Jean-Luc Godard: Introduction to a True History of Cinema and Television

For Jean-Luc Godard er noe av det viktigste i en filmhistorie å reflektere over filmens urealiserte muligheter.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Jean-Luc Godard:
Introduction to a True History of Cinema and Television
Caboose, 2014

«Å leve i Europa vil si å leve i et kartesiansk system som forteller deg at du ikke må motsi deg selv.» Den fransk-sveitsiske filmskaperen Jean-Luc Godard, som uttaler disse ordene, har imidlertid aldri vært redd for å komme med selvmotsigelser; snarere har han omfavnet dem som en kritisk metode.
Motsigelsen rommer to perspektiver – noe som for Godard er bedre enn ett. Her er han blant annet inspirert av den dialektiske tenkningen til Karl Marx og den sovjetiske filmskaperen Sergeij Eisenstein; i sin egen tenkning og filmskaping har Godard over flere tiår fulgt et filmatisk montasjeprinsipp: å skape forbindelser mellom fragmenter (ideer, perspektiver, tekster, notater, bilder, lyder) som i utgangspunktet uttrykker motsatte standpunkter, eller som i det minste ikke har en opprinnelig sammenheng.
I Introduction to a True History of Cinema and Television, den første engelskspråklige transkriberingen av en forelesningsrekke han holdt i Montreal i 1978, får man møte Godard i kjent, uberegnelig stil, idet han reflekterer over sine egne filmer og deres relasjon til filmhistorien, filmindustrien og kunstformens urealiserte potensial (hvis spirer lå i stumfilmen).
Utgivelsen er ikke bare viktig fordi den tilgjengeliggjør dette rike materialet for nye lesere, men fordi den korrigerer en del problematiske sider ved den franske transkriberingen, som ble utgitt i bokform i 1980 – deriblant utelukkelsen av dialogen til Godards «sparringspartner» under forelesningene, den jugoslaviske filmviteren Serge Losique.

Ukategoriserbar. «De kategoriserte meg som ukategoriserbar,» uttaler Godard et sted i boken. Filmskaperen er ikke bare en karakteristisk sådan, men et begrep og et ikon innen den modernistiske etterkrigsfilmen. Som Losique skriver i bokens forord, «redefinerte» Godard hvordan man så på film.
Godard har alltid likt å være i bevegelse, endre meninger, skifte synsvinkel, kverulere, la en plutselig assosiasjon bryte en sammenhengende tankerekke – og har latt dette prege filmene sine, som gjerne har en fragmentarisk kvalitet. I Introduction … sier han at dette er en av grunnene til at han i en viss forstand foretrekker å jobbe innenfor tv, «hvor konseptet med fragmentet er tillatt».
Fra debutfilmen À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959) til sin foreløpig siste, Adieu au langage (2014), har Godard igjen og igjen revurdert hva film er og hvor han selv befinner seg i filmens historie. I den senere delen av sin karriere har han også undersøkt hvordan film har spilt en viktig rolle i et større historisk perspektiv, og hvordan tv, video og nye medier har skapt nye muligheter, begrens-
ninger og utfordringer i hvordan vi kommuniserer med bilder.
Introduction … er en bok med mange – og av og til selvmotsigende – ideer. Noen av dem bekrefter og utdyper ting som Godard har uttalt ved tidligere anledninger eller uttrykt i filmene sine, men mange av tankene bryter også med en del forestillinger man kan ha om regissøren. Visste du for eksempel at Godard egentlig ville filme À bout de souffle – en film kjent for sin røffe gatefotografering og kvikke spontanitet – i et studio, og ikke i Paris’ gater?
For dem som allerede er interessert i Godard og/eller filmens relasjon til historie, er denne boken en gullgruve som det er vanskelig å anbefale sterkt nok. Men Introduction … er også en bok som både kan glede og kommunisere med – og ikke minst underholde – lesere som i utgangspunktet verken er interessert i filmhistorie, filmteori eller Godard. Språket er relativt fritt for fagterminologi, og Godard bruker gjerne mat- og sportsmetaforer for å forklare sine tanker om film.

Histoire(s) du cinéma. Materialet som er samlet i denne boken, kan ses som en viktig del av et større filmhistorisk prosjekt Godard har jobbet med siden slutten av 1960-tallet. Som Godard-biografiforfatteren Michael Witt påpeker i en introduksjonstekst, var forelesningene i Montreal en del av en multimedial og eksperimentell undersøkelse av filmens historie som resulterte i bøker, cd-er, utstillinger og dvd-er, deriblant det enorme verket Histoire(s) du cinéma (1998–2001).

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here