Godard og fragmentets autentisitet

I The Image Book krever Godard «en revolusjon i revolusjonen», og oppfordrer til å skape sin egen lov mot samfunnet, denne «konstellasjonen av organisert kriminalitet».

Dieter Wieczorek
Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.
Email: dieter@gmail.com
Publisert: 02.01.2019
Le livre d’image/ The Image Book

Jean-Luc Godard (Sveits/Frankrike)

Hva Jean-Luc Godard angår, kan man vel neppe hevde at han er blitt mildere med årene. Han sidestiller seg med bomben, på en temmelig bokstavelig politisk måte. Vi kan umiddelbart forvente beskyldningen om «støtte til terrorismen» – det velkjente mønsteret for politisk retorikk i en hyklersk statsideologi. Godard lar seg ikke imponere av slike bebreidelser. Han slipper fri en fryd over teknisk eksperimentering som – styrket av hans autoritet – brakte filmen helt frem til konkurranseutvalget i Cannes. Samtidig klarer han å forandre en klassisk pressekonferanse til et stykke performance. Journalistene står i kø for å få stille spørsmål til mesteren, hvis nærvær er avgrenset til en liten, hendig skjerm. Det ville vært enkelt å overføre denne videodeltakelsen til en felles storskjerm i presserommet, men Godard har bestemt noe annet. Kritikere fra hele verden stiller spørsmål inn i smarttelefonene sine – spørsmål som likner dem du ville ha stilt til et orakel, om framtiden til filmen og filmkulturen.

Godards film Le livre d’image kan godt sies å være den mest radikale estetiske erklæringen i Cannes-konkurransen. Tekst, lyd og bilder fragmenteres, forandres, omplasseres, segmentertes og dekontekstualiseres. Ulike språk blir benyttet. Varierende lydvolum synes å være regelen; original lyd fra filmsegmenter blir blandet med  kommentarer som er lagt over filmklippene. Modifisering av farger gjør paletten av mulige transformasjoner komplett.

I sammenlikning med Godards Adieu au langage, som ble presentert i Cannes i 2014 og som allerede var et løssluppent og assosiativt stykke arbeid, er Le livre d’image enda mer kompromissløs, karakterisert ved hardere og raskere klipp. Om melodiøse lydsekvenser kunne forekomme i filmen fra 2014, er de nå fullstendig forlatt. I Adieu au langage eksperimenterte Godard med 3D-teknologi som ga en opplevelse av visuelt rom. Nå utsettes lyden hele tiden for akustisk utforskning.

En hyllest til anarkiet

Ganske visst unngår Godard alt som kan virke umiddelbart meningsskapende, men han sørger for en slags sensorisk stimulering som spres ut som et teppe av impulser og soner. Å reise inn i et slikt fruktbart kaos er selvsagt forfriskende på et så velstrukturert sted som Cannes-festivalen. Seeren blir også orientert av et motto: Det ville tatt en hel dag å fortelle ett sekunds historie, og det ville tatt en evighet bare å fortelle en dag.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer