Grådighet etter finsk modell?

Debatten om hjemfallsordningen for kraftverkene våre viser at Norge står foran viktige avgjørelser når det gjelder forvaltningen av norsk vannkraft. Skal kommuner og fylkeskommuner fratas eiendomsretten til sine kraftverk? Skal det offentlige tvinges eller lokkes til å selge en stor del av kraftressursene ut av landet? Store verdier står på spill – kanskje blir dette en av hovedsakene under den kommende valgkampen?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når regjeringen (og FrP?) nå har satt utflagging av norsk vannkraft på dagsorden, har det ikke bare sammenheng med at EU er begynt å interessere seg for de enormt verdifulle norske kraftressursene, men også med at mange av lederne innenfor den i hovedsak offentlig eide norske kraftbransjen har endret oppfatning av kraftbransjens formål og hensikt. De tradisjonelle målsettingene for kraftbransjen, altså en rimelig og sikker strømforsyning til norske husholdninger, og gode inntekter til kommuner og fylkeskommuner, er delvis i ferd med å bli erstattet av direktørenes egne «visjoner» og personlige interesser.

Markedsanarkiet etter 1991

Situasjonen i kraftbransjen har endret seg ganske dramatisk etter at Energiloven ble justert i 1991, da det såkalte «markedet» ble sluppet løs også innenfor kraftsektoren. Mange frykter at endringene i Energiloven, og etableringen av det nordiske kraftmarkedet, etter hvert skal føre til svenske og finske tilstander også i Norge. Mange av kraftselskapene, med Statkraft i spissen, har de siste årene formulert målsettinger for egen virksomhet: Selskapene skal heretter ikke primært gjøre en best mulig jobb for norske forbrukere og norske kommuner. De skal i stedet bli «ledende» på det europeiske kraftmarkedet. I utgangspunktet høres dette kanskje fint ut, men strategien tjener neppe norske interesser, som jeg skal vise nedenfor.

Selskapene har innsett at «grønn energi» etter hvert vil bli svært godt betalt ute i Europa. Derfor ønsker de nå å eksportere mest mulig av den norske kraftproduksjonen og å selge den til høystbydende på det europeiske markedet, jfr. også planene om å bygge en ny kraftkabel til Nederland som skal bidra til å frakte mye av den norske kraftproduksjonen ut av landet. Konsekvensen blir – med nødvendighet – at de norske forbrukerprisene må tilpasse seg det vanlige prisnivået i EU som er vesentlig høyere enn det norske.

Kraftselskapenes strategi er altså å eksportere norsk kraft om sommeren/høsten med sikte på å oppnå høye priser på et framtidig «Kyoto-marked» for strøm, og å importere dyr kullkraft om vinteren/våren (når magasinene er tomme) fra kontinentet. Det kunne kanskje ha vært et formildende poeng dersom meningen hadde vært at kraftselskapenes økte inntekter skulle fylle litt opp i slunkne kommunekasser. Men heller ikke dét er egentlig hensikten, ettersom kraftselskapenes ledere ikke bare ønsker å heve strømprisen til vanlige forbrukere, men også å privatisere de offentlige kraftselskapene slik at vesentlige deler av fortjenesten fra kraftproduksjonen kan settes inn på kontoen til nye eiere i utlandet.

Grådighetsstrategi?

Følgende eksempel illustrerer hva liberaliseringen av kraftmarkedet kan føre til: Den finske staten eier 60 prosent av det dominerende finske energiselskapet Fortum. Det er ikke så vanskelig å få selskapet til å lønne seg – det såkalte «markedet» er organisert slik at selskapene har kontroll med inntektene gjennom reguleringen av strømprisen. Gevinsten i fjor i Fortum var 10-12 milliarder svenske kroner, og tendensen er stigende. Ut fra slike resultater klarer lederne å innbille hverandre at de gjør en god jobb som de bør honoreres for.

Det er mange måter å gjøre dette på: I Fortum fikk lederne i 1999 kjøpe aksjer i selskapet – på billigsalg. Aksjene har naturligvis steget sterkt i verdi parallelt med økningen i forbrukerprisene, og gavene fra Fortum-ledelsen til seg selv er mangedoblet i verdi. Bare konsernsjefen, Mikael Liliun, sitter nå på gaver fra selskapet som er verdt 85 millioner og som snart kan innløses. Sett under ett har ledelsen i Fortum skaffet seg opsjoner som til sammen er verdt 3 milliarder (!) svenske kroner. Ambisjonene blant Statkrafts ledere er tilsvarende, selv om de foreløpig må oppfattes som amatører: I fjor klarte de bare å bevilge seg en mill. kroner i bonuser – på deling.

Hjemfallssaken dreier seg også om slike spørsmål.

Odd Handegård

---
DEL

Legg igjen et svar