Godlyd fra Chicago

Sofistikert pop, sexy soul, groovy instrumentaler, galemannsrock og søkende elektronika? Det er Thrill Jockey Records det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når en skal orientere seg i den stadig større underskogen av popmusikken møter du en uoverkommelig mengde band og artister. Da er det godt å støtte seg på kvalitetsbevisste og sjangersikre plateselskap.

På 80-tallet visste du at Def Jam serverte den beste hip hop’en, mens du fant mye bra amerikansk rock på selskap som SST. Etter hvert som 80-tallet nærmet seg 90-tallet, tok selskap som Dischord (Fugazi), 4AD (Pixies, Throwing Muses), Sub Pop (Nirvana, Mudhoney) og Creation (My Bloody Valentine, Primal Scream) over, mens Warp Records (Aphex Twin, Autechre) og Rawkus Records (Company Flow, Black Star) var nye navn på 90-tallet. I dag kan du være ganske sikker på at du ser på en interessant plate dersom Chicago-selskapet Thrill Jockey Records står oppført som utgiver.

Kunstnerisk frihet

Thrill Jockey gir sine artister total kunstnerisk frihet, og med utgivelser som ubesværet flyter mellom pop, rock, jazz og elektronika er selskapet preget av en befriende mangel på respekt for gamle musikalske skillelinjer.

Selskapet ble startet i 1992 i New York av Bettina Richards, som flyttet til Chicago på grunn av lavere utgifter og en økende andel artister fra byen i stallen. Selskapet og artistene deler inntektene 50/50, musikerne har fullstendig kontroll over studioarbeid og plateomslag og skriver bare kontrakt for et album av gangen.

Det ultimate Thrill Jockey-bandet er Tortoise, som i Europa riktig nok gir ut sine plater via Warp Records. Bandet har med sin groovy og søkende instrumentalrock – med sterke innslag av jazz og elektronika – blitt skoledannende for en sjanger musikkpressen har døpt «postrock», og album som «Millions Now Living Will Never Die» (1996), «TNT» (1998) og «Standards» (2001) er verdt å sjekke ut.

Skjulte skatter

I en verden der Tortoise er stjerner har Thrill Jockey mange skjulte skatter å by på. Én er «Quicksand/Cradlesnakes» (Thrill Jockey/VME) av Califone; en særegen miks av amerikansk folk, ørkenrock, skrudd jazz og skakke rytmer. Perfekt for fans av Tom Waits, Wilco og Calexico.

En annen skjult skatt er «Dekkagar» (Thrill Jockey/VME) av The National Trust, et bandnavn som skjuler multitalentet Neil Rosario. «Dekkagar» er som å oppdage et ukjent Curtis Mayfield-album, for her har den tidligere indierockeren Rosario laget en plate med Mayfield, D’Angelo og låtskriverparet Gamble & Huff som forbilder. Skattejakten fortsetter med «Three» (Thrill Jockey/VME) av Archer Prewitt, en elegant samling sofistikert pop du trygt kan sette ved siden av Jim O’Rourke, The High Llamas og Sondre Lerche i platesamlingen. Orkestral pop med Burt Bacharach, Brian Wilson og James Taylor som forbilder.

Thrill Jockey minner om et kollektiv der musikerne bidrar på hverandres plater. Tortoise-medlemmene er over alt, og et av de bedre sideprosjektene har vist seg å være Brokeback, bandet til Tortoise-bassist Douglas McCombs. Etter to middels interessante og i overkant eksperimentelle album løsnet det med album nummer tre, «Looks at the Bird» (Thrill Jockey/VME). Det er en vakker og besnærende blanding av jazz, pop, elektronika og instrumentalrock, der helheten er langt varmere enn tidligere forsøk. Så har vi «supergruppa» The Sea and Cake, der Archer Prewitt og Tortoise-trommeslager John McEntire hjelper kompis Sam Prekop med å lage kjølig og lekker pop. Årets «One Bedroom» (Thrill Jockey/VME) er siste bidrag fra den kanten, som også viser det største problemet med Thrill Jockey. Mye kan bli hakket for smart, dyktig og polert, men heldigvis er ikke Thrill Jockey utelukkende forbeholdt pop-professorer. I Bobby Conn finner vi galskapen og uforutsigbarheten flere av de andre artistene kanskje mangler. Conn har proklamert seg som antikrist og konsertene hans grenser opp mot performance og teater. Heldigvis holder musikken også mål, og album nummer tre, «The Golden Age» (Thrill Jockey/VME), er en akkurat passe gal og eksentrisk oppvisning i sjangerhopping, musikalske tyverier og originale innfall.

---
DEL

Legg igjen et svar