Godt år for Vietnam

Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF.

16.12.1967

I løpet av året er det skjedd en merkbar forandring i det norske folks holdning til Vietnam-krigen. Det fins vel knapt en nordmann som i dag ikke er opptatt av krigen på en eller annen måte, og de fleste har vel denne holdning: Dette er en meningsløs krig og vi må håpe at den snart tar slutt!

Andre har et mer aktivt engasjement. De appellerer til amerikanernes sunne fornuft og deres anstendighet. De ser på USAs utenrikspolitikk som i bunn og grunn god og velmenende, men i Vietnam har de begått en feil. For de bruker vold mot fattigfolk. De jager befolkningen fra deres hjem og samler dem i leire, de bomber, torturerer, brenner gårder, forgifter rismarker, sprenger demninger – det er handlinger som i rå brutalitet får tyskernes herjinger i Finnmark til å bli den rene solskinnshistorie. En er vitne til at verdens sterkeste militærmakt med en halv million soldater og med verdens mest utviklede flyvåpen bomber et fattig land sønder og sammen – alt dette ser man og vil helst snu ansiktet vekk. For dette er vold, og folk flest liker ikke vold. De vil ha fred – de vil at alt skal være som før.

Men spørsmålet er: Hvordan var det før? I Vietnam, i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Og hvordan er det i dag, der hvor det ikke er Vietnam-kriger? Der hvor imperialismens forbrytelser ikke er brakt frem i lyset?

Det er som svar på dette spørsmålet at Solidaritetskomiteen for Vietnam i år har tatt opp en ny parole, og den lyder: Bekjemp USA-imperialismen!

Kolonimaktene og USAs utplyndring av de fattige lands råvarer, utbytting av deres arbeidskraft, den mentale og fysiske undertrykkelse – er i seg selv en voldshandling som på mange måter er like umenneskelig som den åpne vold som i dag kommer til uttrykk i Vietnam.

I Latin-Amerika, f. eks., bor det mellom 200 og 300 millioner mennesker. Her dør det noe slikt som 5500 mennesker pr. dag, 2 millioner pr. år, 10 millioner hvert femte år. De dør på grunn av sult og utmattelse, av sykdommer som kunne helbredes, av for tidlig alderdom. To tredjedeler av befolkningen lever under en stadig trussel om død. I løpet av 15 år har sult og elendighet kostet dobbelt så mange døde som den første verdenskrig.

Imens går det fra Latin-Amerika til USA en stadig strøm av rikdom – omkring 4000 dollars pr. minutt, 5 millioner pr. dag og 2 milliarder pr. år. For hver 1000 dollars som går ut av landet, dør det et menneske. Tusen dollar pr. død – det er prisen Latin-Amerika må betale for det som kalles imperialisme.

Det var for å få slutt på denne vold at Che Guevara ga sitt liv i de bolivianske fjell. Det er for å få slutt på denne vold at det vietnamesiske folk kjemper, det er derfor den ene frigjøringsbevegelse etter den andre dukker opp for å bekjempe sin fiende – USA og deres kapitalistiske medskyldige. De undertrykte vil ikke lenger finne seg i å bli utbyttet, fornedret, trampet på. De vil ikke lenger bøye seg for forbrytelsens og forræderiets Internasjonale. De gjør opprør mot denne bandittbalanse, som består i at den bevæpnede kan ta hva han vil, fordi motparten ikke har våpen.

I denne bandittbalanse står vårt land på bandittens – på utplyndrerens – side. Gjennom NATO har vi latt oss integrere i USAs globale militærstrategi. Vi har gjort oss til våpenbrødre med undertrykkerne. Vi lager ubåter til Hellas, vi driver våpenøvelser med greske og vest-tyske og portugisiske krigsforbrytere. Vi fabrikkerer våpen og sender fly som skal brukes mot sivilbefolkningen i Vietnam, vi nekter å ha forbindelse med fattige nasjoner som Nord-Korea, Nord-Vietnam og Cuba, samtidig som vi boikotter de fattige land med vår skipsfart. Vi handler og vandler med fascistiske regimer, samtidig som våre politikere taler om frihet og menneskeverd og uttrykker sin bekymring over det de kaller for den tragiske og meningsløse krigen i Vietnam. Også Johnson og Westmoreland taler om den meningsløse og tragiske krigen, men hvilken rett har morderen til å si: For et meningsløst mord! Og hvilken rett har morderens medhjelpere til å jamre seg over blodsutgytelsene, samtidig som de fyller morderens patrontasker? For det vietnamesiske folk er ikke kampen meningsløs, fordi de kjemper for sitt liv og sin frihet.

Vi marsjerer ikke lenger til USAs ambassade, fordi vi vet at det vietnamesiske folks fiender finnes ikke bare i Pentagon – de finnes i det norske storting. Det vietnamesiske folks fiender er ikke bare Johnson og Westmoreland – det er Lyng, det er Garbo og Røiseland – det er Bratteli og Gutorm Hansen. Disse politikerne som vil at vårt land fortsatt skal være en brikke i USAs imperialistiske undertrykkelsespolitikk, som er dødsens redde for å gi uttrykk for en mening som kan oppfattes som kritikk av USA.

Vårt land er blitt som en bil med motorstopp, som blir slept av en større og sterkere bil. Vi sitter ennå ved rattet, men sjåføren i den forreste bil bestemmer kursen. Kommer vi til et veikryss og ser den forreste bilen kjører feil, så nytter det ikke å blåse i hornet og viser med retningsviseren. Det nytter ikke, fordi vår egen vilje er bundet til slepetauet, og uansett om det bærer galt av sted, og farlig av sted, må vi viljeløst følge med.

Derfor hjelper vi det vietnamesiske folk best ved å kjempe her i vårt eget land, slik at vi kan kappe tauet til imperialismens slepevogn, gjenvinne vår egen nasjonale frihet og støtte alle de undertrykte som i dag fører en kamp på liv og død. La oss aldri glemme dette: Det er her i vårt eget land vi kan gjøre en innsats.

Bare noen måneder før Che Guevara døde, sendte han et budskap til verdens undertrykte folk. Han skriver: «Hvor stor og strålende vil ikke vår fremtid være om to–tre eller mange Vietnam-kriger blomstret opp av hatet på vår jord!» Vi må også gjøre vårt land til et Vietnam, slik studentene ved Berlins universitet gjør det i disse dager, slik amerikanske patrioter har gjort det nå i høst. De blir slått med politikøller, det blir satt inn fallskjermtropper mot dem. Men de kjemper med de midler de har til rådighet: ved å nekte å være forbryternes medsammensvorne.

Krigen i Vietnam fortsetter. Men vi må ikke gripes av fortvilelse, for det vietnamesiske folk holder stand og fortsetter å kjempe.

I Norge viser gallupen at 44 % av det norske folk står bak kravet om amerikansk tilbaketrekning. Vi må sørge for at det blir flere i det år som kommer.

Flere og flere amerikanske soldater deserterer. Også dette antall vil vokse i året som kommer, og vi må være forberedt på å gi dem hjelp og støtte.

La oss understreke hvor viktig det er med solidaritetserklæringer – men la oss aldri glemme at den viktigste hjelp vi kan gi dem er å tilføye deres fiende skade her i vårt eget land. Da kjemper vi ikke bare vietnamesernes sak, da kjemper vi for oss selv, vår egen selvstendighet og til syvende og sist for vårt eget liv.

Les også Slik én amerikaner ser det
Les også Che er død

---
DEL