tid, er ideen om at vi må gi opp litt frihet til fordel for bedre sikkerhet. Dette er en fullstendig feilslått tankegang, ifølge Dunja Mijatovic. «Det er ingenting å balansere!» sier en engasjert Mijatovic. «Sikkerhet og menneskerettigheter bør ikke ses på som motpoler eller motstridende verdier. Ved å sette menneskerettigheter opp mot sikkerhet, løper vi en risiko for å miste begge. Vi må være opptatt av begge sider, for de henger sammen. Sikkerhet er et aspekt ved menneskerettighetene, og uten menneskerettigheter er det heller ingen sikkerhet».

---