Goodpitch: NGO møter doumentar

Profittjagende rovhogst av Brasils regnskog, forurensning og endrede livsvilkår på Færøyene, og volden i Sør-Sudan.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Kvinnen som sto foran oss fortalte at hennes oppgave i fangeleiren i Bosnia var å løpe rundt og vaske vekk blod. Etter at de brutalt hadde henrettet hennes bror og far – mens hun ble tvunget til å se på – måtte hun legge dem i graven! Hun mistet tellingen med alle de som voldtok henne. Men hun overlevde. Hun var sterk – og valgte etter krigserfaringene å jobbe for å hjelpe andre – hjelpe kvinner. Zainab Salbi er hennes navn. Hun innledet den store dokumentarfilmkonferansen Goodpitch i London for to år siden. I en pause står vi og snakker sammen, og hun tar hånden min, holder den, og jeg ser rett i de store, mørke øynene i det runde ansiktet. Hun har kortklippet hår. Jeg merker meg en sterk kvinne, med mye kjærlighet og en enorm utstråling. Hennes unike kommunikasjonsevne har brakt henne inn i tv-programmer verden over, og hun har samlet inn millioner av kroner til sitt hjelpearbeid. Budskapet er at det nytter å gå videre. Nå har hun tatt kameraet i egne hender, og blitt regissør av dokumentarfilm. Hva er egentlig Goodpitch? Det britiske initiativet har siden 2008 samlet humanistisk inspirerte dokumentarister til møte med NGOer – ikke-statlige hjelpeorganisasjoner. Frem til i dag har rundt 250 dokumentarfilmer under utvikling fått rundt 120 millioner kroner til produksjoner og kampanjer fra disse organisasjonene. Denne uken arrangeres Goodpitch i Operaen i Oslo. Sju utplukkede filmprosjekter presenteres for nær 100 organisasjoner for mulig samarbeid og økonomisk støtte – blant annet Regnskogsfondet, Fritt Ord, DnB, Flyktninghjelpen, Amnesty International, Transparency International og Utenriksdepartementet. Er dette mest til gjensidig nytte for forretningspartnere, eller handler det mer om verdier? Britdoc, Ford-stiftelsen og det amerikanske Sundance-instituttet var i starten overbevist om at dokumentarfilm er et kraftig verktøy for å fremme samfunnsmessig endring. Dette kan antakeligvis noe nær 2500 organisasjoner som har besøkt Goodpitch bekrefte. Men opprettholder en allianse mellom filmskapere og private stiftelser – med et organisasjonsmessig formål å fremme – filmskapernes kritiske integritet? De risikerer jo å havne i kampanjene til verdensomspennende NGO-er, som deltakende Progressive Christianity Network, Oxfam eller World Economic Forum. Da spørs det om de kan beholde den nødvendige distansen, og opptre uavhengig. Gjennomførte kampanjer er blitt finansiert med omtrent det samme beløp som det har kostet å lage en film – rundt to millioner kroner. Eksempelvis påpekte NRKs Odd Isungset i en norskarrangert Goodpitch-debatt i 2013 at kampanjedrevne dokumentarer ikke er like velkomne hos dem. En slik outreach-kampanje kan handle om en miljøsak for planetens videre eksistens, kritikk av våpenbruk, homofiles rettigheter – eller gorillaenes overlevelse, som Goodpitchfilmen Virunga nå er lansert på Netflix i 60 land. En rekke dokumentarfilmskapere driver med undersøkende journalistikk, og filmarbeidet kan pågå over flere år. På den annen side lages stadig flere personlige dokumentarer, inspirert av fiksjonsfilmens dogme om å følge en hovedkarakters vekst, fall og til slutt selvransakende endring – et narrativ der publikum identifiserer seg med helten eller tragediefiguren i filmen. Felles for Goodpitch-prosjektene er at de tar for seg etiske spørsmål – spørsmål om rett og galt. Noe står alltid på spill. Blant årets gode «pitcher» er norske Rebels av regissør Kari Anne Moe. Hun spør seg hvorfor en tredel av unge nordmenn dropper ut av videregående skole – dobbelt så mange som ellers i Europa. En annen er miljøfilmen Borneo Case, om råhogst i Amazonas (Se side 5). Filmene vi presenteres for er ennå ikke ferdige. En ser nærmere på hvaljegere og forurensning utenfor Færøyene, en annen på rettsaken mot Ratko Mladic (fra området som nesten ødela nevnte Zainab Salbi). En femte film handler om en nyutdannet sørsudansk advokat som returnerer til hjemlandet, for igjen å oppleve at han blir beskutt – akkurat som i ungdommen. De to siste er av den mer personlige sorten: én handler om en manns blindhet – der lydbånd skal gjengi følelsen av tap, gjenfødelse og fornyelse i hans indre verden – og en følger en transkjønnet mann som søker selvrealisering og aksept i Tyrkia. Filmer hvor noe står på spill? En film om fire norske gutter som dropper ut av skolen, en film om en persons blindhet, eller en transkjønnet manns behov for anerkjennelse – kan de være «good»? Eller er profittjagende rovhogst av Brasils regnskog, forurensning og endrede livsvilkår på Færøyene, og volden i Sør-Sudan mer «good» for de oppmøtte NGO-ene? I London for to år siden deltok også den Fritt Ord-støttede norske filmen Idas dagbok – om selvskading hos unge. Man kan ikke annet enn å nikke anerkjennende til arbeidet filmskapere og berørte frivillig legger ned for at vi skal kunne forstå hverandres problemer, reagere på overgrep, og sørge for at mennesker i vårt globale nabolag ikke ydmykes så de tar skade på sin sjel. Denne kloden er egentlig ikke så stor, er den? Dokumentaren er muligens dagens viktigste virkemiddel for å endre en holdning – dersom den unngår å ende i kikkermentalitet og underholdning. Truls Lie

---
DEL