God gammeldags modernisering

Erna Solberg vil modernisere Islam, men hvem skal modernisere Erna?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Erna Solbergs utspill denne uka om at islam må moderniseres, har vakt harme. Kritikken har blant annet kommet fra journalisthøgskolelektor og muslim Nazneen Khan Østrem, Oslo-biskop Gunnar Stålsett og islam-ekspert Kari Vogt. De som faktisk har vært minst kritisk til Solbergs utspill, har vært representanter fra de muslimske menighetene selv. Det er fordi de rett og slett ikke forstår hva Solberg mener. World Islamic Mission har derfor invitert Høyre-statsråden til møte. Eller «dialog», som det også heter. Også kjent som det motsatte av det Solberg driver med. Selv etter den massive og brede kritikken, står Solberg på sitt: Norsk muslimer må se til Europa og erkjenne at de er en minoritet som ikke kan oppføre seg som om de var en majoritet utenfor Europa.

Hadde Erna Solberg sagt at noen muslimer må skjerpe seg og akseptere at kvinner også har en selvstendig hjerne, så er det ikke sikkert at noen ville reagert. Grunnen til at Solbergs utspill provoserer, er at hun er uklar samtidig som hun generaliserer, både når det gjelder islam og når det gjelder Europa. Men kanskje viktigst av alt: «Modernisering» er et alt annet enn greit begrep. Skriver du en hovedfagsoppgave på universitet om for eksempel moderniseringen av offentlig sektor, forventes det at du bruker minst halve oppgaven på å teoretisere ordet «modernisering». Begrepet er ikke mindre kontroversielt overført på samtiden og historien. Religiøs fundamentalisme er, enten man liker det eller ei, et moderne fenomen. Moderniteten, og motstanden mot den, går hånd i hånd, fra kristen fundamentalisme i USA på begynnelsen av 1900-tallet til Osama bin Laden-fundamentalisme mot slutten av 1900-tallet. Taliban drømte gullalderdrømmer tilbake til den arabiske storhetstid for 700 år siden der rockemusikk og pokerspill var forbudt. Problemet er bare at denne fiktive gullalderen er et nytt påhitt, i likhet med nazismens instrumentelle gullalderdrømmer – også det et eksplisitt moderne fenomen.

Erna Solberg er ikke den første som har forlangt «modernisering» av islam. Den britisk-amerikanske islam-eksperten Bernard Lewis har krevd det i 25 år, til tross for at palestinsk-amerikanske Edward Said har forsøkt å diskreditere ham med merkelappen «orientalist» like lenge. Det var også Lewis som introduserte verden for begrepet «sivilisasjonskonflikt» om forholdet mellom vestlige modernisering og østlig anti-modernisering – en kategorisering til glede for bin Laden og hans vestlige motparter.

I sommerens AKP-debatt var det mange nåværende og tidligere AKP-ere som reagerte på at Bernt Hagtvet forlangte et ubetinget knefall for det vestlige demokratiet – de hadde mistanke om at Hagtvet egentlig ba om applaus for den vestlige kapitalismen. Omtrent slik oppfatter mange muslimer det også når vestlige samfunnsaktører forlanger «modernisering». Er det ikke bare et fordekt navn for en vestlig dekadent, materialistisk livsstil bestående av hverdagsutroskap, helgfyll og mandagsdepresjoner? Man trenger forøvrig verken å reise til Tøyen eller Kabul for å finne mennesker som sliter med moderniteten. For de heldigstilte holder det å gå til bokhylla og plukke fram den politisk ukorrekte nasjonalskalden Knut Hamsuns «Festina Lente» fra 1929. Der kontrasterer Hamsun Vestens oppjagede turboliv med roen og stillheten i den arabiske/østlige/muslimske verden:

«I amerikanere synes ikke å være tilfreds med lite. I vil være helt ovenpå. I vil ha overflod. Orientaleren står som motsetning hertil med sin nøisomhet, sin medfødte evne til å undvære».

Hamsuns antimodernisme var av den uheldige sorten fordi teoriene ble forvandlet til praktisk politikk og massedrap på seks millioner jøder. Det betyr ikke at all antimodernisme trenger å gjøre det. I så fall er mange i Norge i faresonen, så godt som kontemplasjonslitteraturen har solgt de siste årene, fra Thomas Hylland Eriksens «Øyeblikkets tyranni – rask og langsom tid i informasjonssamfunnet» til Owe Wikströms «Leve langsomheten: Eller faren ved å kjøre moped gjennom Louvre». Selv om språket er forandret og utgangspunktet et annet, er det nok mange som kan kjenne seg igjen i Hamsuns oppgjør i 1929:

«Fremskritt – hvad er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, nei, gjør menneskene regnskap op efter den posteringsmåte vil de komme i underbalanse. – Fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt det er menneskets trivsel».

Dette er det grunnleggende problemet med Erna Solbergs utspill: Ikke bare er «modernisering» et vanskelig begrep å definere, men det er også belemret med for mange uheldige konnotasjoner, både for muslimer og ikke-muslimer. Når Solberg samtidig forsøker å avklare ved både å be muslimer se til Europa etter inspirasjon og å understreke at Norge er et «feministisk land», så må det gå galt. Norge har et langt stykke igjen å gå på likestillingsveien, men sammenlignet med et sydeuropeiske land som Italia, er Norge rene science fiction-utopien. Når Solberg også vurderer å innføre krav om norsk -og samfunnsopplæring, så er forvirringen total. Da høres det ut som om «modernisering» er det samme som norskifisering. I så fall begynner retorikken å bli gjenkjennelig. I over 30 år har staten ønsket seg assimilering av innvandrerne. Eller god gammeldags modernisering, som man også kan kalle det. I så fall er det ikke 100 prosent sikkert at Solberg er på parti med fremtiden.

---
DEL

Legg igjen et svar