Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Gourmeten og fremtiden

Det grønne skiftet i jordbruket er på vei. Snart kan cellene fra én ku produsere 175 millioner burgere, og gårdene vil dirigere maskinparken fra nettbrettet. 

Det vakte stor oppsikt da det anerkjente britiske medisintidsskriftet The Lancet i april 2016 publiserte de nyeste tallene for verdens fedmetilstand. Mer enn hver åttende voksne person lider nå av fedme – dobbelt så mange som i 1975. Øynasjonene Polynesia og Mikronesia ligger på toppen. Deretter følger engelskspråklige høyinntektsland som USA og Storbritannia.

Utviklingen går i samme retning her hjemme. Omtrent to tredjedeler av den voksne, norske befolkningen er overvektige, og rundt 22–23 prosent lider av fedme. Den globale overvektsbølgen fører til økt risiko for diabetes, hjerte- og karsykdommer, leddsmerter og slitasjegikt.

Professor ved Maastricht universitet Mark Post viser frem verdens første laboratoriefremstilte burger. FOTO: AFP PHOTO / PRESS ASSOCIATION / DAVID PARRY

Samtidig går nesten 800 millioner mennesker sultne til sengs hver dag. Vi må med andre ord klare å spise riktigere, kanskje verdsette maten mer, samtidig som vi produserer nok der det trengs.

Tradisjonen vinner frem. Globalborgeren lever likevel lenger, og her hjemme har vi hatt en nedgang i hjerte- og karsykdommer. Men hvis fedmeepidemien fortsetter, står utviklingen i fare for å reverseres. Dette skjer allerede i fattige lag av befolkningen i USA og i Storbritannia. Hverdagsaktivitetene våre reduseres gradvis, mens energiinntaket forblir det samme – eller øker. Da blir energioverskuddet konstant. Hvor lenge vil norske helsemyndigheter ta regningen?

Forskning viser at en diett basert på ferdigmat og mye fett fører til høyere grad av depresjon og angst. Derfor vil medisinen og psykologien ønske å fremme det som omtales som «tradisjonelt kosthold» fra middelhavsområdet, Japan og nå også Skandinavia. Det nordiske kjøkken har fått sin renessanse. Michelin-stjernene følger med. Vi spiser faktisk mer langsomme karbohydrater her til lands enn mange andre steder. Rotfrukter og andre grønnsaker holder stand. Og vi blir langsomt mer og mer bevisste hva vi spiser. Vi begynner å dyrke våre egne bakhager og blir bønder i byen – også i Oslo. I et av byens travleste byggekryss Bjørvika styrer nå en bybonde med egen seter og dyrehold.

Jamie Olivers tv-program Food Revolution brer om seg. Her lærer han barn og deres foreldre å lage mat. Denne kampanjen er først og fremst rettet mot USA for å endre amerikanernes kosthold. USA er taperen på alle fronter, med over 45 millioner fattige på matkuponger. I underklassens bydeler går det ikke i grønnsaker, men de dårligste variantene av fast food. Jeg har selv syklet rundt i noen av de mer belastede stedene i Washington og sjekket matutvalget i lokalbutikken. Det var good morning, økt BMI.

Det industrielle jordbruket vil sannsynligvis gå av moten.

Helseaspektet vil derfor i enda større grad prege fremtidens kosthold og matregimer. Trolig vil for eksempel såkalte spektrometre gi oss mulighet til å måle vann-, pigment- og sukkerinnhold i frukt, og fettsyresammensetninger i kjøtt. Optiske instrumenter blir stadig billigere, og i fremtiden kan trolig spektrometre integreres i smarttelefoner. Da kan vi gå i butikken og måle kvaliteten på maten, samtidig som vi legger press på matindustrien.

Produsere nok. Å bo på bygda er ikke lenger ensbetydende med å være umoderne, hverken i Vesten eller i det globale Sør. Vi kan snart være pålogget i den tetteste og mest avsidesliggende jungel. Dette betyr også at småprodusenter kan få tilgang til markedsdata som gjør dem mindre sårbare overfor korrupte mellommenn.

Men for å kunne industrialiseres må fattige utviklingsland få større muligheter og bedre beskyttelse gjennom internasjonale handelsavtaler. Industrialisering vil kunne innebære økt matproduksjon gjennom høyere produktivitet, muligheter for foredling av egne råvarer og bedre infrastruktur. På sikt vil kvinner få mer utdanning, og det vil fødes færre barn. Dette er budskapet fra den svenske superstatistikeren Hans Rosling, men også fra norske intellektuelle som har spesialisert seg på jordbruk og økonomi, ikke minst Christian Anton Smedshaug. «Verden trenger en new deal for matforsyningen, og da må bonden i dagens fattige land gis rammevilkår som gjør det mulig,» skrev han allerede i boken Kan jordbruket fø verden? (2008). Det betyr i så fall at dagens internasjonale handelsregimer ikke fungerer godt nok. De hindrer fattige land i å beskytte egne næringer, på den måten vi selv bygde oss opp nasjonalt, via kraftutbygging og oljenæring. Med valget av Donald Trump til amerikansk president vil internasjonale handelsregimer endre seg, kanskje til det bedre for utviklingsland. Det er da noe.

Tradisjonelt og syntetisk. I fremtiden vil vi trolig leve i to parallelle sfærer: den ene delvis tradisjonell og i nærkontakt med naturen, den andre syntetisk og lagt til laboratorie- og fabrikkhaller. Store høyhus i megabyene vil brukes som avanserte drivhus, hvor solcellepanel og hydroponiske vekstmedier uten jord sørger for store kvanta grønnsaker til bybefolkningen. Vi vil perfeksjonere matlagingen, og samtidig ha tilgang på enklere mat. Begge verdener vil uansett være mer økologiske og innebære mindre dyremishandling. Vi vil fortsatt ha kyr på utmarksbeite, og få kjøtt fra laboratoriet.

I løpet av cirka 25 år vil syntetisk kjøtt være tilgjengelig og billig. I dag koster det nærmere 2,5 millioner kroner å produsere en laboratorieburger. Et forskerteam fra Maastricht har allerede perfeksjonert teknikken. Ved hjelp av stamceller fra en ku dyrker de frem muskelceller som igjen blir til en velsmakende burger. Cellene fra én ku kan produsere 175 millioner burgere, noe som normalt ville kreve 440 000 kyr. Selv ikke den ene kua vi her henter stamceller fra, blir skadet i prosessen. Og, hold deg fast: Metoden er reproduserbar. Det vil si at metoden i prinsippet også kan fungere for fjærkre, svin og andre typer kjøtt.

Proteiner kan skilles ut fra grønnsaker, korn og bønner. Disse kan blandes med vitaminer og fett fra planter for å danne de tre hovedkomponentene i kjøtt: muskler, bindevev og fett. Dette gir en burger som ser, smaker og lukter som en … burger. Den kommer på markedet i løpet av få år, sier optimistene. Ting tar ofte noe lenger tid enn vi tror, men at det kommer, er jeg overbevist om.

I løpet av cirka 25 år vil syntetisk kjøtt være tilgjengelig og billig.

Også det tradisjonelle familiebruket i Norge vil endre seg. Landbruket vil være en aktiv deltaker i det som omtales som det grønne skiftet. Gårdsdriften moderniseres, med stadig mer bruk av GPS, som sørger for at traktoren kjører rett frem, slik at ikke sporene overlapper hverandre. Førerløse biler kommer på markedet, og det samme gjelder selvsagt for den type maskiner en bonde bruker. (Forskningsmiljøet på NMBU lanserte nettopp en prototyp med navnet Thorvald.) Melke- og fôrmaskiner vil bli mer avanserte. Også mindre, økologiske gårder vil kunne bruke nettbrett og smarttelefoner for å dirigere maskinparken – som selvsagt ikke lenger vil gå på olje. Elektronisk merking av dyr vil føre til bedre helsekontroll og dyrevelferd, og droner vil måle areal og tegne opp kart, slik at gjødselmengde kan beregnes nøyaktig. På denne måten vil også det familiebaserte landbruket i Norge ha en god mulighet for å produsere med overskudd.

Spise som en greve. I boken Hele bøffelen (2015) er journalist Joacim Lund inne på noe av det samme: «Det er fullt mulig å spise som en greve, ta vare på helsa og passe på at dyra og miljøet har det bra – uten å bli flådd i kassen.»

Det industrielle jordbruket, basert på uniformering og reduksjon av naturmangfold, vil sannsynligvis gå av moten, men bare under forutsetning av at de teknologiske nyvinningene sørger for effektiv produksjon. Samtidig vil det krevende, men biologisk berikende agroøkologiske jordbruket vinne terreng. Ikke minst i Afrika.

Vi vil alle ønske oss velsmakende mat basert på bærekraftige driftsmetoder. Bedre karbonbinding, god nok produktivitet, bedre dyrehelse og -velferd, men først og fremst følelsen av en riktigere livsstil vil fremme det grønne skiftet i jordbruket. Da kan vi også forvente oss mindre matallergier, reelle som innbilte.

En av grunnene til at jeg tør hevde dette, er arbeidet som gjøres av Olivier de Schütter. FNs tidligere spesialrapportør på retten til mat er i dag en av lederne i et stort europeisk panel med eksperter på bærekraftige matsystemer. Schütter og hans likesinnede vil trolig få økt innflytelse både hos beslutningstakere og forbrukere.

Og her står vi altså. Prisgitt naturen, som alltid. Men nå stinne av kunnskap. Og med et utall valgmuligheter. Det sultne mennesket vil aldri bli helt mett. Mat kommer til å være essensielt i vår opplevelse av det å være menneske. Mat er kultur, og vi kommer alltid til å rendyrke gourmeten i oss. Vi vil sette smaksopplevelsen i sentrum, være opptatt av hvor maten vår kommer fra, og hvordan den er produsert.


Kroglund er skribent og forfatter av boken Kniv, sjel og gaffel. På sporet av det sultne menneske (Vega Forlag, 2016). andrewkroglund@gmail.com

Andrew P. Kroglund
Andrew P. Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent. Dessuten generalsekretær i BKA (Besteforeldrenes klimaaksjon).

Du vil kanskje også like