God jul, krigen er ikke over

– Spør ikke hva verden kan gjøre for Norge. Spør hva Norge kan gjøre for verden, sier statsminister Bondevik. Det er kanskje derfor Norge kriger i Afghanistan og Irak?

Dressed up as Saint Nick
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For snart ett år siden, nærmere bestemt 25. januar 2004, holdt statsminister Kjell Magne Bondevik en tale til sine partifeller i Kristelig Folkeparti.

Talen var lagt til SAS Royal Hotel Bryggen i Bergen og handlet om verdier i internasjonal politikk. Og med sedvanlig Bondevik-retorikk ble lista lagt høyt for KrFs visjoner:

«Vårt utenrikspolitiske prosjekt er å gjøre utenrikspolitikken enda mer verdibasert. Den skal utvikles til et stadig sterkere redskap for å fremme overordnede mål som fred og frihet, forsoning, demokrati og menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og økologisk bærekraft.»

Avslutningsvis ble Bondevik rent poetisk i sin tale:

«Vi er en liten nasjon.

Men vi skal vise et stort hjerte!

Vi er en rik nasjon.

Derfor skal vi dele med glede.

Vi ønsker å være en fredsnasjon.

Derfor skal vi bidra til forsoning.»

Og helt til slutt, hans siste ord til forsamlingen av KrF-politikere på SAS-hotellet i Bergen, etter at han hadde slått fast at «vi» har mye å bidra med i forhold til respekt for menneskeverdet, forvalteransvaret og nestekjærlighet:

«Vi bør si:

Spør ikke hva verden kan gjøre for Norge.

Spør hva Norge kan gjøre for verden.»

Men i praksis, når festtalen er slutt og lyset er slukket i salen, hva har egentlig Norge gjort for fred og forsoning verden under Bondeviks verdibaserte utenrikspolitikk?

Ny Tid har gått opp de norske krigssporene fra Bondevik-regjeringen kom til makta bare noen timer før fire kaprede passasjerfly skrev terrorhistorie i USA 11. september 2001.

Med fare for at John Lennon vrir seg i sin grav: God jul, krigen er ikke over.

11. SEPTEMBER 2001: Ingen norsk regjering i moderne tid har fått sin valgseier dagen derpå så overskygget av en internasjonal dramatisk hendelse som Bondevik II-regjeringen.

For ikke før har Kjell Magne Bondevik & co stått opp den 11. september og rukket å få bløtkaker og blomster som belønning for Kristelig Folkepartis, Høyres og Venstres valgseier kvelden før, så blir de sammen med en hel verden vantro vitne til at terrorangrepene mot tunge amerikanske maktinstitusjoner som World Trade Center og Pentagon.

Mens tusener av mennesker til sammen blir drept, skyves alt som het valganalyser, intervjuer og partilederdebatter i Norge til side for en kontinuerlig dekking av terrorangrepet mot USA.

Etter at en blek president George W. Bush først synes lamslått av nyhetene han får servert mens han sitter i et klasserom under et skolebesøk i Texas, slår USAs leder snart kraftig tilbake: Død eller levende; terroristene skal tas, og den som ikke er med USA, er med terroristene.

Stort bedre vil det heller ikke gå for dem som huser terrorister, advarer Bush. Det går da heller ikke mange dagene og ukene før Osama bin Laden og Al Qaida er utpekt som ansvarlige for terrorangrepet mot USA.

Samtidig blir Afghanistan med Taliban-regimet holdt medansvarlige for å huse Al Qaida-nettverket.

7. oktober, under en måned etter terrorangrepene 11. september, slå USA og dets allierte voldsomt til mot Afghanistan i det som amerikanerne døper Operation Enduring Freedom.

HØSTEN 2001: Norges moralske støtte til USA er umiddelbar og uforbeholdende i dagene etter 11. september. Avtroppende forsvarsminister Bjørn Tore Godal (Ap) har eksempelvis følgende melding å komme med 14. september:

– Vi er selvfølgelig innstilt på å yte USA all den støtte vi kan. USA er Norges viktigste allierte. Norge yter allerede etterretningshjelp til USA. Dersom det kommer forespørsler om annen støtte, herunder militær støtte, vil vi selvsagt stille oss positive til dette, i samsvar med våre solidaritetsforpliktelser i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, sier han.

Og når USA 7. oktober setter i gang Operation Enduring Freedom og lar det regne både smarte og ikke smarte bomber over Afghanistan, har heller ikke avtroppende statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet noen innvendinger:

– USA utøver den soleklare retten til selvforsvar som landet har etter FN-pakten. Det er klart at Osama bin Laden og hans terroristnettverk gjennomførte de grufulle angrepene på USA 11. september. En bred internasjonal koalisjon fra alle verdensdeler står bak de tiltak som nå er iverksatt, sier han.

Dagen derpå, 8. oktober, beslutter Nato å sende AWACS-fly for å overvåke amerikansk luftrom, slik at USA kan bruke egne fly i sin kamp mot terrorisme i Afghanistan. Dermed blir de første norske styrkene, i alt 15 nordmenn fra Luftforsvaret, deployert – eller utplassert, som det heter på sivilt norsk – i USAs krig mot terrorisme i kraft av å være personell i AWACS-flyene over amerikansk luftrom.

Da neste norske avgjørelse om bidrag til Operation Enduring Freedom kommer i begynnelsen av november, er Semb-erklæringen i havn og Kjell Magne Bondevik utpekt som ny statsministeren.

I en orientering til Stortinget 8. november forteller Bondevik at regjeringen har besluttet å etablere fast militær representasjon ved det amerikanske hovedkvarteret Central Command (CENTCOM) i Tampa, Florida.

Umiddelbart sendes seks liaisonoffiserer til CENTCOM, offiserer som skal fungere som bindeledd mellom amerikanernes hovedkvarter for Operation Enduring Freedom og Forsvarsdepartementet, hvor Høyres Kristin Krohn Devold nå har inntatt ministerposten.

Ikke mange dagene senere varsler amerikanske myndigheter at de vil skipe ut konvensjonelle flybomber lagret i Norge. Flybombene er amerikansk eiendom, og er lagret i Norge som ledd i en avtale med USA fra 1974 om forhåndsklarering på flystasjoner (COB-avtalen).

Så, den siste dagen i november, presenterer forsvarsminister Krohn Devold Norges smørbrødliste av «tilbud» om militær støtte til Operation Enduring Freedom: Seks F-16 jagerfly, fire Bell helikoptre, ett DA 20 elektronisk krigføringsfly, et mindre antall stabsoffiserer, spesialstyrker, eksplosivryddere og en transportkontrollenhet.

– Vår egen sikkerhet er nært og uløselig knyttet til utfallet av kampen mot internasjonal terrorisme. Vi må derfor være beredt til å ta vår del av de militære byrdene, uttaler forsvarsminister Kristin Krohn Devold i en kommentar etter møte i Stortingets utvidede utenrikskomité.

Devold har også en liste over tilbud til «eventuelle humanitære støtteoperasjoner i og rundt Afghanistan»: Ett til to C-130-hercules transportfly, et mindre antall eksplosivryddere, en transportkontrollenhet, diverse mindre ingeniørenheter og et mindre antall rådgivere/eksperter innen vintertrening, sivilt-militært samarbeid, minerydding og flydropp.

VINTEREN 2002: Det blir nyttår før de første norske styrkene faktisk setter sine ben på afghansk jord under amerikansk kommando. Taliban-regimet er styrtet, men det betyr ikke at krigen er over.

Ifølge en amerikansk studie utført av universitetsprofessoren Marc W. Herolds, har de amerikanskledede angrepene på Afghanistan ført til over 3000 drepte sivile fram til årsskifte.

Antall drepte sivile afghanere er altså i ferd med å passere antall drepte under terrorangrepene mot USA.

Etter konkret forespørsel fra amerikanske militære myndigheter gir Norge rett før jul tilsagn om støtte til minerydding av flyplassen i Kandahar. Bakgrunnen er ikke drap og lemlestelse av sivile afghanere, men tre amerikanske soldater som ble skadd i en mineeksplosjon i midten av desember.

– Jeg er stolt over at vi så raskt kan stille et så viktig bidrag til disposisjon for amerikanerne. Tilbudet ligger innenfor de militære kapasiteter som Regjeringen tidligere har besluttet å tilby USA i kampen mot internasjonal terrorisme, sier forsvarsminister Krohn Devold i en pressemelding.

Enda mer stolt blir hun når hun rett over nyttår letter på sløret og forteller at et antall norske spesialstyrker allerede er på plass i Afghanistan for å delta i Operation Enduring Freedom.

– Våre spesialstyrker er internasjonalt anerkjente. De er samtrente med allierte kolleger, og har internasjonal erfaring. Jeg er ikke i tvil om at de vil gjøre en god jobb, sier Krohn Devold, som under Natos forsvarsministermøte like før jul fikk ros og takk av USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld personlig:

– Vi skal levere og vi er gode til det. Jeg er mektig stolt av at vår innsats blir lagt merke til, sier Krohn Devold.

Og nå går det slag i slag: I løpet av de kommende månedene styrker Norge sitt bidrag til Operation Enduring Freedom ved å lede den flernasjonale transportstyrken og sende ubåten KNM «Uthaug» som skal patruljere i det østlige Middelhavet i regi av Nato.

I tillegg sender Norge et bidrag til ISAF, stabiliseringsstyrken i Afghanistan. Det består av 15 eksplosivryddere, en transportkontroll enhet på 10 mann og en stabsoffiser under britisk kommando.

Til og med 700 afghanske soldater kles opp i uniformer fra det norske forsvaret. Og i februar går det norske flagget til topps på Kandahar flyplass under flaggparaden til koalisjonslandene i Operation Enduring Freedom.

Krigen i landet er imidlertid ikke over. På senvinteren setter amerikanerne inn en offensiv mot det de kaller lommer av terrorister i Shah-e-Kot-fjellene i den afghanske provinsen Paktia. Operasjon Anaconda kalles offensiven, hvor norske spesialstyrker deltar. Ingen registrerer hvor mange sivile som blir drept i de harde kampene.

VÅREN 2002: Fremdeles er det ett tilbud fra forsvarsminister Krohn Devold som amerikanerne ikke har tatt imot; nemlig de norske F-16 flyene.

I januar har Krohn Devold – under kjælenavnet «Modesty2, ifølge Forsvarsnett – fått oppleve en skikkelig «baksetur» i et F-16 fly:

– Turen var veldig interessant, og ga meg en ny innsikt. Det har gjort meg trygg på at et eventuelt norsk jagerflybidrag til Afghanistan kommer til å gjøre en utmerket jobb, sa Krohn Devold, som til Forsvarsnett beskrev følelsen av å bli trykket tilbake i setet i 7G «nesten som å være en liten rosin».

Men nå i vår har Norge så langt bare et Herkules C-130 fly på vingene over Afghanistan. Flyet, som engasjerer 70 nordmenn som besetning og bakkemannskap, frakter forsyninger inn i landet fra Kirigistan, og er en del av Operation Enduring Freedom.

Selv AWACS-flyet med norsk besetning som ble satt til å overvåke det amerikanske luftrommet etter 11. september – operasjonens navn er Eagle Assist – blir satt på bakken 15. mai.

Riktignok bidrar Norge med seks pansrede Mercedes Benz fullpansrede biler til Operation Enduring Freedom som amerikanerne henter i Norge 1. mai. Og dermed utgjør det samlede bidraget pansrede feltvogner til amerikanerne på 21 biler.

Men våren slutter med en pressemelding hvor Forsvarsdepartementet varsler at det norske styrkebidraget til Afghanistan reduseres: I månedsskifte juni/juli kommer spesialstyrkene, minerydderne og transportkontrollenheten hjem til Norge.

– De norske soldatene har gjort en meget god innsats for å bekjempe terror og skape fred og stabilitet i et krigsherjet land. De har operert under svært vanskelige forhold, og det har vært gledelig å registrere den betydelige internasjonale anerkjennelse de har høstet, sier forsvarsminister Krohn Devold.

HØSTEN 2002: Den norske nedtrappingen i Afghanistan er imidlertid knapt nok materialisert før en ny opptrapping tar til. For selvfølgelig blir det bruk for de norske F-16 flyene i Afghanistan. Det blir mer og mer åpenbart utover høsten at president Bush har blinket ut Saddam Hussein som neste militære mål, noe som krever at USA frigjør sine militære ressurser til et angrep mot Irak.

25. september vinker statsminister Bondevik farvel når flyene tar av fra Bodø hovedflystasjon:

– Jeg vil med fysisk nærvær markere at F-16-styrken har regjeringens fulle støtte når de nå settes inn i krigen mot terror, sier Bondevik.

1. oktober er seks F-16-fly med en styrke på 130 personer på plass på flyplassen i Manas, Kirigistan. Det er ikke første gang etter den andre verdenskrigen at norske jagerfly deltar i en flernasjonal kampinnsats i utlandet. Men under operasjonene mot Serbia og Kosovo i 1999 var de norske flyene med bare for å sikre luftrommet rundt operasjonen.

Nå blir det andre boller: De norske F-16 flyene har fått luft til bakke-kapasitet og trenger ikke lenger bare være til pynt:

– For de norske flyene, vil det å droppe bomber være en ny situasjon, og det er en utfordring, sier oberstløytnant Geir Anders Fagerheim til Forsvarsnett.

Samtidig beroliger han den norske offentligheten ved å fortelle at «Norge har fått til et opplegg som sikrer norsk kontroll over det våre F-16 fly skal være med på».

Og hvis det skulle gå galt?

– Dersom norske fly er involvert i feilbombing vil de overordnede norske myndigheter sitte med ansvaret, og Norge vil insistere på å ta del i en granskingskommisjon, sier forsvarsminister Krohn Devold.

Fra 1. oktober er den norske obersten Morten Klever nestkommanderende på den amerikanske basen i Manas. Samtidig er han operativ sjef med det overordnede ansvaret ikke bare for de norske flyene, men også for toktene de amerikanske, danske og nederlandske jagerflyene daglig gjennomfører.

– Mitt ansvar omfatter naturligvis alle nasjonene her nede, men jeg håper det føles som en ekstra trygghet for Norge at jeg fyller en så sentral stilling, sier oberst Klever til Forsvarsnett.

I løpet av oktober er de norske flyene på lufta hver eneste dag unntatt en dag, da tåke og snøvær gjør at de må stå på bakken.

– Et typisk gjøremål for oss over afghansk luftrom er å holde oss i nærheten av allierte styrker på bakken, for eksempel mens de sjekker øde landsbyer, eller fly sammen med transportfly som skal inn med forsyninger i avsidesliggende områder, sier detasjementsjef Vegard Bøthun.

I norsk offentlighet er det flere som begynner å sette spørsmålstegn ved om krigen i Afghanistan har folkerettslig legitimitet. Forsvarsminister Krohn Devold avviser dette:

– Terroranslagene mot USA savner sidestykke i historien, og gikk langt ut over flykapring og terrorbombing. Anslagene utgjorde et væpnet angrep som utløser folkerettens selvforsvarsregler. Retten til individuelt og kollektivt selvforsvar er hjemlet i folkerettslig sedvane og nedfelt i FN-paktens artikkel 51. Dette ble utvetydig bekreftet i resolusjon 1368 som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet dagen etter angrepet, sier hun.

Apropos FN; Norge har denne høsten kun 24 norske soldater og militære observatører igjen i FNs fredsoperasjoner i verden. For ti år siden tjenestegjorde rundt 1500 nordmenn i FN-operasjoner.

VINTEREN 2002/2003: Etter ett års minerydding i Afghanistan – hovedsaklig i områdene rundt de to flyplassene i Kandahar og Bagram hvor de amerikanske styrkene holder til – drar den siste kontingenten med nordmenn tilbake til Norge før jul.

På nyåret er det bare tre nordmenn igjen, men de får til gjengjeld i oppgave å lede den internasjonale eksplosivryddingen.

På grunn av dårlig vær må et norsk F-16 fly på vei tilbake fra tokt over Afghanistan nødlande i Dusjanbe i Tadsjikistan. På grunn av faren for gjentakelse får Norge i februar en avtale med Kasakhstan som tillater norske F-16 fly å bruke en flyplass i landet.

Hjemme i Norge ønsker ikke flertallet i Stortinget å nedlegge et totalforbud mot klasebomber. Men forsvarskomiteen legger vekt på at regjeringen har vedtatt at det norske forsvaret ikke skal bruke klasebomber under operasjoner i Afghanistan.

Det som derimot skjer i løpet av vinteren er at norske krigsfly for første gang siden den andre verdenskrig deltar i et bombeangrep. Men denne gangen slipper de norske F-16 flyene sine dødelige bomber over Afghanistan.

– Politikere som er overrasket over at vi slipper bomber, har ikke skjønt hva de har brukt maktapparatet sitt til. Dette er politisk styrt, sier en av F-16 pilotene til Dagbladet.

Mens Norge sender en ny ubåt til kampen mot terrorismen i Middelhavet, bestemmer regjeringen i februar seg for å kutte ytterligere ned på FN-engasjementet ved å trekke ut begge de norske observatørmisjonene i Afrika når kontraktene går ut i oktober og november. Økonomiske besparelser og omprioritering av personellbruk blir brukt som forklaring.

Verdens fokus er nå imidlertid rettet alle andre steder enn FNs fredsoperasjoner i Afrika. President George W. Bushs hardkjør mot Saddam Hussein og Irak når sitt diplomatiske klimaks når Tyskland og Frankrike går i opposisjon i FN mot krigsplanene til USA og dets «koalisjon av frivillige».

På grunn av at det ikke oppnås en enighet i Sikkerhetsrådet om et FN-mandat for et angrep mot Saddams regime, faller Norge ned på Tyskland og Frankrikes side.

Når amerikanerne likevel bestemmer seg for å angripe Irak, har de behov for avlastning i Afghanistan. De norske F-16-flyene skal imidlertid etter planen avslutte sitt engasjement 1. april. Under et møte med USAs forsvarsminister Rumsfeld i februar har likevel forsvarsminister Krohn Devold annet å by på:

– Rumsfeld har full respekt for at vi har våre prioriteringer, og Norge har flere andre kapasiteter som vi kan bidra med. Men F-16 blir det ikke, sier Krohn Devold.

VÅREN 2003: Dermed blir det et gjensyn med norske spesialstyrker i Afghanistan. For samtidig som F-16 flyene vender nesetippen hjemover, tar en ny kontingent med spesialstyrker over der de norske bombeflyene slapp.

– Spesialstyrkene og de andre norske bidragene til Enduring Freedom og ISAF (den internasjonale sikkerhetsstyrken) har gjort og gjør en viktig innsats for å stabilisere Afghanistan, slår Krohn Devold fast i en pressemelding.

Vedtaket om igjen å sende spesialstyrker til Afghanistan – i første omgang i tre måneder – offentliggjør Bondevik-regjeringen 21. mars, to dager etter at USA med støtte fra Storbritannia innleder sitt massive angrep mot Irak.

Samtidig sender Norge en stor mengde verneutstyr til Tyrkia til beskyttelse mot kjemiske og biologiske våpen – Colin Powel har jo informert FN i Generalforsamlingen om at Saddam Hussein besitter masseødeleggelsesvåpen. I tillegg stiller Nato med et Awacs overvåkingsfly som patruljerer luftrommet over Tyrkia – med blant annet norsk personell.

– Ingen må oppfatte Nato som deltaker i krigen mot Irak, sier Norges øverste militære representant i Brussel, viseadmiral Eivind Hauger-Johannesen.

Tilbake i Afghanistan er situasjonen alt annet en fredelig. I mars blir hovedkvarteret til den internasjonale fredsstyrken ISAF i Kabul truffet av en rakett i mars. Måneden etter blir en norsk offiser alvorlig skadet og en annen lettere skadet etter at de blir beskutt under et oppdrag i forbindelse med sivilt-militært samarbeid (CIMIC) i Afghanistan.

Den norske kampen mot terrorisme i Middelhavet fortsetter ved at fire norske missiltorpedoer sendes til Gibraltarstredet i april.

Samtidig med at regjeringen i mai beslutter å forlenge det norske bidraget med spesialstyrker i Afghanistan med tre måneder, er norske offiserer allerede på vei til Irak for å gjøre seg kjent og ha grunnlaget klart for et mulig norsk militært bidrag til okkupasjonsstyrkene. Saddam Hussein regime er allerede feid av banen, og 1. mai ankommer president Bush et amerikansk hangarskip i Golfen og erklærer at krigen er vunnet.

SOMMEREN 2003: Generalinspektør for Hæren, Lars J. Sølvberg, besøker de norske spesialstyrkene i Afghanistan. Stolt som en hane forteller han i et skriv 30. mai at tilbakemeldingen fra den amerikanske generalløytnanten om de norske spesialstyrkene «var meget flatterende», og at «vi lærer uendelig mye mer i et skarpt oppdrag ute».

Generalmajoren befinner seg tilfeldigvis hos spesialstyrkene i Bagrambasen da Al Qaidas terrortrussel mot norske mål kommer. I skrivet gjør han seg følgende tanker om dette:

«En skjebnens ironi? Kanskje er det vår deltagelse i Operation Enduring Freedom som ligger bak trusselen – kanskje ikke.»

Uansett mener han at det er grunn til å minne om «at våre folk i Enduring Freedom faktisk er i krig, noe de fleste nordmenn kanskje ikke helt har tatt inn over seg.»

For generalmajor Sølvberg er dette en krig som gir interessant lærdom:

«Enda mer interessant blir erfaringene fra Afghanistan når vi sammenholder dem med kampanjen i Irak. Mot en fiende som Taliban og Al Qaida hadde det ingen hensikt å sette inn mekanisert infanteri. I en slik typisk asymmetrisk situasjon var løsningen en kombinasjon av avstandsleverte våpen – fra båt og fly – og spesialstyrker på bakken. I Irak sto koalisjonen derimot overfor en tradisjonelt organisert armé, hvor svaret ble innsetting av en balansert, combined arms, landstyrke.»

Og hvilken relevans mener generalinspektør Sølvberg dette har for Norge?

«De to krigene – Afghanistan og Irak – det siste året demonstrerer til fulle at vi må utvikle en Hær som er fleksibel og deployerbar, med enheter og kapasiteter som kan settes inn på kort varsel, etter behov.»

Og til slutt; vi er på rett vei:

«Med styrker i Afghanistan og Kosovo, og snart kanskje også i Irak, er det ikke tvil om at vi er på rett vei. Vi har nå et større spenn – i skarpere operasjoner – enn noen gang.»

Om generalmajor Solvbergs tanker ligger til grunn vites ikke, men 27. juni bestemmer regjeringen at Norge skal sende stabiliseringsstyrker til Irak. Det norske bidraget til okkupasjonsmaktene er 150 soldater fra Telemark Ingeniørkompani, samt et antall stabsoffiserer, som skal stå under britisk kommando i Sør-Irak.

I tillegg skal Norge sende inntil seks stabsoffiserer som skal under polsk kommando i den polske sektoren av Irak sør for Bagdad.

Oberst Hugo Østreng skal lede det norske bidraget til Irak, og har allerede vært i det aktuelle området i landet for å sjekke forholdene:

– Det har skjedd forbausende stor forandring fra felttoget til nå, og det er vanskelig å forestille seg at det nettopp har vært krig der. Da vi kjørte rundt i Basra, møtte vi en vennlig innstilt befolkning og barn som vinket til oss, sier han til Forsvarsnett.

– Det kan bli veldig varmt, det er den største trusselen, sier Geir Atle Kvendset, nestkommanderende for ingeniørtroppen, når militære kjøretøy rulles ombord for å skipes til Irak i slutten av juni.

26. juni reiser det første partiet med norsk militært personell til Irak med et Hercules transportfly fra Gardermoen.

Først dagen etter, 27. juni, gir regjeringen klarsignal til det norsk militære engasjemente i Irak.

HØSTEN 2003: En drøy måned etter at de første norske soldatene kommer til Irak blir en norsk kaptein skadet. Kapteinen sitter i en bil sammen med britiske offiserer når en sprengladning går av ved kjøretøyet.

Ifølge avtalen med Storbritannia har Norge reservert seg fra å delta i offensive militære operasjoner under britisk kommando, selv om norske soldater forbeholder seg retten til å skyte i selvforsvar.

Det norske engasjementet profileres av forsvarsminister Krohn Devold og regjeringen som et humanitært bidrag til Iraks befolkning. Likevel eskorterer norske soldater britiske og amerikanske okkupasjonsstyrker på skarpe oppdrag. Og i polsk sektor har norske stabsoffiserer blant annet ansvaret for rekvirering av helikoptre til transport av for eksempel okkupasjonsstyrker på oppdrag, og deltar generelt i militærplanleggingen i polsk sektor.

I oktober tar ubåten KNM Uthaug over etter KNM Stegg og KNM Lom i Gibraltar-stredet. Helt siden terroraksjonene mot USA 11. september for to år siden har Norge hatt marinefartøy i Middelhavet som en del av Natos operasjon «Active Endeavour».

– Terrorister er ikke akkurat forutsigbare, men en liten båt eller et fly fullastet med sprengstoff som styres inn i et lasteskip er en av de store truslene er nede, sier løytnant Torje Amundsen på KNM Lom, på siste tokt i Gibraltar til Forsvarsnett.

VINTEREN 2003/2004: – Jeg tror ikke noen andre bidrag har dratt ut på så kort varsel, sier sjef for Telemark Task Force i Kabul til Forsvarsnett. Han er ikke alene om å være stolt over den norske militære reaksjonsevnen.

4. november vedtok regjeringen å sende et vakt- og sikringskompani til Afghanistan for i første omgang å bidra til å avvikle den sentrale Loja Jirga, landets øverste lovgivende og styrende organ.

Snaue fire uker etterpå er et mekanisert infanterikompani på om lang 200 soldater fra Telemarksbataljonen, Norges første helprofesjonelle hæravdeling, på plass i Afghanistan. I desember er en besøkende statssekretær Vidar Helgesen (H) fra Utenriksdepartementet også begeistret:

– Generalen understreket at han var meget godt fornøyd med at Norge kunne stille en så viktig styrke på meget kort varsel. Vi får skryt for at dere er raske og fleksible, sier Helgesen, som har fått inntrykk av at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har forverret seg.

I Irak er heller ikke sikkerhetssituasjonen under bedring. I begynnelsen av desember går derfor regjeringen med på at satsen for risikotillegget i Irak kan økes til samme nivå som i Afghanistan, fra dagens tillegg på 8000 kroner til 11.000 kroner per måned.

I januar er sikringen av grunnlovsforsamlingen Laya Jirga gjennomført. Nå skal de norske soldatene i Telemark Task Force ha ansvaret for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i politidistrikt 4 og 10 i Kabul fram til august.

Samtidig sender Norge fem stabsoffiserer til Irak som skal bistå amerikanske og polske okkupasjonsstyrker.

– Det er grupper i samfunnet som ikke respekterer politiet, og yrket har mistet mye autoritet og status. Ved hjelp av polsk og amerikansk militærpoliti samt filipinsk sivilt politi vil vi forsøker å gjøre noe med det, og få slutt på angrep mot politiet, sier major Ola Osberg til Forsvarsnett.

I januar dimitterer den norske kontingenten som har vært under britisk kommando i Irak i et halvt år. Med støtte i et flertall i Stortinget sender regjeringen ned en ny kontingent – totalt 110 soldater – for seks nye måneder i britisk okkupert sektor av Irak.

– Jeg forventer meg en arbeidsom, utfordrende og forhåpentligvis morsom hverdag, sier kompanisjef major John Otto Pedersen, som har følgende melding å komme med i forbindelse med den norske debatten om det norske bidraget i Irak er humanitært:

– Jeg er litt forsiktig med å bruke uttrykket «humanitært arbeid», men så lenge vi gjør en jobb for å bedre forholdene for lokalbefolkningen, er ikke en slik beskrivelse helt feil.

Forsvarminister Krohn Devolds budskap til de som har lagt et halvt års innsats i Irak bak seg er blant annet følgende:

– Dere har gjort en fantastisk innsats. At dere har fått stor anerkjennelse så vel blant flere nasjoner som her hjemme, skal dere vite. Jeg er glad for at dere er i live, sier forsvarsministeren.

VÅREN 2004: Søndag kveld 23. mai får likevel Krohn Devold et dødsbudskap, ikke fra Irak, men fra Afghanistan. Den 29 år gamle norske soldaten Tommy Rødningsby i Telemark Task Force har blitt drept.

Det skjedde da den norske patruljen han var med i ble angrepet og beskutt på vei tilbake til leiren etter endt oppdrag.

– Drapet er en tragisk påminnelse om at slike oppdrag dessverre kan være farlige, sier sjef for Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå, generalløytnant Thorstein Skiaker.

Farlig er det også i Irak, hvor den norske ingeniørstyrken både får i oppdrag å hjelpe britene med å lage en beskyttelsesmur rundt deres militærleir på grunn av hyppige bombeangre fra opprørerne, og å reparere politiakademiet som ble utsatt for to selvmordsbomber. En rekke mennesker ble drept i angrepet.

Dette til tross, utenriksminister Jan Petersen (H) tar til motmæle mot kritikerne av norsk deltagelse i Irak og har bare godord å si når han besøker de norske styrkene.

– Jeg har absolutt blitt mer positiv til vår Irak-bidrag på bakgrunn av det jeg har sett her, sier utenriksministeren.

Brigader Robert Mood tar også et kraftig oppgjør med dem som kritiserer det norske forsvaret for å være for fokusert på sine utenlandsoppdrag.

– For meg er det å hevde at norske interesser stopper ved Svinesund det samme som å undergrave forsvaret, sier Mood til Forsvarsnett, og viser til at krigshistorien er full av eksempler på at militære styrker med relevant krigserfaring er bedre skikket til å takle vanskelige oppdrag, enn styrker som ikke har fått øvd under realistiske forhold.

SOMMEREN 2004: I Irak trapper imidlertid regjeringen ned Norges tilstedeværelse. 5. juli lander hovedstyrken til det norske ingeniørkompaniet på Gardermoen. Fire dager mangler på at den norske styrken har vært ett år under britisk kommando i Irak.

– Nå må irakerne selv ta mer ansvar, sier major John Otto Pedersen på telefon fra Kuwait til Forsvarsnett før styrken vender nesen hjemover til Norge.

Regjeringen har imidlertid ikke helt gitt seg i Irak. Med støtte av et flertall i Stortinget blir et antall stabsoffiserer værende igjen i landet.

– Det er snakk om ni eller ti offiserer. Halvparten i polsk sektor og halvparten i det britiske ansvarsområdet, forteller pressetalsmann Martin Lohne i Forsvarsdepartementet.

I Afghanistan øker Norge igjen sitt militære engasjement: Telemark Task Force fortsetter sitt engasjement som vakt- og sikringskompani med 200 soldater. Et ledelseselement på 50 nordmenn går fra august inn i en av tre bataljonsstridsgrupper i ISAF, den Nato-ledede internasjonale sikkerhetsstyrken. Og i det nordvestlige Afghanistan vil 30 soldater inngå i et britisk-ledet regionalt stabiliseringsteam.

Resultatet av satsingen i Afghanistan er blant annet at Norge for første gang leder en multinasjonal bataljon i utlandet. Sammen med belgiske fallskjermjegere og ungarske oppklaringsfolk har nordmennene nå ansvaret for nesten halvparten av Kabul by.

På sensommeren drar fire norske offiserer sammen med et 40-talls andre offiserer fra Nato-land til Irak for å kartlegge hvilke behov Irak har for opplæring av sine sikkerhetsstyrker. Samtidig blir Norge bedt om å ta imot og lære opp irakiske offiserer ved Natos Joint Warfare Center (JWC) på Jåttå utenfor Stavanger.

– Den rolle JWC er tiltenkt i Nato sitt opplæringsprogram er positiv sett fra norsk side, sier forsvarsminister Krohn Devold.

HØSTEN 2004: I begynnelsen av november gjennomfører Joint Warfare Center den planlagte opplæringen av 19 irakiske offiserer på generalnivå og toppfolk fra departementene i Norge.

– Vi forteller dem om mulighetene, og de sier hva de vil ha. Vi skal ikke fortelle dem hva de skal gjøre, sier generalmajor Bjørn Kristiansen, som har vært i Bagdad for å kartlegge hvilke behov irakerne har.

Etter den amerikanske «seieren» for snart halvannet år siden har situasjonen i Irak gått fra vondt til verre for amerikanerne, som møter stadig sterkere motstand fra irakerne og som rammes av torturskandaler og et grunnlag for krigen som helt har smuldret bort.

Til tross for dette inneholder ikke opplæringen ved Joint Warfare Center på Jåttå noe om militæretiske spørsmål. Og når de irakiske offiserene reiser fra Norge kommer de tilbake til Irak med kunnskap som de sannsynligvis får god bruk for i offensiven mot opprørerne i Falluja som amerikanerne akkurat har startet.

I Afghanistan nås en ny milepæl i samarbeidet mellom USA og Norge: For første gang er amerikanske soldater under norsk kommando. Battle group 3 er en norskledet avdeling i Afghanistan. I 90 dager forblir det amerikanske Alfa-company en del av den norskledede kampgruppen.

JULEN 2004: Året ebber ut i visshet om at Norge har fått en ny forsvarsdoktrine, signert og lagt fram av forsvarssjef Sigurd Frisvold. Mens tidligere operasjonskonsepter i stor grad var tilpasset et fullkrigsscenario i Norge, forklarer oberstløytnant Helge Forberg, sjef for Landoperasjoner ved Forsvarets stabsskole, den nye doktrinen på denne måten:

– I den nye doktrinen har vi større fokus på hele spekteret, fra et scenario med lav intensitet til full krig.

Tilpasset denne doktrinen kan nå norske soldater øve på strid i tettbebygd område på Rena. En SIBO-landsby (Strid i bebygd område) ble i oktober stilt til disposisjon for Forsvaret i Rena-leir.

– Her får soldatene mulighet til å øve på teknikker til å ta seg inn i hus, på å innta områder og sikre de og på å «ta terrorister», forklarer major Magnar Reistadmo til Forsvarsnett.

Tilpasset denne doktrinen har Norge jevnt og trutt rustet opp og oppgradert sine F-16 fly, sist i november.

– Sammen med den såkalte M3-oppdateringen av F1-16 bidrar Pantera til å gjøre Norges F-16 til noen av de mest fleksible og best utrustede i verden, forklarer oberst Rune Bjerkås i Luftforsvarsstaben.

Tilpasset denne doktrinen skal Norge nå delta med inntil 150 norske soldater i en innsatsstyrke for EU fra 2008. Allerede fra nyttår har Norge stilt Telemark Bataljon til disposisjon for Natos fleksible innsatsstyrke, Nato Response Force 4.

Og i Afghanistan jakter fremdeles 18.000 amerikanske soldater på terrorister, mens CIA spår en dyster framtid for Irak.

Kommende nyttårstal til statsminister Kjell Magne Bondevik burde kanskje avsluttes med følgende velvalgte ord: Spør ikke hva USA kan gjøre for Norge. Spør hva Norge kan gjøre for USA.

God jul, krigen er ikke over.

---
DEL

Legg igjen et svar