Gonzo-fortolkning av surrealismens trollkvinne

Leonoras reise Forfatter
Forfatter: Susanne Christensen
Forlag: Oktober
KOMPROMISSLØS / Boken om kunstneren Leonora Carrington er en reise ut i surrealismens jungel, en vellykket flukt fra det konvensjonelle og en fantasiens infiltrasjon av det etablerte.

Det er en kjent og beklemmende erfaring at kulturformidlingen ofte kveler kulturen. Selv de mest radikale og grensesprengende kunstprosjekter falmer når galleriene henger opp sine hjelpsomme plansjer; selv de mest overskridende og kaotiske kunstnerliv blir gjort lettfordøyelige av biografene
– omsatt til noe vi kan nærme oss med en påholden nysgjerrighet og det vi anser som en kultivert interesse for nettopp «kulturen». Surrealistene var bevisste på at de måtte flykte fra alt dette.

I denne boken møter kulturskribenten og forfatteren Susanne Christensen den britiskfødte kunstneren Leonora Carrington (1917–2011) ad utallige indirekte veier. Leseren får være med på møtet med et kompromissløst, plaget og samtidig humoristisk kunstnerskap som begynte i mellomkrigstiden, og Carringtons flukt fra en tilstivnet kultur til surrealismens frigjøringsprosjekt.

The birdmen of burnley av Leonora Carrington

Det ligger en opprørsk villskap i dette essayet, som er både eksentrisk og gjenstridig, med et flettverk av assosiasjoner. Til tross for sin innfallsrikdom og uforutsigbare form oppleves boken som et oppriktig forsøk på å komme til kjernen: å holde kontakten med egne motivasjoner og fravriste stoffet dets viktigste mening. Vi har å gjøre med et slags psyko-sympatisk eksperiment, en slags gonzo-hermeneutikk, en deltakende fortolkning.

«Dette blir underlig, dette blir en underlig reise», er innledningen på Christensens forord, og det blir snart åpenbart at hun ikke skriver en biografi, men en livsskildring der hun ønsker å mane fram en levemåte, en følemåte, en mentalitet.

Outsideren

I bokens første del møter vi Leonora som ung jente i en familie med høye sosiale ambisjoner. De er konvensjonelle strebere som vil gifte henne bort til en bedre posisjon og sender henne på ball. For Leonora er de ensomme rideturene en åpning mot en annen verden. Hun oppdras for å passe inn i den britiske overklassen, men opplever seg selv mer som et dyr som ikke passer inn, en hest, et vesen fra et annet sted. I en av sine første fortellinger dikter hun seg om til en hyene som drar på ball utkledd som menneske, med en maske hun har fått ved å gnage hodet av en tjenestepike. Det abrupte, burleske og merkverdige smitter over i Christensens egen framstilling.

Selvportrett

I en prosa som springer fra journalistiske passasjer og distanserte analyser til poetiske parafraser av Leonoras verker og livsstemninger, sirkler Christensen inn outsideren: «Leonora er veldig vanskelig å få til å passe inn i en hierarkisk inndelt sosial orden. Leonora er i regnet, hun blir til regnet, hun blir til jord, bjørnebærstenglene griper etter beina hennes som katteklør. Det er noe i buskene. Hun er ikke adskilt fra dette rotete kaoset […].»

Like etter kan vi plutselig befinne oss i en betraktning over maskens symbolikk i Star Wars-filmene eller i Christensens opplevelser og minner. Nytt, halvkaotisk og underlig materiale trekkes stadig inn i teksten, men etter hvert som den utfolder seg, får vi likevel et blikk for hvordan det hele henger sammen.

Mangfoldig reise

Reisen, som ligger i tittelen, gjentas på flere plan. Christensen følger Leonoras bevegelser i biografiske skisser, men følger også etter i kunstnerens fotspor. Gradvis tar forfatterens egen reise over. Leonora opptrer indirekte gjennom møter med folk som kjente henne, i omgangen med eksperter, biografer, entusiaster og parallelle kunstnere. Felles for galleriet av bipersoner og bidragsytere er at de er outsidere – de hører til allesteds og ingensteds. De er ofte hjemmehørende i naturen og fremmede i kulturen.

Under andre verdenskrig blir Leonora tatt til fange av farens politiske kontakter. Hun legges i belter i et galehus i Santander på den nordspanske kysten. Leonora flykter til Lisboa da faren hennes, via utsendinger og kontakter, vil flytte henne til et annet asyl. Hun gifter seg og ender opp i Mexico. Der treffer hun en annen kvinnelig surrealist, Remedios Varo, og begynner endelig et liv på helt egne (og ofte eksentriske) premisser.

Noe av poenget med denne reisen er at Leonora alltid forblir på flukt og på utsiden – og dermed motsetter seg en trygg plassering og institusjonalisering, selv om hun hadde utstillinger og oppnådde en viss berømmelse. Christensens reise blir også en undersøkelse av hva som trekker henne mot Leonoras tekster, bilder og liv. Teksten rommer dessuten hennes egne drømmer og skrudde tilstander. Her får vi anledning til på nytt å stille spørsmålet om hva surrealismen var – hvordan den har preget oss, eller hvordan den har sunket i jorden og blitt overtatt av mer masseproduserte fantasier.

De mistilpassede

Det surrealistiske er antitilpasning, det er en feiring av det vi var da vi var barn, av følelser vi ikke kan gjøre rede for, av krefter som kaller på oss, av merkelige innskytelser, av det dyriske og ubevisste. Slik finner også Christensen plass til å skrive om menneskene som ikke passer inn – ikke bare de genuint mistilpassede kunstnerne, men også kulturarbeiderne, kritikerne og formidlerne. Blant dem hennes egne venner, to av dem døde for egen hånd.

Noe av poenget med denne reisen er at Leonora alltid forblir på flukt og på utsiden – og dermed motsetter seg en trygg plassering og institusjonalisering.

Det marginale og prekære livet er politisk, siden det å bekrefte det som ikke passer inn, er en samvittighetssak. Også det å formidle på en annen måte, å prøve å være tro mot sin egen kunstopplevelse og leseropplevelse, er en samvittighetssak. Dette synes å være budskapet i Christensens bok, i den egenrådige og løsslupne impulsen som har gitt den form. Leonora Carringtons kompromissløshet ga henne et
utside-perspektiv på samfunnet. Hun var et menneske, men også et dyr. Hun var en profesjonell kunstner og forfatter, men også en heks.

Carrington ble i sine eldre år også miljøengasjert, og Christensen betrakter henne som en økofeminist som ikke bare ser miljøkampen som en prinsippsak, men som en langt dypere allianse med det ikke-menneskelige. Hele den følsomheten som surrealismen svermet for, er kanskje en flukt, men det er også en allianse med alt det som har blitt marginalisert og fortrengt – en søken etter et rikt og farlig liv.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Abonnement kr 195 kvartal