Hersh gav oss fortellingene om My Lai-massakren (1968), Abu Ghraib-torturen (2004) og kritiske fortellinger om mordet på Bin Laden (2011). Dette er bare tre topper i det store landskapet Hersh har etterlatt seg i moderne journalistikk. Og ennå har han ikke gitt seg – i en alder av 83 år.
I sine glansdager, som Hersh skriver om i boken Reporter (2019): «Det var ingen ‘ekspertpaneler’ eller journalister på kabel-TV som innledet alle besvarelser med de to mest drepende ordene i mediene – ‘jeg tror’. Vi drukner i fake news, overdrevet og ufullstendig informasjon, falske påstander i en uendelig strøm fra dagsaviser, fjernsyn, sosiale medier og presidenten vår».
«Jeg har alltid trodd at det var avisenes oppgave å lete frem sannheter og ikke bare referere debattene om dem.»
Hersh
Vi kunne ha lagt til selvutnevnte og kommersielle sannsigere, tenketanker og skravleklassens ideologiske meningsytrere. I frykt for å tråkke feil setter redaksjonene sannhetsarbeidet ut til «eksperter».
Hersh er ikke redd for å kritisere de store avishusene. Han ser at hyper-kommersialiseringen av aviser, magasiner og fjernsyn medfører kutt i ressurser og stab og tyner ut overskudd som kunne vært brukt til å grave frem de nødvendige sannhetene og de viktige sakene: «Jeg har alltid ment at det var avisenes oppgave å lete frem sannheter og ikke bare referere debattene om dem», skriver Hersh.
Satte spor i Norge
Seymour Hersh viser hvor sammenvevd god journalistikk er med varslernes innsats. Hans avsløringer har satt spor også i Norge. I 2004 mobiliserte den tidligere diplomaten og Venstre-lederen Gunnar Garbo (1924–2016) mot de skyldige etter Hershs torturavsløringer i Abu Ghraib-fengslet i Irak.
Amerikanerne hadde videreført Saddam Husseins torturkultur ved fengselet, og amerikanske ledere ga grønt lys for tortur. I terrorbekjempelsens navn var nå alt lov. Nye avhørsmetoder (les: tortur) har reddet hundretusener liv, skrøt USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld.
Garbo førte i pennen et opprop til norske myndigheter der han krevde de skyldige, også lederne, brakt til ansvar. Over tusen ledende norske kvinner og menn sluttet seg til oppropet. Spesielt rørt var Garbo da han så at den aller siste signaturen kom fra tidligere Arbeiderparti- og NRK-sjef Einar Førde, som undertegnet oppropet få uker før han døde.
Abu Ghraib
Den 30. april skrev Seymour Hersh: «Tortur i Abu Ghraib. Voldelige amerikanske soldater i Irak. Hvor høyt opp går ansvaret?». Signalene fra toppen var ikke til å ta feil av. Garbo mente at amerikanske ledere hadde ordlagt seg på en måte som åpnet for bruk av tortur. Ansvaret lå derfor på den øverste ledelsen.
I Wikipedias beskrivelse av rettsoppgjøret etter torturavsløringene står det at flere ble idømt fengselsstraff for torturkulturen i Abu Ghraib. Det som ikke står der, er imidlertid at den eneste offiseren som ble straffet for Abu Ghraib-råskapen, var Steven Jordan. Jordan ble ikke straffet for grov brutalitet, men for å ha snakket med pressen!
Igjen ser vi at det er varslingen om den kriminelle handlingen som straffes og ikke forbrytelsene i seg selv, og at det er folkene på bunnen som blir holdt ansvarlige. De overordnede går derimot fri.
Harold Pinter
Seymour Hersh setter forfatteren Harold Pinter svært høyt og siterer ham gjerne, som i Statesman (2009): Pinters takketale for Nobels litteraturpris for 2005, mens Irakkrigen raste som verst, ble ikke overført direkte av BBC. I talen sin tok Pinter opp at forbryterne på toppen ofte gikk fri, og hadde et godt råd til hvor man kunne begynne: «George W. Bush», sa Pinter, «har ikke anerkjent Den internasjonale straffedomstolen i Haag, ICC. Han har advart om at han vil sende inn militærstyrker hvis amerikanske soldater stilles for denne retten. Men Tony Blair har anerkjent domstolen og kan dømmes. Vi kan la retten få hans adresse. Den er Downing Street nummer 10, London.»
Journalisten
Seymour Hersh (f. 1937) oppsummerer sin livsoppgave slik: «å holde offentlige tjenestepersoner ansvarlige med den høyeste standard for anstendighet og ærlighet. Noe mindre ville vært uakseptabelt. Selv under påskudd av hensyn til ‘rikets sikkerhet’ ville det vært feil.» Men noen ganger må selv den modigste gravejournalist melde pass, som i denne fortellingen som Hersh delte med studenter ved Berkeley-universitetet i 2004: Hersh, som hadde vist verden My Lai-massakren (1968) og Abu Ghraib-torturen (2004), åpnet seg om et av sine vondeste minner, fra en militærleir mellom Bagdad og grensen til Syria: Hersh fikk en telefon fra en fortvilet soldat. Troppen hans hadde ansatt 30 lokale irakere til å vokte et stort varelager, menn som amerikanerne etter hvert ble kjent med og kom til å like. En dag kom plutselig en beskjed: «Leiren skal renskes.» En gruppe soldater fra en annen tropp dukket opp. De begynte å drepe: Én etter én ble irakerne likvidert. Samtlige 30. I møte med studentene på Berkeley blir Hersh stille: «De skjøt dem. Én etter én. Min informant ble hysterisk. Han skyndte seg til kapteinen sin, som bryskt irettesatte ham: 'Nei, du tar feil. De ble skutt i kamp. De var opprørere. Har du ikke hørt at vi hadde 36 opprørere, og at 15 av dem ble drept i kamp?'» «Vet dere hva jeg svarte gutten? Jeg sa: ‘Forstår du egentlig hva du sa til kapteinen? Du sa: Du har myrdet. Troppen din vet at kameratene har begått mord. Men du må holde kjeft! Gjøre jobben din. Bare hold kjeft. Eller vil du ha en kule i ryggen?’» «Så langt har vi kommet i denne krigen», sa Hersh trist. Han er blitt kalt både «skittgraver» og «upatriotisk». I møte med studentene var det ingen som tvilte på at han tar Amerikas forfall tungt. Og høyst personlig. Hersh fortsatte: «Foreldrene mine var immigranter … for dem betydde Amerika noe, Frihetsstatuen og alt det der. Amerika var en bastion av moral og integritet, et sted der du fikk begynne på nytt. Og nå ser vi det med egne øyne, i lyset, alt det de har tatt fra oss!»
