Godt skjult våpen

Norge bruker ikke våpeneksportpolitikk for fremme av menneskerettigheter. Om man gjorde det, måtte krigsmateriellsalget til udemokratiske regimer avsluttes.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Handling. Og med et menneskerettighetsfokus ville regjeringen måtte uttale seg tydelig om hvorfor undertrykkende regimer ikke skal styrkes militært med norsk krigsmateriell.

Med en regjering som i større grad enn tidligere legger norske egeninteresser til grunn i utenrikspolitikken, burde tiden nå være inne for en ny debatt om hvordan også våpeneksportpolitikken kan bidra til målsettingene for norsk menneskerettighetsengasjement. Dette adresserer selvsagt den krigsmaterielleksport Norge i dag tillater til menneskerettighetskrenkende regimer, men også de tilfeller hvor Norge i dag nekter våpeneksport, grunnet mottakerlandenes uholdbare menneskerettighetssituasjon.

Norge tillater i dag eksport av krigsmateriell til en lang rekke undertrykkende regimer. Dette undergraver Norges rolle som menneskerettighetsforkjemper globalt. Forrige regjerings siste våpenhandelmelding, som ble behandlet i Stortinget i februar, viser at norsk krigsmaterielleksport til en lang rekke stater i Midtøsten og Nord Afrika fikk fortsette i 2012. Blant landene som fikk importere norsk krigsmateriell dette året var Kuwait, Saudi Arabia, Qatar, De Forente Arabiske Emirater, Algerie, Egypt, Jordan og Oman. Våpeneksporten til land som Thailand, Singapore og Malaysia bør også forstås som problematisk i forhold til demokratikriteriet dette året.

Når regjeringen nå forbereder sin menneskerettighetsmelding, bør de derfor uttale at Norge ikke skal tillate videre krigsmaterielleksport til slike ikke-demokratiske mottakere.

I forrige uke så vi et interessant eksempel på hvordan Utenriksdepartementet unngår å bruke krigsmateriellpolitikken til menneskerettighetenes fordel, selv når regjeringen i utgangspunktet gjør det rette – altså å avslå søknader om krigsmaterielleksport til undertrykkende regimer:

Egypt-saken. Statssekretæren med ansvaret for den norske krigsmaterielleksporten, Bård Glad Pedersen (H), var denne uka i flere debatter om menneskerettighetssituasjonen i Egypt. Siden august har norsk politikk vært å nekte krigsmaterielleksport til Egypt, grunnet militærkuppet og landets negative utvikling på menneskerettighetsfeltet siden i fjor sommer. Tidligere utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) uttalte denne politikken tydelig i september 2013, da han i et svar til Stortinget sa at den konkrete foranledningen for eksportstansen til Egypt var maktovertakelsen i landet, der den egyptiske hæren spilte en nøkkelrolle, og den omfattende voldsbruken mot politiske motstandere og andre sivile som fulgte. Den sittende regjeringen har klokelig valgt å videreføre denne politikken fra de rødgrønne.

Da statssekretær Pedersen innledet for våpenindustrien om norsk eksportkontroll på torsdag, ble han konfrontert med næringsmessige konsekvenser av denne Egypt-politikken. En representant for norsk våpenindustri uttrykte sin frustrasjon over at hans selskaps søknader om lisens for eksport av krigsmateriell til Egypt nå avslås av departementet. Statssekretæren sto da rakrygget opp mot industrien, og han fremholdt at ingen endring i eksportpraksis ovenfor Egypt vil skje før det eventuelt blir etablert et bredt flertall i Stortinget for dette.

Samme kveld var samme statssekretær i Dagsnytt 18 i debatt om norsk menneskerettighetspolitikk ovenfor Egypt. Utgangspunktet var en anklage mot regjeringen om at den undergraver norsk rolle som fredsnasjon i Midtøsten ved å ikke reagere kraftig nok på den negative utviklingen i Egypt. I den ti minutter lange debatten redegjorde Pedersen bredt for hva som er gjort fra UDs side i saken. Det ble referert til bilaterale samtaler, innlegg i FNs menneskerettighetsråd og mer til. Den norske eksportnekten ble allikevel ikke tatt opp. Dagen etter hadde statssekretæren også en kronikk ute på nrk.no, med samme tema, hvor den norske stansen i krigsmaterielleksport heller ikke nevnes.

Mangelfull. Om UD hadde forklart eksportnekten til Egypt som et virkemiddel i menneskerettighetspolitikken, ville det vært veldig positivt. For det første ville det vært en ærlig innrømmelse av krigsmaterielleksportens faktiske politiske bakteppe. Et signal om at denne krigsmaterielleksporten faktisk er et uttrykk for gjeldende sikkerhetspolitikk. Dette ville igjen bidratt til en mer redelig og informert våpeneksportdebatt i Norge. Når den sikkerhetspolitiske motivasjonen Norge har for å tillate krigsmaterielleksport til et femtitalls stater ikke er kjent og diskutert i Stortinget, blir også parlamentets rolle i å overse regelverk og praksis for krigsmaterielleksporten mangelfull.

For det tredje ville en slik uttalelse skapt presedens også for annen krigsmateriellpolitikk ovenfor andre mottakerland. Om man uttaler det eller ikke, er uansett det å tillate krigsmaterielleksport til et land et tydelig tegn på tillit og strategisk allianse. Krigsmaterielleksporten fremmer tross alt mottakerstatens militære evne. Man ønsker heller ikke å eksportere krigsmateriell til stater som kan tenkes å bruke materiellet imot en selv eller ens egne interesser. Tilsvarende er det å nekte krigsmaterielleksport til et land et tydelig signal om at man ikke ønsker å styrke dette regimet militært.

Her ligger et stort rom for regimekritikk, hvilke kan gjøres til et viktig instrument i menneskerettighetspolitikken.

Alexander Harang er leder i Norges fredslag.

---

DEL