Godt fra Europas randsone

En sterk rundtur i Europas bakgård. Det er hva Aage Borchgrevink har levert i boka Eurostories, som nylig kom ut på Gyldendal.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Eurostories – Aage Storm Borchgrevinks siste bok – er en reiseskildring. Således skriver forfatteren, som tidligere har gitt ut Arkivene, seg inn i noe som ligner en tendens denne våren: Det har kommet fire-fem reiseskildringer skrevet av en generasjon unge mannlige forfattere de siste månedene. De er alle bare i begrenset grad orientert mot severdigheter og minnesmerker om svunne tider, men forsøker heller å vise samtidens sosiale og kulturelle forhold på stedene de beskriver.

Kontraster i tid og rom gjør det tydeligere for oss hvem vi er. Jan Zahl viser foreksempel i Sommerfugleffekter hvor banale og ubetydelige våre hjemlige politiske problemer blir når man sammenligner dem med et Argentina i oppbrudd og økonomisk kaos. Også i Eurostories er det avstand langs rom-dimensjonen som gir oss perspektiver på norske forhold. Men denne avstanden er ikke så stor, egentlig. Det er imidlertid også snakk om mentale barrierer. Barrierer mellom øst og vest – mellom sivilisasjon og barbari, slik det heter i mytologien – i et Europa som har vært delt i årtier, men som nå langsomt kjemper for å gjenvinne identiteten sin.

Demokraturet

Ifølge forlaget er det ikke en hvilken som helst reiseskildring Borchgrevink har skrevet, men en der «menneskene og deres historier står i sentrum.» Likevel går han et skritt lenger enn sine forfatterkollegaer denne våren i å legge spesielt vekt på sosiale forhold. Ja endog politiske.

Det er som menneskerettighetsaktivist Aage Borchgrevink reiser. Ikke som turist. Og som menneskerettighetsaktivist, bevæpnet med penn og notatblokk tar han oss med gjennom Hviterussland, Makedonia og Kaukasus. Tre konfliktfylte områder i Europas utkant.

Boken har fire hoveddeler. I den første reiser Borchgrevink med en kollega fra Den norske Helsingforskomité gjennom Hviterussland for å besøke lokale menneskerettighetsforkjempere. De har det ikke lett: «Det hviterussiske eksperimentet som foregår nå, handler mer om å utvikle en ny totalitarisme der den sovjetiske arven kombineres med liberal-demokratisk staffasje,» skriver Borchgrevink. Resultatet blir «demokraturet». En styreform som drives av de styrendes angst for indre og ytre fiender og som opprettholdes av befolkningens redsel for myndighetene. Det er snakk om en særegen østeuropeisk dobbelthet, for innbyggerne har jo lært å leve med denne trusselen: «På et plan er dobbeltheten en arv fra den sosiale kontrakten i kommunist-statene: «Dere later som om dere arbeider, vi later som om vi betaler dere.» På et annet plan er dobbeltheten en konsekvens av en form for frykt som ikke finnes i Vest-Europa.» Den kan få humoristiske utslag. Ironi og vitser er foreksempel spesielt utbredt i Øst-Europa, skriver Borchgrevink. Men den kan også få mer uhyggelige konsekvenser. Den påtatte glemselen er den mest påtakelige. Hviterussland hjemsøkes foreksempel av Tsjernobyl-spøkelset, selv om det knallharde Lukasjenko-regimet gjør sitt beste for å glemme det. Det samme gjelder de mange opposisjonelle som på mystisk vis har forsvunnet i dette sentraleuropeiske landet de siste årene. På overflaten later alt til å være i orden: «[S]årene finnes under den tynne skorpen som dekker dem.»

Gorijan og krigeren

Andre del handler om en biltur i Makedonia etter krigen som rystet landet i 2001. Fra Skopje til Stip og tilbake igjen. I bilen sitter Gorijan, sjåføren, og to lokale menneskerettighetsaktivister. En albaner og en makedoner. Korrupsjonen er omfattende. De etniske konfliktene syder under overflaten, og kommer til syne på en restaurant: «»Ålreit, Panche,» sier jeg langsomt. «Så det er greit for deg hvis datteren din kommer hjem og forteller at hun vil gifte seg med en albaner?» Det blir plutselig stille. Der krysset jeg grensen. Man kan spøke om mange ting i Makedonia, men enkelte grunnleggende ting lar man ligge.»

Det er historien om en depresjon: «Kjennetegnet på en virkelig depresjon er mangelen på språk til å beksrive den nye situasjonen kombinert med flukten tilbake til en irrelevant ideologi,» skriver Borchgrevink. Og det er det som preger situasjonen i Makedonia.

I Tsjestjenia, hvor en glemt krig utspiller seg med enorme lidelser for sivilbefolkningen, er forholdene enda verre. I Eurostories får vi historien fra sidelinjen. Fra flyktningleirene i naborepublikken Ingusjetia, fra den kjente russiske journalisten Anna Politovskaja og fra en tidligere geriljakriger som nå er bosatt på Holmlia utenfor Oslo.

Det er imidlertid den fjerde delen, som handler om å jage spøkelsene frem i lyset slik at de sprekker, som samler trådene i boken.

Den sterkeste historien handler om Gennadij og Andrej. To hviterussere som begynte å grave i forsvinningene til et sentralt opposisjonsmedlem til det beinharde Lukasjenko-regimet, og kunne sannsynliggjøre at de ble drept av innenriksministerens dødsskvadron ved å peke på stedet der bilen og likene angivelig skal være gravlagt.

De to måtte flykte til Norge, men familiene er igjen i Hviterussland. Borchgrevink og Tomek, møter de to i Norge. Det viser seg at de kanskje ble hjulpet av CIA. At de kanskje ble hjulpet av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. Hvordan har det seg ellers at de fikk kjøpt det dyre spesialutstyret de trengte for å gjennomføre avsløringene, og at de umiddelbart ble innkvartert hos FNs høykommisær for flyktninger da de ankom Moskva i første fase av flukten. At de ble beskyttet av FSB mot det hviterussiske KGB og at de kom til Norge uten problemer?

Igjen viser det seg at verden langt fra er enkel og med klare skiller mellom ren og uren, god og ond. Lukasjenko har kanskje til og med rett når han beskylder de to for å være betalt av amerikanerne.

Nå lever de i skjul. I dag er det de som lever som de spøkelsene de i sin tid forsøkte å få grave frem i lyset. Men hvem er de, spør Borchgrevink mot slutten av boken: «Spørsmålet opptar meg. Jeg føler at hvis jeg forsto hvem de var, hvorfor de gjorde det de gjorde og hvem so hjalp dem, ville jeg forstå noe om Hviterussland. Jeg tror at når det er så vanskelig for meg å forstå, er det fordi jeg er et barn av det fredelige Nord-Europa.»

Avsløringer

På tross av å være et «barn av det fredelige Nord-Europa» gir Borchgrevink oss mennesker med historier som gjør politikken og lidelsene høyst levende. Så nært, likevel så fjernt, men akk så forbannet viktig. Folkene vi møter sitter nemlig i brennpunktet for et av de største politiske kulturelle og identitetsmessige dramaene i vår tid. Kampen om fortolkningen av de østeuropeiske landenes nye rolle.

Så kan man like eller ikke like denne uvanlige formen for reiseskildringer. Undertegnede liker det svært godt. Blant annet fordi man straks kommer bak turistklisjeene. Og fordi det aldri er tvil om at prosjektet holder. Jeg stiller meg i utgangpunktet tvilende til hvor mye spennende som kan foregå på en biltur. Selv om noen av passasjene fra Makedonia blir i lengste laget er det likevel en nerve i menneskene vi møter som gir dramaet om Europas framtid sjel og blod.

Boken er lærerik og ikke uten overraskende opplysninger og enkelte avsløringer. Husker du foreksempel den norske Nato-offiseren som kjørte i hjel en Makedonsk minister og familien hans i Makedonia for noen år siden? I Eurostories får vi den lokale varianten. Den levner norske myndigheter relativt liten ære.

Samtidig problematiserer Borchgrevink sin egen rolle som reisene i krigssoner og i fattige områder, noe som bidrar til å øke refleksjonsnivået: «I det jeg trer inn i den østeuropeiske situasjonen, endrer jeg den.» På et politisk plan blir det tydelig når aktivistene han har besøkt et sted i Hviterussland får besøk av det hemmelige politiet noen dager senere. På det menneskelige planet når Gorjan – sjåføren til Borchgrevink i Makedonia – slites i to over spørsmålet om han skal ta på seg sikkerhetsbelte eller ikke: «Hvem skal Gorijan være? Er han moderne eller macho? Europeer eller nasjonalist? Med eller mot? Frem eller tilbake? Spørsmålene tårner seg opp mens vi kjører de siste kilometrene fra basarene på slettelandet og ned til Stip.»

På dette planet blir Eurostories ikke bare en bok om menneskene forfatteren møter, og deres historier. Ikke bare om politikk, krig og lidelse. Men også en bok om å møte det fremmede. Om å møte med den østeuropeiske virkeligheten i rollen som hjelpearbeider, menneskerettighetsaktivist og ikke minst som vestlig.

---
DEL

Legg igjen et svar