Godkjent av jazzpolitiet

Molde jazzfestival har mer «ren» jazz i år også.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Omtrent 130 konsertinnslag på 14 scener – sånn har det vært i Molde de siste årene. I mange år holdt jazzfestivalen en musikkprofil som inneholdt omtrent to tredeler «rein» jazz og en tredel såkalt «jazzbeslektet». I 2003 toppa det seg med omtrent halvparten «beslektet» – andelen naturligvis litt avhengig av de ørene som hører – men året etter, altså i fjor, slo programmakerne til med en «renere» jazzfestival enn på lenge. Og den linja ble fulgt opp i år. Molde er blitt ganske «stueren» hos jazzpolitiet.

Nøkternt publikumsnivå

Moldefestivalen ønsker nå å holde seg på et nøkternt publikumsnivå. Da det i 2002 ble solgt 30 000 billetter, var byens hotell- og restaurantkapasitet til de grader sprengt. Vi har ved jevne mellomrom anklaget festivalen for å være i lomma på handelsstanden, som stadig ønsker flere folk til byen og stadig større omsetning, men på den oppsummerende pressekonferansen ble det sagt klart ifra at festivalen ikke ønsket å bli større. I Storgata hadde den lagt bånd på den villeste kommersialiseringen, med den følge at gata var mer framkommelig. Årets 25 000 solgte billetter er passe. Det frivillige korpset er begrenset til 750 personer, spilletiden er redusert til under 200 timer. Gode tegn. Én person rekker allikevel ikke over mer enn 40-50 timer musikk på en intens uke.

For to år siden tok festivalen i bruk Bjørnsonhuset, den første sal i Molde som er bygget for musikkformidling. Dette er, ved siden av Kulturhuset, hovedscenen for de «viktigste» jazzkonsertene. Utescenen på Romsdalsmuseet er for poparrangementer, Forum og Reknes for intimkonserter, Alexandra for streit publikumsvennlig jazz, Gildehallen og «Jazzteltet» for enda mer utadvendt musikk (f.eks. tradjazz), Hot Hat for lokale band, Rådhusplassen og Alexandraparken for gratiskonserter på dagtid, og Molde domkirke for – ja, det som passer seg i et kirkerom…

Det minimalistiske

I fjor skrev vi om et nytt framtredende musikalsk element: det minimalistiske. Vi hevet en liten pekefinger for å påpeke at det minimalistiske av og til kan stå i fare for å bikke over i det intetsigende. Det krever en høy grad av intens tilstedeværelse for å heve det minimale over det likegyldige.

Alle konsertene til årets «residerende artist», Arild Andersen, hadde elementer av minimalisme i seg. Selv om hans «Elektra» (CD-en anmeldt i Ny Tid for fem uker siden) hadde en tøff besetning med to perkusjonister, to sangere, el-gitar, trompet og bass, hersket det en formbevisst stillferdighet over denne elektroakustiske musikkdramatikk – som ærefult åpnet festivalen i Bjørnsonhuset 18. juli. Hans to triokonserter, en med perkusjon og gitar (norske Paolo Vinaccia og ungarske Ferenc Snetberger) og en med perkusjon og ney-fløyte (brasilianske Nana Vasconcelos og tyrkiske Kudsi Erguner), hadde så mye rom, luft og åpenhet at de kunne karakteriseres som minimalistiske. Erguner manglet nok denne gang noe av den attakk som er nødvendig for å gjøre minimalismen interessant, men alle de andre i Andersens konserter hadde energien til stede i fullt monn. Ikke minst Arild selv i sin solokonsert på Forum, der han virtuost og meningsfylt spilte flerstemt med seg selv ved å sample korte rytmiske tema som danner grunnlag for friere melodiske løp, alt improvisert fram i øyeblikket. Konserten ble ett av festivalens høydepunkt.

Det mest minimalistiske vi opplevde, var vel duokonserten til perkusjonisten Ingar Zach og gitaristen Ivar Grydeland. Sistnevnte skrapte for det meste på skinnet til en banjo eller lot små elektroniske dingser sette gitarstrenger i svingninger til et lavmælt støyteppe. Zach skapte forsiktige lyder ved bruk av bjeller, trommeskinn, bue, små vifter, skraping på skinn og cymbaler og bruk av en bitte liten tonegenerator. Det ble en oppvisning i hva som kan frambringe lyd, av og til knapt hørbart. Men de holdt oppmerksomheten fanget i en innholdsrik time.

Fritt og strukturert

Konserten foregikk i et spartansk lokale på Reknes. Der holdt også Petter Wettre solokonsert på tenorsaksofon. Etter to numre med ganske fri og rubato improvisasjon, kanskje litt vel statisk, fikk vi en frykt for at dette ikke kunne holde for en hel konsert. Men etter hvert ble vi trukket inn i en sterkt bildeskapende toneverden av Wettres melodiske kaskader – og da han avsluttet med en sublim utgave av «Over the rainbow», kunne vi igjen notere et festivalhøydepunkt. Og på tross av hans ensomhet på podiet: minimalistisk var dette ikke…

Høydepunkt og kontraster

Var det så bare høydepunkt? Nei. Moldefestivalen er vidtfavnende, både stilmessig og kvalitetsmessig. Det meste holder naturligvis et minstemål – ellers hadde det neppe vært engasjert til en jazzfestival. Store forventninger hadde vi til den japanske pianisten Aki Takase, som hadde satt sammen et program av Fats Waller-melodier. Vi fikk følelsen av at her var det en musiker som hadde funnet seg en mulig inntektsbringende «nisje». Musikerne hadde ikke fattet den genuine humor i Fats Wallers musikk – deres humoristiske tilnærming liknet mer på latterliggjøring. Da var det deilig å løpe ned til Alexandrakjelleren for å oppleve Zanussi 5, et band med tre saxer, trommer og Stavangerbassisten Per Zanussi. Dette var rotekte jazzmusikk, tradisjonell og samtidig fri, impulsiv og samtidig strukturert, energisk og samtidig melodiøs, ujålete og usminket. Konsertopplevelsen overbeviste oss om at kvintetten er noe av det beste i norsk jazz for tida.

Sånn kan kveldene by på rike kontraster. Fra den velmente friskhet hos Django Reinhardt-inspirerte «Fou Rire» i Alexandras restaurantetasje ned til gitaristkollega Hallgeir Pedersens trio i kjelleren, med streit seinbop i moden virtuositet. Fra Reidar Larsens heftige bluesband i et stort restaurantlokale inn til Jon Eberson, Bjørn Kjellemyr og Hilde Marie Kjersem i akustisk stillfarenhet i en liten salong. Små glimt fra en fyldig festival – urettferdig mot all den fortreffelige musikk vi ikke nevner eller ikke fikk tid til å høre. Enda vi rakk å høre over 30 band…

---
DEL

Legg igjen et svar