Hersh gav oss fortellingene om My Lai-massakren (1968), Abu Ghraib-torturen (2004) og kritiske fortellinger om mordet på Bin Laden (2011). Dette er bare tre topper i det store landskapet Hersh har etterlatt seg i moderne journalistikk. Og ennå har han ikke gitt seg – i en alder av 83 år.
I sine glansdager, som Hersh skriver om i boken Reporter (2019): «Det var ingen ‘ekspertpaneler’ eller journalister på kabel-TV som innledet alle besvarelser med de to mest drepende ordene i mediene – ‘jeg tror’. Vi drukner i fake news, overdrevet og ufullstendig informasjon, falske påstander i en uendelig strøm fra dagsaviser, fjernsyn, sosiale medier og presidenten vår».
«Jeg har alltid trodd at det var avisenes oppgave å lete frem sannheter og ikke bare referere debattene om dem.»
Hersh
Vi kunne ha lagt til selvutnevnte og kommersielle sannsigere, tenketanker og skravleklassens ideologiske meningsytrere. I frykt for å tråkke feil setter redaksjonene sannhetsarbeidet ut til «eksperter».
Hersh er ikke redd for å kritisere de store avishusene. Han ser at hyper-kommersialiseringen av aviser, magasiner og fjernsyn medfører kutt i ressurser og stab og tyner ut overskudd som kunne vært brukt til å grave frem de nødvendige sannhetene og de viktige sakene: «Jeg har alltid ment at det var avisenes oppgave å lete frem sannheter og ikke bare referere debattene om dem», skriver Hersh.
Satte spor i Norge
Seymour Hersh viser hvor sammenvevd god journalistikk er med varslernes innsats.
. . .
Kjære leser. Du kan lese artikler fritt via en leserkonto basert på din epost. (Om du er abonnent allerede, logg deg inn.)
