Gode nordmenn

Det er kommet ut flere meget gode utgivelser med norske musikere i det siste. Vi tar her for oss noen av de beste. Virkelighetens Peer Gynt Fiolinisten Ole Bull er en myteomspunnet person i norsk musikkhistorie. Han var modell for Ibsens Peer Gynt, og som en av 1800-tallets største fiolinvirtuoser var han den mest kjente […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er kommet ut flere meget gode utgivelser med norske musikere i det siste. Vi tar her for oss noen av de beste.

Virkelighetens Peer Gynt

Fiolinisten Ole Bull er en myteomspunnet person i norsk musikkhistorie. Han var modell for Ibsens Peer Gynt, og som en av 1800-tallets største fiolinvirtuoser var han den mest kjente nordmannen i verden på denne tida.

Ole Bull – A Norwegian Pioneer (Simax) er ei samling av Bulls mest kjente stykker, spilt av Norges fremste Bull-kjenner og -utøver, Arve Tellefsen. Han akkompagneres av Trondheim symfoniorkester dirigert av Eivind Aadland og Håvard Gimse på klaver. Ingen vil vel hevde at Bulls komposisjoner er stor musikk – dertil er de for klisjéfulle og forutsigbare. Deres funksjon var primært å være et redskap for å framvise komponistens fiolinteknikk. Men som sådan er de vellykket – dette er god underholdningsmusikk, og ekstra behagelig blir den når den spilles så godt som Tellefsen og medmusikerne gjør her. Tellefsen har en autoritativ, sober og myk tone som gir musikken verdighet.

Rytmisk kompleks

Det er ikke ofte norske musikere tar tak i den ungarske komponisten Béla Bartóks musikk. Nå har imidlertid den unge fiolinisten Annar Follesø spilt inn Bartóks sonate for solofiolin, den andre sonaten for fiolin og klaver og Contrasts for fiolin, klaver og klarinett sammen med pianisten Christian Ihle Hadland og klarinettisten Björn Nymann på platemerket 2L.

Follesø kombinerer følelsesmessig intensitet med rytmisk stringens. Det siste er viktig i Bartóks musikk, hvis rytmikk ofte er meget komplisert. Han har også en ufeilbarlig og uanstrengt teknikk. Christian Tetzlaff har spilt inn solofiolinsonaten og de to sonatene for fiolin og klaver sammen med Leif Ove Andsnes på Virgin. Tetzlaff er mer ute etter det lyriske i disse verkene, og vektlegger ikke rytmisk stringens i like stor grad.

Det er imidlertid steder i den andre fiolinsonaten der Tetzlaff og Andsnes’ friere tilnærming er å foretrekke – de greier blant annet å få fram en salong-ironisk dobbelbunn som er fraværende hos Follesø og Hadland. Follesø har med denne utgivelsen demonstrert at han er en av Norges aller fremste fiolinister.

Aparte og menneskefjern

Etter å ha spilt inn all Messiaens musikk for soloklaver har Håkon Austbø spilt seg gjennom hele Claude Debussys soloklaver-oeuvre. Andre volum foreligger nå på Simax. Det er passende at han nå velger Debussy, som jo var en av Messiaens viktigste inspirasjonskilder.

Denne siste utgivelsen, som er en dobbel-cd, inneholder preludiene, Children’s corner og etydene, samt noen småstykker. Dette er komplisert musikk, som krever en utøver som kan forme den. Det kan Austbø. Man merker umiddelbart at Austbø ikke primært er opptatt av å behandle disse verkene som virtuosmusikk. Det er på en måte en «forvanskende» lesning, der Austbø er opptatt av å eske ut de ulike sjiktene i musikken. Når det gjelder preludiene, kommer man ikke utenom Krystian Zimermans tolkning på DG. Dette er musikk som beveger seg i detaljene, og Zimermans større oppmerksomhet om disse og mer «stoiske» tilnærming får fram denne musikkens aparte og menneskefjerne karakter.

Livet danser

Beskrivelser av J.S. Bachs suiter for blir ofte litt patetiske. Slik blir det gjerne når man skal sette ord på stor musikk. For det er ingen tvil om at disse seks verkene er noe av det største som noensinne er skrevet. De er i tradisjonell suiteform, med dansesatsene allemande, courante, sarabande, menuett/bourrée/gavotte og gigue, med et preludium plassert først. I disse dansene skildrer Bach alle sider ved livet, slik at man kan si at det er livet selv som danser.

Det er interessant hvordan forskjellige sider av disse verkene kommer fram hos ulike cellister alt etter hva de legger vekt på. Det er nesten slik at man kunne ønske å ha alle innspillinger av dem.

Truls Mørks tolkning er lyrisk og flytende, og vektlegger musikkens forsøk på å nå det som ligger bortenfor musikken. Som sådan er den meget god. Det er en «følt» og inderlig tolkning, med raffinerte tempofluktuasjoner for å understreke poengene. Jeg skulle ønske at Mørk hadde markert rytmen i større grad, særlig i de hurtige satsene. Dette er riktignok stiliserte danser, men danser like fullt. Uansett innvendinger er dette tolkninger på høyt nivå. Utgivelsen foreligger på Virgin.

---
DEL

Legg igjen et svar