Godt balansert

«Andre generasjons norskinger,» burde vi kanskje kalle unge nordmenn med innvandrerforeldre. Det er en besnærende tanke.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Bindestreksidentitet» er ny-ordet som skal beskrive den posisjon man kommer i når man står i skvis mellom to kulturer. En sann balansekunst er det nok å regissere ens eget rollespill på en slik måte at de kryssende oppfatningene og forventingene lar seg forene på en mest mulig komfortabel måte. Det er hvordan et knippe norske ungdommer med foreldre fra ikke-vestlige land håndterer dette komplekse maskespillet som er tema for Annick Prieurs nye bok. Den kommer på Pax i disse dager og har fått et treffende navn: Balansekunstnere.

Det er særlig når det gjelder familiespørsmål og spørsmål knyttet til seksualitet at Prieur finner en distinkt annerledeshet mellom sine informanter og vanlig norsk ungdom. Det er på disse områdene konflikten mellom tradisjonalisme og modernitet oppleves sterkest. Samtidig tar hun opp mannsrollen og spør om kultur kan forklare at unge menn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på visse kriminalitetsstatistikker. Svaret er selvsagt «nei». Kultur er en verdiløs forklaringsfaktor. Heller er det snakk om en dynamisk prosess hvor enkeltmennesker med sine kroppsliggjorte disposisjoner, eller habituser, for å bruke den sjargongen Prieur låner av den franske sosiologen Pierre Bourdieu, møter sosiale, kulturelle og økonomiske strukturer i skole, arbeidsliv og familieliv. I kapitelet «Summen av små krenkelser» peker Prieur på hvordan følelsen av stadig å møte større eller mindre hindringer i arbeidslivet og samfunnet forøvrig påvirker de unge menneskenes etniske selvforståelse. Samtidig peker imidlertid Prieur på betydningen av de andre innvandrerfamilienes syn når det gjelder for eksempel barneoppdragelse. Et eksempel: «Det er slående for Gülsüms far at det er hva andre tyrkere i Norge tenker og sier om datteren hans, som betyr noe, ikke hva nordmenn mener, og heller ikke hva Koranen sier.»

Om det ene – krenkelsene – så er sterkere enn det andre? Vel, svaret er nok at begge deler spiller viktige roller. Og at det er sosiale prosesser i sving i innvandringsmiljøenes møte med storsamfunnet som gjør at Gülüms far, og sannsynligvis mange med ham, oppfatter sin etniske gruppe som «Den relevante andre». Det har nok Prieur rett i.

Slike prosesser kan få mange utslag. Ikke aller er slik vi forventer oss: Sønner og døtre som aldri har vært i foreldrenes opprinnelsesland kan for eksempel fra tid til annen være mer «tradisjonalistiske» enn foreldrene selv. Det er vanlig å tenke seg at innvandrerjentene i størst grad opplever den strenge familie- og seksualmoralen. Prieur påpeker imidlertid at en del gutter kontrolleres på en annen måte – ved å bli part i et arrangert ekteskap i ung alder gjøres ungdomstiden kortere enn for nordmenn i samme generasjon.

I Prieurs brede og sammensatte kildeutvalg – hun har intervjuet alt fra fengselsinnsatte, via godt tilpassede arbeidstakere til hjemmeværende kvinner med ulik etnisk tilhørighet – finnes det eksempler på begge disse fenomenene.

Samtidig som Prieur insisterer på et såkalt dynamisk kulturbegrep, operer hun imidlertid slik vi har sett med kategoriene «tradisjonell» og «moderne». Et slikt begrepspar er tilsynelatende ufravikelig skal man feste grep om denne delen av virkeligheten. Men hva er kilden til «tradisjonalismen» i noen innvandrermiljøer? Det er ikke så sikkert at det er en ukritisk tilslutning til foreldrenes og besteforeldrenes kultur som avgjør – for samtidig lytter kanskje personen det gjelder til hip-hop og knytter an til konsumkulturens symboler i valg av klær og andre ting som signaliserer tilhørighet og livsstil i det norske samfunnet.

Ved å betvile verdien av et statisk begrep om «kultur» – det pakistanske, det vietnamesiske eller det norske – som årsaksfaktor når man skal forstå spørsmål knyttet til integrasjon, marginalisering og isolasjon, åpnes rommet for andre og mer fruktbare perspektiver. Hva har for eksempel selve innvandringssituasjonen å si? Er det ikke likheter mellom innvandrerungdom med ulik etnisk bakgrunn? Er det ikke symbolske og økonomiske makt og dominansrelasjoner i sving her? Betyr ikke disse forholdene mye nr ungdommene skaper sin bindestreksidentitet?

Selv om Prieur har flettet inn enkeltinformantenes historier og utdrag fra intervjuene for å vise frem ved hjelp av konkrete eksempler hva for slags faktisk levde liv det her er snakk om, er Balansekunstnere basert på en avhandling i sosiologi og bærer preg av det. Når Prieur gjør sine informanter til studieobjekter ties deres standpunkter og holdninger samtidig i hjel. Som Hans Skjervheim skriver i «Deltagar og tilskodar» er det umulig å ta et utsagn alvorlig som utsagn og som symptom på et fenomen som skal avdekkes på en og samme tid. Det har en «fysisk» side og en side fylt med meningsinnhold som man kan debattere, tilslutte seg eller ta avstand fra. Når man konfronteres med et utsagn må man velge anskuelsesform. Som Prieur også innrømmer i forordet er dette et dilemma den sosiologiske undersøkelsen vanskelig går fri av. Det boken taper på «avhandlingsformen» når det gjelder dette dilemmaet, tar den imidlertid igjen ved å være saklig og grundig. Det er manko på både tallmaterialet og «fenomen-analyser» om det vi kanskje helst burde kalle «Andre generasjons nordmenn», samtidig som den offentlige debatten om alt fra integrering, via kjønnsroller til religiøs fundamentalisme i aller høyeste grad omhandler dem. I så måte representerer Annick Prieurs bok et svært viktig bidrag til forståelse av de prosesser som danner etniske identiteter i møte mellom foreldrenes og opprinnelseslandets kultur på den ene siden, og en moderne norsk og konsumpreget kultur på den andre.

---
DEL

Legg igjen et svar