Jean-Luc Godard: Introduction to a True History of Cinema and Television

For Jean-Luc Godard er noe av det viktigste i en filmhistorie å reflektere over filmens urealiserte muligheter.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 16.12.2015

Jean-Luc Godard:
Introduction to a True History of Cinema and Television
Caboose, 2014

«Å leve i Europa vil si å leve i et kartesiansk system som forteller deg at du ikke må motsi deg selv.» Den fransk-sveitsiske filmskaperen Jean-Luc Godard, som uttaler disse ordene, har imidlertid aldri vært redd for å komme med selvmotsigelser; snarere har han omfavnet dem som en kritisk metode.
Motsigelsen rommer to perspektiver – noe som for Godard er bedre enn ett. Her er han blant annet inspirert av den dialektiske tenkningen til Karl Marx og den sovjetiske filmskaperen Sergeij Eisenstein; i sin egen tenkning og filmskaping har Godard over flere tiår fulgt et filmatisk montasjeprinsipp: å skape forbindelser mellom fragmenter (ideer, perspektiver, tekster, notater, bilder, lyder) som i utgangspunktet uttrykker motsatte standpunkter, eller som i det minste ikke har en opprinnelig sammenheng.
I Introduction to a True History of Cinema and Television, den første engelskspråklige transkriberingen av en forelesningsrekke han holdt i Montreal i 1978, får man møte Godard i kjent, uberegnelig stil, idet han reflekterer over sine egne filmer og deres relasjon til filmhistorien, filmindustrien og kunstformens urealiserte potensial (hvis spirer lå i stumfilmen).
Utgivelsen er ikke bare viktig fordi den tilgjengeliggjør dette rike materialet for nye lesere, men fordi den korrigerer en del problematiske sider ved den franske transkriberingen, som ble utgitt i bokform i 1980 – deriblant utelukkelsen av dialogen til Godards «sparringspartner» under forelesningene, den jugoslaviske filmviteren Serge Losique.

Ukategoriserbar. «De kategoriserte meg som ukategoriserbar,» uttaler Godard et sted i boken. Filmskaperen er ikke bare en karakteristisk sådan, men et begrep og et ikon innen den modernistiske etterkrigsfilmen. Som Losique skriver i bokens forord, «redefinerte» Godard hvordan man så på film.
Godard har alltid likt å være i bevegelse, endre meninger, skifte synsvinkel, kverulere, la en plutselig assosiasjon bryte en sammenhengende tankerekke – og har latt dette prege filmene sine, som gjerne har en fragmentarisk kvalitet. I Introduction … sier han at dette er en av grunnene til at han i en viss forstand foretrekker å jobbe innenfor tv, «hvor konseptet med fragmentet er tillatt».

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer